Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Kliniske studier

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Kognitiv terapi

Langvarige smerter

Øvelser mot kronisk svimmelhet

Øvelser for muskel- og skjelettplager

Selvhjelp og kurs

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Legekurs

Kun for helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Annonser

Om informasjonskapsler

Personvernerklæring

Om NHI.no

Livets siste timer - Hva skjer i livets siste timer? Og hvordan kan du som pårørende håndtere det som skjer på en best mulig måte? 

Livets siste timer

Dilemmaer ved livets slutt

Vil du vite mer

Livets slutt - livsforlengende behandling

Diverse problemstillinger

Eldre

NHI.no

Det er stor variasjon i hvordan vi forholder oss til døden og det å skulle dø. Vi har forskjellig personlighet og livssyn. Felles for oss alle er at vi en dag skal dø. Å snakke om døden kan gjøre det lettere å forholde seg til den. I tillegg vil mange eldre i dag oppleve at de får sviktende hukommelse og problemer med å uttrykke egne ønsker og behov. Det kan være lurt å ha snakket om, og tenkt gjennom noen punkter før man kommer så langt. Denne informasjonen er beregnet på både pasienter og pårørende.

Noen er friske helt til det siste og dør fredelig og uten store plager. Andre blir gradvis sykere og mer plaget den siste delen av livet. Med de medisinske muligheter som finnes i dag, har man i noen situasjoner mulighet til å forlenge livet ganske lenge. Det er ikke alltid at det vil være riktig å gjøre dette selv om det er mulig. Å unnlate å gi livsforlengende behandling regnes som god medisinsk behandling i gitte situasjoner. Noen ganger ønsker man selv å be om å slippe livsforlengende behandling, kanskje fordi man kjenner at livet går mot en naturlig slutt, eller fordi plager og smerter dominerer hverdagen.

Den siste tiden

Livsforlengende behandling kan i prinsippet være all behandling som gis. Vanlige eksempler er antibiotika ved lungebetennelse eller blodtrykkssenkende midler ved høyt blodtrykk. Hva som defineres som livsforlengende behandling, er helt avhengig av hvor nært forestående man antar at døden er, i tillegg til hvordan den som mottar behandling opplever sin egen situasjon. En person som har få åpenbare plager, bør sannsynligvis få mer livsforlengende behandling enn en person som har uutholdelige smerter.

Mange medisiner er forebyggende, om ikke direkte livsforlengende. De fleste medikamenter har bivirkninger, og på et tidspunkt kan det være riktig å slutte med forebyggende medikamenter for å unngå bivirkninger. Eksempler på slike medikamenter er kolesterolsenkende og blodtrykksenkende medikamenter.

Når døden er nært forestående, kan det også være et spørsmål om hvor mye smertestillende eller angstdempende medisin som skal gis. Slike medisiner har vanligvis bivirkninger i form av at de er sløvende og søvndyssende. I svært høye doser, kan de også forkorte livet. Generelt gir man slike medisiner i så høye doser at pasienten ikke har smerter selv om dette vil medføre risiko for å forkorte livet. Helsepersonell vil vanligvis vurdere at det er unødvendig og uverdig å dø med sterke smerter når man har medikamenter som kan hjelpe. Helsepersonell har en plikt til å lindre når de kan.

Hva er livsforlengende behandling?

Beslutninger om livsforlengende behandling skal bygge på hva som ut fra en medisinsk og helsefaglig vurdering er til pasientens beste, og på hva pasienten selv ønsker. Dersom beslutningsgrunnlaget er usikkert, skal behandling startes inntil behandlingens nytte er avklart.

Den behandlingsansvarlige legen plikter å forsikre seg om at livsforlengende behandling kan ha en positiv virkning, og at virkningen oppveier de plagene som pasienten får som en følge av behandlingen eller sykdommen. Ingen kan pålegges å gi livsforlengende behandling som er hensiktsløs eller som ikke er faglig forsvarlig.

Det medisinske grunnlaget for beslutningen må være sikrest mulig. Ved tvil og usikkerhet bør terskelen for å innhente råd fra annet kompetent helsepersonell være lav.

Pasient- og brukerrettighetsloven gir pasienten rett til å uttale seg om ønsker vedrørende behandlingsnivå. For medbestemmelse stilles det krav til pasientens samtykkekompetanse, og kravet avhenger av hva det samtykkes til. Avgjørelser om manglende samtykkekompetanse skal være begrunnet skriftlig.

Utdrag fra retningslinjer helsepersonell skal følge:

Det er helsepersonellet (i de fleste tilfeller sykehjemslegen i samråd med øvrig personale på sykehjemmet) som bestemmer om livsforlengende behandling skal gis eller ikke gis. Ifølge norsk lov skal pasientens ønsker tillegges stor vekt. Ved uenighet om valg av behandling kan det være nyttig å be om synspunkter fra andre behandlere eller fra en klinisk etikk-komité. Ofte blir man enig om det beste valget, bare man har tid til å snakke samme og at allle involverte er villige til å lytte til hverandre.

Hvem bestemmer hva

For at samtykkekompetansen skal kunne sies å ha bortfalt, kreves det at vedkommende åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter. Det vil si begrunnelsen for at det er behov for å gi helsehjelp, tiltakets art og de nærmere implikasjoner av å motta eller nekte helsehjelpen. Med mindre det for helsepersonellet fremstår som "åpenbart" at pasienten ikke er i stand til å forstå eller oppfatte hva samtykket omfatter, skal pasienten ha rett til å samtykke til behandlingen, eventuelt til å nekte å motta behandling.

Det må gjøres en individuell og konkret vurdering av hver enkelt pasient.

Dersom pasienten mangler samtykkekompetanse, kan man basere seg kun på legens vurdering av hva som vil gagne pasienten. I etikken og lovgivningen er det imidlertid en klar forventning om at legen ikke bare vurderer hva som er i pasientens interesser ut fra f.eks. medisinsk kunnskap om hva som gagner sykehjemspasienter med en viss sykdom eller skade. Legen må også undersøke hva denne individuelle pasienten har av ønsker.

Samtykkekompetanse

I slike tilfeller skal avgjørelsen bygge på hva som medisinskfaglig sett er i pasientens interesse, og hva en antar ville vært pasientens eget ønske.

Hjelpemidler for å vurdere pasientens ønske:

Opplysninger fra nærmeste pårørende og helsepersonell (for eksempel fastlegen) som kjenner pasienten godt. Pårørende skal ikke gis ansvaret for et vanskelig valg som det ifølge helselovgivningen er legens ansvar å ta, men det er viktig at behandlingsteam og pårørende samarbeider nært.

Livstestamente. Et livstestament er ikke juridisk bindende. Gjennom et livstestament kan pasienten ha tatt stilling til livsforlengende behandling og uttrykt dette skriftlig. Behandlingsansvarlig lege har en plikt til å gjøre en konkret vurdering av om livstestamentet gjelder for den aktuelle situasjonen og om pasienten kan ha forandret mening. Dersom en pasient har et gyldig livstestament, bør dette respekteres dersom det er klart at betingelsene som skisseres i livstestamentet, er oppfylt.

Stedfortreder. Pasienten kan oppnevne en stedfortreder som kan kalles en ”fullmektig i helseforhold”. Dette er en variant av et livstestament som ikke oppgir konkrete ønsker for behandling, men hvem som skal opptre på vegne av pasienten i situasjoner der pasienten selv ikke er i stand til å ta beslutningen. En stedfortreder er en som kjenner pasienten godt, og som pasienten har tillit til når det gjelder å ta gode beslutninger i hans eller hennes sted. Avtalen mellom pasienten og stedfortrederen bør være nedfelt skriftlig og må være tilstrekkelig spesifisert. Det finnes ulike standardformular som kan brukes til dette formålet.

Hva med personer som ikke kan uttrykke sine egne ønsker

Det er ifølge pasientrettighetsloven den nærmeste pårørende som er tillagt rettigheter og oppgaver med hensyn til informasjon, samtykke og journalinnsyn:

”Den nærmeste pårørende er den pasienten selv peker ut. Dersom pasienten er ute av stand til å oppgi pårørende, skal nærmeste pårørende være den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten, likevel slik at det tas utgangspunkt i følgende rekkefølge: ektefelle, registrert partner, personer som lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerskap med pasienten, myndige barn, foreldre eller andre med foreldreansvaret, myndige søsken, besteforeldre, andre familiemedlemmer som står pasienten nær, verge eller hjelpeverge.”

Hvem er nærmeste pårørende?

Kilder

Nasjonal veileder for beslutningsprosesser for begrensning av livsforlengende behandling hos alvorlig syke og døende