Beinskjørhet, osteoporose

Beinskjørhet uten underliggende sykdom

Den vanligste typen oppstår etter overgangsalderen og er forbundet med østrogenmangel (kvinnelig kjønnshormon). Ryggvirvelbrudd og håndleddsbrudd hos kvinner etter 60 års alder oppstår typisk som følge av østrogenmangel og påfølgende beinskjørhet.

Den andre hovedtypen oppstår i høyere alder og skyldes aldersbetinget tap av beinmasse som rammer begge kjønn. Vi får alle beinskjørhet bare vi blir gamle nok. Lårhalsbrudd i 70-90 års alder er typisk.

Enkelte har høyere risiko enn andre for å få beinskjørhet. Det gjelder blant annet de som er slanke og har sped beinbygning og driver lite fysisk aktivitet. Røyking øker risiko for alle. 

Beinskjørhet som skyldes annen sykdom

En rekke sykdommer kan medføre beinskjørhet. De hyppigste er nedsatt funksjon i kjønnsorganer (f.eks. etter fjerning av eggstokker), stoffskiftesykdommer, beinmargssykdommer, nyresvikt og bindevevssykdommer. Dessuten kan langvarig bruk av flere typer medikamenter føre til beinskjørhet, blant annet kortikosteroid-tabletter, noen epilepsimedikamenter og cellegiftbehandling.

Ikke-medikamentelle tiltak

Fysisk aktivitet har gunstig innvirkning på skjelettet, men også på muskelstyrken og falltendensen. Derfor anbefales mosjon generelt. Styrketrening av store muskelgrupper er nyttig.

Kostholdet har betydning, særlig er det viktig med tilstrekkelig inntak av kalsium og vitamin D. Anbefalt daglig inntak av kalsium for voksne er cirka 1000 mg per dag. En liter melk gir litt over 1000 mg (1 gram) og 100 gram gulost inneholder cirka 800 mg kalsium. Vitamin D-behovet får man dekket med sollys på kroppen i sommerhalvåret, og ved inntak av fet fisk eller 5-10 ml tran daglig. Anbefalt daglig inntak av vitamin D er 10 µg (400 IE) per dag for de som er under 75 år, og 20 µg etter fylte 75 år. 

Røyking og alkoholmisbruk må unngås fordi begge faktorene bidrar til raskere tap av kalsium fra skjelettet.

Tiltak for å forebygge fall og eventuelt hoftebeskyttere hos dem som har lett for å falle, kan være nyttig for å forebygge brudd.

Medikamentell behandling

Medikamentene som benyttes er effektive, men de er ikke uten bivirkninger. Det er heller ikke sikkert at det er trygt å bruke medisinene over mange år. Det er derfor litt strenge regler for hvem som anbefales medisin. Hovedgruppene er (1) personer med etablert osteoporose (det vil si beinskjørhet og brudd) (2) kvinner med spesielt høy risiko for å utvikle beinskjørhet og (3) beinskjørhet på grunn av annen sykdom.

Medisinene som benyttes mest er såkalte bisfosfonater. Det finnes ulike typer, noen i tablettform og noen som injiseres. Det er ingen vesentlige forskjeller på effekten, men man slipper å huske på tablettene dersom medisinen gis direkte i blodet en gang i året (zoledronsyre). I tillegg er det viktig å sikre tilstrekkelig inntak av kalsium og vitamin D - som beskrevet.

Bivirkninger kan forekomme ved tablettbruk. Spesielt er man redd for sår og skader i spiserøret ved inntak av bisfosfonat. De mest brukte tablettene tas en gang hver uke - de må tas fastende, og en må holde seg oppreist (sitte eller stå/gå) minst en halv time etter tablettinntak for å sikre at tabletten ikke blir liggende i spiserøret. Følg bruksanvisningen nøye. 

Det er vanlig å anbefale behandling med bisfosfonater i omtrent fem år, i noen tilfeller utvides dette. 

Hormonerstatning (østrogen/gestagen) anbefales for kvinner som utvikler beinskjørhet før de er 60 år. Hormonene hjelper mot plager ved overgangsalder, men er også effektive mot benskjørhet. Man gir medisinene i form av plaster fordi denne måten å gi østrogen på ikke fører til økt risiko for blodpropp. 

Det finnes også nye benbyggende medikamenter som er aktuelle å bruke ved manglende effekt av bisfosfonater eller østrogen, eller ved spesielt uttalt osteoporose. I samarbeid mellom pasient og lege, gjøres det alltid en vurdering av hvilken type medisin som egner seg best for den enkelte. Les ev. mer om medikamentell behandling av osteoporose.