Bilkjøring og demens

Hva er demens?

Demens betegner en samling av hjernesykdommer som rammer hukommelse, handlingsevne, språkfunksjon, personlighet og atferd. Forekomsten øker med økende alder. Alzheimers demens er den hyppigste formen for demens i Norge. Personer med Alzheimers demens mister langsomt sin hukommelse og andre viktige hjernefunksjoner, som gjør at de blir i økende grad avhengige av hjelp fra andre. 

Animasjon av Alzheimers sykdom

Demens og bilkjøring

Personer med milde former for hukommelsessvikt eller mild demens vil i en tidlig fase vanligvis ikke ha særlige problem med å orientere seg i trafikken i vante omgivelser. Men etter en tid vil de lettere kunne kjøre deg bort, særlig når de kommer på nye og fremmede steder.

Etter som tiden går, kan mennesker med nedsatt mental kapasitet glemme å sette blinklys, ha problemer med å holde seg i riktig fil eller plassere seg på en hensiktsmessig måte i trafikken. Dette kan gi problemer f.eks. i rundkjøringer, ved kjøre inn på eller av motorveien eller i tett bytrafikk. Forlenget reaksjonstid, nedsatt koordinasjon av bevegelser og økende vansker med å bedømme ulike trafikksituasjoner vil kunne utgjøre en trafikksikkerhetsrisiko. 

Med økende alder øker også forekomsten av andre helseutfordringer som kan påvirke kjøreevnen. For eksempel kan hjerte- eller lungesykdommer, nerve-, nedsatt syn og hørsel eller diabetes gi helsesvekkelser som medfører risiko for trafikksikkerhet, spesielt dersom det foreligger en kombinasjon av slike forhold.

Skadelig legemiddel- eller alkoholbruk eller bruk av illegale rusmidler vil også kunne medføre at helsekrav til førerkort ikke er oppfylt. 

Pårørendes rolle

Førerkortforskriften gjør det klart at "ingen må føre motorvogn når vedkommende ikke er i stand til å kjøre på trafikksikker måte på grunn av sykdom, bruk av midler som gir svekket kjøreevne, eller annen helsesvekkelse". Men hos en del personer med kognitiv svikt eller demens mangler det dessverre selvinnsikt. 

Pårørende har en uvurderlig rolle som vitne til mulig trafikkfarlig atferd hos en person med sviktende mental kapasitet. Har vedkommende sin kjøreatferd endret seg den senere tid? Har det oppstått uønskede situasjoner i forbindelse med for eksempel filbytte eller feltplassering, vikeplikt, fartstilpasning, avstand, rundkjøring, parkering, bruk av gir/brytere eller blinklys? Har vedkommende blitt mer sliten, mindre oppmerksom, langsommere eller mer utålmodig eller hissig som sjåfør? Har hun/han hatt vansker med å finne frem på kjente eller ukjente steder? Har han/hun i bulket bilen, fått trafikkbøter eller hatt vansker med å reagere hensiktsmessig på trafikksignaler? Har hun/han fått kritikk fra andre trafikanter? Har han/hun forårsaket nestenulykker eller ulykker? 

Hvis det har oppstått vansker med å føre motorvogn, er vedkommende klar over dette, eller mangler det selvinnsikt?

Tiltak

Pårørende som legger merke til endret kjøreatferd som kan utgjøre en trafikksikkerhetsrisiko hos et familiemedlem eller en venn, kan i første omgang med fordel drøfte dette med vedkommende selv. Kanskje han/hun selv innrømmer vansker med kjøring og takker ja til et forslag om å bestille time hos lege, gjerne ledsaget av pårørende? Det er en forutsetning at vedkommende samtykker i at legen spør pårørende om informasjon (såkalte "komparentopplysninger"). Inntil videre bør personen stoppe å kjøre. Det er viktig å hjelpe denne personen til å finne løsninger for andre måter å komme seg rundt på.

Legen kan sette i gang en utredning for å avklare om denne personen har demens eller andre problemer som kan påvirke kjøreferdighetene. Legen kan utrede med medisinske undersøkelser/tester og henvise til vurdering hos hukommelsesteamet i kommunen. Hvis legen er i tvil om helsekrav til førerkort er oppfylt, skal det som hovedregel gis et juridisk bindende muntlig kjøreforbud frem til utredningen er avslutt og legen har kommet til en konklusjon.  

Hvis det foreligger midlertidige årsaker til nedsatt kjøreevne, kan personen beholde kjøreretten etter at årsaken er behandlet eller håndtert og helsekravene er oppfylt igjen. Men dersom lege, optiker eller psykolog vurderer at helsekrav til førerkort ikke er oppfylt og at denne tilstanden vil vare eller antas å vare mer enn seks måneder, skal hen sende melding til statsforvalteren med kopi til førerkortinnehaver.

I tvilstilfeller kan legen anmode statsforvalteren om kjørevurdering. Dersom statsforvalteren er enig, sendes anmodning om kjørevurdering videre til Statens vegvesen. Resultatet av kjørevurderingen inngår som ledd i legens helhetsvurdering om personen oppfyller helsekrav til førerkort eller ikke.   

Situasjonen blir mer utfordrende når vedkommende mangler selvinnsikt. Dersom pårørende vet hvem som er pasientens fastlege, kan de sende en bekymringsmelding. Legen har taushetsplikt om sine pasienters helseopplysninger. Men legen kan velge å ta imot informasjon om pasienten fra andre, også uten pasientens samtykke. Dersom legen anser denne informasjonen som relevant, vil den bli journalført. Pasienter har rett til innsyn i egen journal. 

Hva kan gjøres i tilfeller der personer på grunn av trafikkfarlig atferd helt åpenbart er en fare for både andre og seg selv og på tross av uttrykk for bekymringer fortsetter å kjøre? Her kan pårørende eller andre gjøre politiet oppmerksom på forholdet ved å ta kontakt direkte. Når politiet vurderer at det skjellig grunn til å tro at førerkortinnehaverens kjøreferdighet eller -kunnskaper ikke er tilfredsstillende, kan politiet tilbakekalle førerett uten nødvendigvis å koble inn lege med det første. Hvis det mistenkes helsemessige årsaker, vil likevel politiet ofte be om helseattest fra lege i videre forløpet.