Smittsom hjernehinnebetennelse forårsaket av meningokokker

Hva er meningokokk hjernehinnebetennelse?

Hjernehinnebetennelse, meningitt, er infeksjon av hinnene rundt hjernen og ryggmargen. Hos barn er tilstanden ofte kombinert med samtidig blodforgiftning (sepsis). Sepsis er en alvorlig tilstand som raskt kan føre til sjokk - en akutt livstruende tilstand med sirkulasjonssvikt. 

Meningokokkmeningitt betegnes også smittsom hjernehinnebetennelse fordi det er økt risiko for at flere i nærmiljøet kan bli smittet og syke av denne bakterien. Likevel, i de fleste tilfeller er det bare én person som blir syk.

Hjernehinnebetennelse forårsaket av meningokokkbakterien (Neisseria meningitidis) har vært den hyppigste formen for hjernehinnebetennelse blant barn og unge, men den er nå blitt såvidt sjelden at andre bakterier oftere er årsaken.

Nedgangen i antall meningokokkinfeksjoner har vært markant. I perioden 1975-87 var det 250-350 tilfeller årlig, mens det i perioden 1987-1997 var ca 100-150 tilfeller per år. I perioden 2005-2013 ble det meldt 25-44 tilfeller årlig. I 2019 var det 16 tilfeller. Meningitt forårsaket av pneumokokker er i dag den hyppigste årsaken til hjernehinnebetennelse.

Smittsom hjernehinnebetennelse rammer først og fremst barn og unge. En tredel er under 5 år, 1/3 er tenåringer, mens bare 1/5 er over 25 år.

Symptomer

Barn under 2 år har færre typiske symptomer og funn. De har ofte redusert bevissthet, uttalt slapphet, irritabilitet, brekninger og eventuelt også hudblødninger. Ved sykdom forårsaket av meningokokker vil den syke ha høy feber, frostanfall, avtakende bevissthet, tegn til sjokkutvikling (kald, blek, klam) og det kan oppstå blødninger i huden - utslett som ikke går bort når man presser et glass mot det. Et påfallende trekk ved meningokokksykdom er den raske forverrelsen som inntrer i pasientens tilstand i løpet av minutter eller få timer.

Årsaker

Meningokokker er såkalte gramnegative diplokokker (de forekommer alltid i tospann). Det finnes totalt 13 forskjellige undertyper (serogrupper), og seks av disse er kjent for å kunne gi alvorlig sykdom (gruppene A, B, C, W, X og Y).

Smitte - opptak av bakterier - skjer gjennom nærkontakt (dråpesmitte) med slim fra luftveiene eller spytt hos en person som er bærer av bakterien. Denne nærkontakten kan føre til at meningokokker slår seg ned i halsen til den som smittes, uten at det oppstår sykdom. Denne personen blir da en ny frisk bærer av bakterien. I noen få tilfeller fører smitten til at det oppstår sykdom, hjernehinnebetennelse.

Ved bærertilstand oppstår immunitet mot bakterien. Cirka 10 prosent i befolkningen er funnet å være friske bærere av meningokokker i halsen, og varigheten av bærertilstanden kan variere fra dager til flere måneder. Bærertilstanden påvirkes av alder (er høyest blant ungdommer), intim personlig kontakt, tettboddhet (jfr. militærkaserner) og røyking. Over mange år har man sett sporadiske tilfeller av meningokokksykdom blant russen.

Meningitt er det vanligste sykdomsbildet av meningokokksykdom. Mer enn 60 prosent av pasientene i vår del av verden utvikler meningitt uten sjokk. Uttalt blodforgiftning (fulminant meningokokksepsis) er karakterisert ved rask økning av antall meningokokker i blodet, noe som gir meget høye konsentrasjoner av bakterier og utskilling av giftstoffer (meningokokkendotoksin).

Diagnosen

Ved febersykdommer, spesielt ved høy feber og medtatt allmenntilstand, leter legene alltid etter tegn som kan gi mistanke om hjernehinnebetennelse. Er det grunn til å mistenke at det foreligger hjernehinnebetennelse, blir pasienten innlagt sykehus tiltrengende øyeblikkelig hjelp.

Hudblødninger ved meningokokkmeningitt.

Diagnosen mistenkes på bakgrunn av sykehistorie og typiske symptomer. Høy feber, hodepine, utslett som ikke lar seg trykke bort, nakkestivhet, eventuelt nedsatt bevissthet. Det er viktig å kle av barnet/ungdommen og se etter utslett. Typisk for hjernehinnebetennelse er en betydelig forverring av tilstanden over kort tid - fra minutter til få timer.

I sykehus foretas det undersøkelse av spinalvæsken - det vil si væsken som befinner seg rundt ryggmargen. Ved mistanke om høyt trykk inne i hodet kan det være at legen avstår fra å gjøre denne undersøkelsen. Funn av hvite blodceller og meningokokker i spinalvæsken bekrefter diagnosen. Det tas også prøver av blodet til dyrkning av bakterier. Funn av meningokokker i blodet bekrefter diagnosen.

Behandling

Hensikten med behandlingen er å stoppe infeksjonen og stanse eventuell utvikling av sjokk (sirkulasjonssvikt).

Ved smittsom hjernehinnebetennelse er antibiotika gitt intravenøst standardbehandling. Slik behandling gis på sykehus. Vellykket behandling avhenger av tidlig diagnose, store doser antibiotika og korrekt behandling av komplikasjoner som sjokk og høyt hjernetrykk.

Ved transporttid som overstiger 30 minutter i situasjoner der pasienten er sterkt medtatt, gis antibiotika direkte i blodet før transport, eventuelt settes sprøyte med antibiotika i muskulaturen dersom det er vanskelig å få satt medisinen i blodet.

Behandlingen av hjernehinnebetennelse i sykehus er omfattende. Valg av type antibiotika avhenger av situasjonen. I tidlig fase vet man ikke sikkert hvilken mikrobe som er årsak til sykdommen, da gis flere forskjellige antibiotika for å øke sannsynligheten for at behandlingen virker. Senere når man har fastslått hvilken bakterietype som er skyld i sykdommen, reduseres og justeres behandlingen til ett antibiotikum. Varigheten av antibiotikabehandlingen vil være ca. 7 dager når det er konstatert at årsaken er meningokokker.

Syke i nærmiljøet blir undersøkt og får eventuelt behandling dersom det er mistanke om at de har hjernehinnebetennelse under utvikling. Dette gjelder søsken og venner. Det gjelder også familiemedlemmer og nære kontakter som kjærester, personer som har delt drikkeglass og lignende. Dersom disse personene som har vært i nær kontakt med den syke, ikke selv er syke, vil de få tilbud om en enkeltdose med et antibiotikum for å utrydde bærerskap av meningokokk-bakterien. Det er også vanlig å tilby vaksine mot meningokokker til denne samme gruppen.

Sterke fysiske belastninger kan svekke immunforsvaret og frarådes derfor for den gruppen som kan være smittet. Men vanlig fysisk aktivitet, som for eksempel gymnastikk på skolen, kan gå sin gang. Det er heller ikke nødvendig å stenge skoler eller barnehager. Bakterien smitter bare ved tett kontakt.

Et barn som har hatt meningokokk-hjernehinnebetennelse, kan vende tilbake til barnehagen når sykdommen er over. Søsken, eller andre som får antibiotika for å utrydde bærerskap, kan gå på skole eller barnehage dagen etter gjennomført behandlling.

Vaksinasjon

Det finnes fire ulike meningokokkvaksiner på det norske markedet. To av dem beskytter mot meningokokkinfeksjon med serogruppe A, C, W og Y. To proteinvaksiner mot serogruppe B er også godkjent i Norge. Meningokokkvaksine inngår ikke i det generelle vaksinasjonsprogrammet i Norge, men brukes i spesielle situasjoner, som for eksempel i russetida.

Mulige komplikasjoner

Ved uttalt og livstruende meningokokksykdom kan det oppstå komplikasjoner. Først og fremst sjokkutvikling (septisk sjokk) og uttalt blødningstendens (disseminert intravaskulær koagulasjon). Hjernen kan hovne opp (hjerneødem) og trykket inne i hodeskallen kan bli faretruende høyt. Det kan oppstå kramper. Blødninger kan opptre i binyrene, og mange organer kan begynne å svikte (multiorgansvikt).

Det er derfor avgjørende med nøye observasjon og kontroll av den syke i den akutte fasen. Tidlig oppdagelse og behandling av komplikasjoner er avgjørende for et godt utfall av sykdommen.

Prognose

Hjernehinnebetennelse er en akutt sykdom som i de fleste tilfeller utvikler seg raskt. Uten riktig behandling kan en alvorlig bakteriell meningitt medføre død i løpet av 24 timer. Før antibiotika var tilgjengelig, var dødeligheten av meningokokksykdom 70-90 prosent. I dag regner vi at dødeligheten ved hjernehinnebetennelse forårsaket av meningokokker ligger mellom 2 og 10 prosent.

Nevrologiske senskader oppstår hos 15 prosent av barna. Det kan være epilepsi, mental svekkelse (særlig etter alvorlig sykdomsforløp), nedsatt hørsel, syn og luktesans, dårlig språkutvikling. Faren er størst for komplikasjoner ved sykdom i første leveår, hvor en regner at 20-30 prosent får påvisbare langtidsskader.