Medisiner mot aggressivitet

Pasienter med demens kan vise utfordrende atferd som er vanskelig å forholde seg til for andre, eller som er plagsom for pasienten selv. Behandling av utfordrende atferd ved demens forutsetter grundig utredning og kontinuerlig evaluering av tiltak.

Uro av type formålsløs prating, roping og/eller formålsløs vandring/bevegelser, og som ikke er preget av aggresjon, behøver som hovedregel ingen medikamentell behandling. I stedet vurderer man å sette i gang adekvate miljøtiltak samt psykiske og sosiale tilnærminger. Slike ikke-medikamentelle behandlingsformer anses generelt som førstevalg også mot andre atferdssymptomer ved demens.

Noen ganger er det aktuelt å bruke medisiner i tillegg til ikke-medikamentell behandling. Det hender at medikamentell behandling av smerter hjelper. Smertestillende midler kan gis forsøksvis dersom pasienten på grunn av demens ikke er i stand til å uttrykke smerte. Hos andre pasienter kan demensmedisiner hjelpe noe.

Ved vrangforestillinger og hallusinasjoner som fører til et betydelig lidelsestrykk eller høyt aggressivitetsnivå er man noen ganger nødt til å ta i bruk såkalte antipsykotika. På grunn av risiko for bivirkninger må denne type legemidler brukes med forsiktighet. 

Behandlingen skal redusere helsefare som atferden utgjør for pasienten selv eller andre. Dosen må være så lav som mulig og tiden med behandling så kort som mulig. Pasientene blir gjerne trette, kan bli stive i kroppen og spiser ofte mindre. Det kan være vanskelig å finne den rette balansen mellom for liten og for sterk virkning.