Hypertensjon, behandling: Blodtrykksmedisiner

Vanndrivende medisiner

Vanndrivende medisiner (diuretika) øker utskillelsen av vann og salt gjennom nyrene, slik at urinproduksjonen øker. Dermed reduseres væskemengden i blodårene og blodtrykket faller. Stoffene har også en viss effekt på blodkarene, slik at de utvider seg noe, og slik senker blodtrykket.

Vanndrivende medisiner er blant de viktigste legemidlene i behandlingen av høyt blodtrykk. Midlene er spesielt nyttige hos personer som i tillegg har hjertesvikt.

Spesielle vanndrivende medikamenter (tiazider) skal brukes med forsiktighet ved diabetes. De kan vanskeliggjøre kontrollen av blodsukkeret. 

Vanndrivende medisiner forårsaker gjerne hyppig vannlating, i alle fall i den første perioden. Alvorlige bivirkninger er sjeldne ved bruk av vanndrivende medisiner. Enkelte kan få kvalme, forstoppelse eller diaré, og noen blir plaget med tretthet og impotens.

For å redusere risikoen for bivirkninger er det viktig å bruke medisinen riktig. Dette krever regelmessige legekontroller, blant annet med blodprøver. Særlig i begynnelsen av behandlingen er dette nødvendig.

ACE-hemmere

ACE-hemmere er en gruppe legemidler som gjør veggen i blodårene mindre stram og får de til å utvide seg, noe som reduserer blodtrykket og kan bedre blodstrømmen i trange kar. I tillegg til den blodtrykksreduserende effekten har ACE-hemmere en svak vanndrivende (diuretisk) virkning. Dette forsterker blodtrykksreduksjonen.

ACE-hemmere brukes mye hos personer med høyt blodtrykk (hypertensjon), og særlig hos dem som i tillegg til høyt blodtrykk har hjertesvikt, diabetes eller sviktende nyrefunksjon.

Personer med innsnevring av nyrepulsårene eller av hjerteklaffene skal kontrolleres spesielt nøye ved oppstart av behandling. Ved forventet graviditet, under graviditet og under amming skal disse preparatene ikke brukes.

Ved vanlig bruk gir ACE-hemmere vanligvis få eller ingen bivirkninger. Enkelte kan få tørrhoste, særlig om natten. Andre mulige bivirkninger er redusert smakssans, tretthet, kvalme, svimmelhet, besvimelsestendens, hodepine og kløe.

Angiotensin II-blokkere

Angiotensin-II-blokkere ligner mye på ACE-hemmere. De virker ved å få blodkarene til å slappe av og utvide seg, noe som reduserer blodtrykket og kan bedre blodstrømmen i trange kar.

Virkningen mot høyt blodtrykk er god, på samme nivå som for ACE-hemmere. Bivirkninger er mer sjeldne enn ved bruk av ACE-hemmere, men til gjengjeld er prisen høyere.

Kalsiumblokkere

Kalsiumblokkere, kalsiumantagonister, virker en rekke steder i hjerte- og karsystemet. De får blodkarene til å utvide seg, og noen av dem senker hjertefrekvensen og demper kraften på hjerteslagene. Dette gir redusert belastning på hjertet og bedre blodtilførsel gjennom trange blodårer.

Legemidlet kan brukes til å behandle høyt blodtrykk. De brukes alene, eller som tillegg til andre blodtrykksmedisiner, f.eks ACE-hemmere, AII-blokkere eller vanndrivende preparater. 

Vanlige bivirkninger ved bruk av kalsiumblokkere er svimmelhet og besvimelsestendens, hodepine, kvalme, rødming, vannansamling i føttene (ødem), hjertebank og eventuell langsom hjerterytme.

Betablokkere

Betablokkere reduserer hjertets arbeidsbelastning ved å senke hjertefrekvensen (pulsen) og blodmengden som pumpes ut ved hvert slag. Betablokkere senker også stoffskiftet i hjertemuskelen. Alle disse effektene fører til redusert blodtrykk og mindre behov for oksygen til hjertemuskelen. En ulempe er at den fysiske prestasjonsevnen kan bli noe dårligere.

Betablokkere brukes vanligvis ikke som første valg for blodtrykksbehandling, men er velegnet hos pasienter som også har angina pectoris, hjertesvikt eller som har hatt et hjerteinfarkt. Betablokker brukes da i kombinasjon med andre medikamenter.

Hos personer med diabetes, astma eller KOLS brukes betablokkere mer forsiktig fordi de kan forverre astma-plager og gjøre reguleringen av diabetes litt mer vanskelig. 

Bivirkningene varierer fra person til person og er også doseavhengige. De vanligste problemene er muskeltretthet ved anstrengelser, kalde hender og føtter, og tretthet.

Det anbefales at du ikke slutter brått med betablokkere. Nedtrappingen skal skje gradvis over flere uker og i samråd med legen din. For rask nedtrapping kan i noen tilfeller føre til raskt stigende blodtrykk.