KvalitetssjekkHva er antikoagulasjonsbehandling?
Antikoagulasjonsbehandling er behandling med medikamenter som hemmer blodets evne til å levre seg. De kalles også blodfortynnende medikamenter. Bruk av slike midler er nødvendig ved tilstander med økt risiko for å utvikle blodpropper. Medisinen forebygger med andre ord blodproppdannelse. Ulempen er at dersom en først får en blødning, vil denne ikke stanse så raskt som vanlig. Over 90.000 personer brukte slik behandling i Norge i 2011, og da var det bare warfarin som var tilgjengelig. Nå er det kommet andre alternativer, og warfarin utgjorde i 2020 kun ca. 15% av totalforbruket
Koagulasjon av blod betyr at blodet levrer seg. Kroppen vår har ett innebygd system for blodlevring, og ett system for å løse opp blodlevrer. Normalt er disse to systemene i balanse. Ved skader på innvendige blodårer kan kroppen selv stanse eller hindre blødninger, og kroppen kan selv løse opp blodpropper som gjør skade.
Warfarin, med salgsnavnet Marevan, motvirker effekten til vitamin K, som er nødvendig for kroppens produksjon av flere av blodlevringsfaktorene. Ved behandlingen oppstår mangel på koagulasjonsfaktorer, og blodet får redusert evne til å levre seg.
Fra 2011 har det kommet nye medikamenter med samme bruksområde som Marevan - se "Nye antikoagulantia kalt DOAK eller NOAK".
Normalområde
Man måler medikamentets virkning (dets blodfortynnende evne) i en vanlig blodprøve. Svaret oppgis i en skala som heter INR (international normalized ratio). INR-verdien forteller hvor mye blodlevringstiden er økt i forhold til det normale.
Uten Marevan skal INR være ca. 1,0 (0,8-1,20). Under behandling tilstreber man som regel verdier på INR i området 2,0-3,0. Jo høyere tall desto mer "tyntflytende" er blodet. Hvilken verdi man prøver å "innstille" pasienten på, varierer med årsaken til behandlingen. Dette vil derfor bli avtalt hos den enkelte pasient.
