Hopp til innhold
NHI.no
Annonse
Informasjon

Diagnostikk av bulimi

Diagnosen bulimi baserer seg på sykehistorien. Det finnes ingen enkel test for påvisning av bulimi, men dersom du får hjelp, er det gode sjanser for å bli frisk.

Illustrasjonsfoto av en kvinne som sitter i fosterstilling i sofaen. Kvinnen ser bekymret ut.
Mange som er rammet av bulimi, skjuler sykdommen og sliter med følelser som skyld og skam. Illustrasjonsfoto: Colourbox

Sist oppdatert:

5. des. 2023

Hva er bulimi?

Bulimi innebærer sterk frykt for å gå opp i vekt. Samtidig er det en tilstand karakterisert ved at du av og til mister kontrollen og spiser store mengder mat. Etterpå føler du at du må kaste opp maten, ta avføringspiller, eller du må trene i timevis. Alt dette holder du skjult for andre, og du kan føle skyld og skam.

Annonse

Mange yngre kvinner og noen yngre menn har denne tilstanden. De forsøker å si til seg selv at dette ikke er viktig. Men bulimi er alvorlig, og det kan skade helsen din.

Om du får hjelp, er sjansene gode for at du blir kvitt bulimien. Å innrømme at du har et problem, er den tøffeste delen av behandlingen. Men det er verdt det, fordi det finnes behandlinger som kan få deg til å føle deg bedre og hjelpe deg til å spise på en sunn måte igjen.

Sentrale trekk ved bulimi

  • 1-3 av 100 kvinner har spiseforstyrrelser som bulimi en eller annen gang i livet. Sykdommen opptrer hyppigst i alderen 20 til 35 år. Den er sjelden hos menn.
  • Perfeksjonisme, misnøye med kroppen, impulsivitet.
  • Depresjon og lav selvfølelse.
  • Det er vanskelig for personer med bulimi å be om hjelp, derfor holder de ofte sykdommen skjult i årevis.
  • Dersom du får behandling, er det store muligheter for at du bli bedre. Og jo tidligere du søker hjelp, jo bedre er behandlingsutsiktene.
  • Selv om du har hatt bulimi lenge, kan behandling hjelpe deg til å spise på en sunn måte igjen.

Andre symptomer kan være menstruasjonsforstyrrelser, svingninger i vekten, raskt oppstått skade på tennene og store vekslinger i humøret ditt.

Mange med bulimi har tidligere hatt anoreksi, en annen spiseforstyrrelse. Disse to tilstandene er nært knyttet sammen.

Diagnostikk

Det finnes ingen enkel test for bulimi. I starten vil mange benekte at de har et problem. På direkte spørsmål kan pasienten uttrykke bekymring for vekten og utseendet. Du og legen kommer fram til diagnosen sammen etter at dere har snakket om dine problemer, livet ditt og dine spisevaner. Legen kan også spørre om familieforholdene og andre viktige bekjentskaper.

Brekninger, inntak av avføringsmiddel, bruk av slankepiller kan forstyrre den fine balansen mellom kjemiske stoffer som eksisterer i kroppen. Noe som i verste fall kan forårsake nyre- og hjerteproblemer.

Legen vil gjerne sjekke dette ved å ta blodprøver. Legen vil også måle høyde og vekt. Dersom du er svært tynn, kan du ha anoreksi og ikke bulimi. Noen ganger er det ikke legen, men tannlegen som oppdager problemet. Det er fordi hyppige brekninger kan føre til at syren i oppkastet skader tennene dine og løser opp emaljen på tennene.

Annonse

Det kan være tøft å snakke med legen om bulimi, selv om du kjenner og stoler på legen. Det kan være enklere om du tar med deg en venn som støtte, når du går til legen.

Dette dokumentet er basert på det profesjonelle dokumentet Bulimia nervosa . Referanselisten for dette dokumentet vises nedenfor

  1. Helsedirektoratet. Nasjonal faglig retningslinje for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser. Helsedirektoratet, Oslo 2017. Sist oppdatert april 2017. helsedirektoratet.no
  2. Safer DL. Bulimia nervosa. BMJ Best Practice. Last reviewed: 5 Nov 2023. bestpractice.bmj.com
  3. Halvorsen I, Bergwitz T. Spiseforstyrrelser. Veileder Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening. Sist oppdatert 21. mars 2019. www.legeforeningen.no
  4. Harrington BC, Jimerson M, Haxton C, Jimerson DC. Initial evaluation, diagnosis, and treatment of anorexia nervosa and bulimia nervosa. Am Fam Physician. 2015 Jan 1;91(1):46-52. PMID: 25591200. PubMed
  5. Rosenvinge JH, Pettersen G. Epidemiology of eating disorders part II: an update with a special reference to the DSM-5. Advances in Eating Disorders: Theory, Research and Practice 2015; 3(2), 198-220
  6. Lock J, La Via MC, American Academy of Child and Adolescent Psychiatry (AACAP) Committee on Quality Issues (CQI). Practice parameter for the assessment and treatment of children and adolescents with eating disorders. J Am Acad Child Adolesc Psychiatry. 2015 May;54(5):412-25. PubMed
  7. Yao S, Larsson H, Norring C, et al. Genetic and environmental contributions to diagnostic fluctuation in anorexia nervosa and bulimia nervosa. Psychol Med. 2021;51(1):62-69. PubMed
  8. NICE guidance. Depression in children and young people: identification and management. Last updated march 2015. www.nice.org.uk
  9. Morgan JF, Reid F, Lacey JH. The SCOFF questionnaire: assessment of at new screening tool for eating disorders. BMJ 1999; 319: 1467-8. British Medical Journal
  10. American Psychiatric Association. Guideline watch: practice guideline for the treatment of patients with eating disorders, 3rd ed. August 2012. http://www.psychiatryonline.org/ (last accessed 31 October 2013).
  11. Monteleone AM, Pellegrino F, Croatto G, et al. Treatment of eating disorders: A systematic meta-review of meta-analyses and network meta-analyses. Neurosci Biobehav Rev. 2022;142:104857. PubMed
  12. Poulsen S, Lunn S, Daniel SIF, et al. A randomized controlled trial of psychoanalytic psycotherapy or cognitive-behavioral therapy for bulimia nervosa. Am J Psychiatry 2013. doi:10.1176/appi.ajp.2013.12121511 DOI
  13. Miniati M, Callari A, Maglio A, Calugi S. Interpersonal psychotherapy for eating disorders: current perspectives. Psychol Res Behav Manag. 2018;11:353-369. Published 2018 Sep 5. PMID: 30233263. PubMed
  14. Brownley KA, Berkman ND, Peat CM, et al. Binge-eating disorder in adults: a systematic review and meta-analysis. Ann Intern Med. 2016;165(6):409-420. PubMed
  15. Steinhausen HC, Weber S. The outcome of bulimia nervosa: findings from one-quarter century of research. Am J Psychiatry. 2009;166(12):1331-1341. PubMed
Annonse
Annonse