Munn- og klovsyke

Hva er det?

Munn- og klovsyke er en sykdom som rammer dyr og ikke mennesker. Sykdommen er svært smittsom, få dyr dør av den, men den fører til store produksjonstap for bønder og landbruk. Munn- og klovsyke har betydelige økonomiske, politiske og sosiale aspekter, samtidig som det også er dyrevernsmessige og etiske forhold forbundet med sykdommen og bekjempelsen av den.

Forekomst

Munn- og klovsyke var hyppigere tidligere. De siste 50 år har det vært få epidemier av munn- og klovsyke i Vest-Europa. Det var en stor epidemi i England i 1967 - 68 og i Danmark (Fyn-epidemien) i 1982. Siste utbrudd i Norge var i 1951-52 der fire besetninger, en i Vestfold og tre i Østfold, ble angrepet.

Årsak

Munn- og klovsyke er en virusinfeksjon (aftovirus i picornavirusfamilien). Dette viruset er svært motstandsdyktig og kan overleve både på mennesker og dyr over lang tid. Sykdommen er noe av det mest smittsomme som er kjent. (Hos mennesker finnes en sykdom som heter hånd-, fot- og munnsykdom. Denne sykdommen er forårsaket av et virus som er ufarlig og helt forskjellig fra munn- og klovsykevirus.)

Også redskaper, kjøretøyer og mennesker/klær som har vært i kontakt med infiserte dyr eller produkter kan bringe med seg og overføre smitte til mottakelige dyr i nye besetninger eller områder. 

Inkubasjonstiden for munn- og klovsyke er vanligvis 2 - 5 dager, men den kan i sjeldne tilfeller være kortere eller lengre (1 - 14 dager). Klovdyr, det vil si drøvtyggere og gris, både husdyr og viltlevende dyr, angripes. Drøvtyggere som har gjennomgått infeksjonen, og er blitt friske, kan være smittebærere i inntil to år.

Sykdomsforløp

Munn- og klovsyke gir en infeksjon i hele kroppen (jfr. influensa). Hos storfe viser sykdommen seg ved feber og små blemmer (vesikler) i og omkring munnhulen, ved klovene og på jur og spener. Kort tid etter at blemmene er dannet, vil de briste og etterlate seg sår som ofte er inngangsport for bakterier. Hos storfe kan blemmene være store og flyte sammen slik at store deler av slimhinnen på tungen løsner og faller av. Forandringene fører til at dyrene slutter å ete, de kan halte, de sikler, og de kan ikke holde neseborene rene pga. smerter i tungen. Hos unge dyr kan sykdommen føre til betennelse i hjertemuskelen (myokarditt) og eventuell død. Dødeligheten er imidlertid lav, vanligvis mindre enn 5 prosent.

Når komplikasjoner ikke inntreffer, tilheles sårene i og rundt munnen og på klovene i løpet av uker.

Produksjonstap

Melkeproduksjonen synker kraftig under et utbrudd, og den vil sjelden komme opp igjen på et normalt nivå. Likeledes rammes kjøttproduksjonen. Bakterieinfeksjoner kan oppstå i etterkant i form av betennelse i bryst/jur, betennelse i klovene, lungebetennelse og sårinfeksjon. Produksjonstapet blir således enormt.

Prøvetaking

Ved mistanke om munn- og klovsyke tas prøver bl.a. av blemmeinnhold som sendes til spesiallaboratorier. Diagnosen stilles ved en immunologisk test, en såkalt antigen-antistoff test (ELISA), dvs. man påviser antigen. ELISA-testen tar vanligvis få timer. Diagnosen bekreftes ved at man dyrker og får oppvekst av virus fra blemmer på dyret.

Smitte

Storfe smittes ofte av luftbårne virus. Viruset kommer da inn i dyret via innåndingsluft og formerer seg i svelg og luftvei. Gris smittes ofte gjennom infiserte skyller.

Dyr som er smittet, skiller ut virus hovedsakelig gjennom luftveiene og i melk. Spytt inneholder store mengder viruspartikler. Smitte kan skje både direkte og indirekte gjennom vann, for, strø, redskaper, transportvogner, melkeredskaper, fottøy osv. Ved relativ høy fuktighet og spesielle vind- og værforhold kan smittestoffet spre seg fra gård til gård og over store avstander, det er angitt avstander på over 250 - 300 km over hav. Dyr kan bringe smittestoff med seg. Dette gjelder særlig friske smittebærere som småfe og dyr, som har gjennomgått sykdommen, eller som er i inkubasjonsperioden. Animalske produkter er spesielt aktuelle som smittekilde. Ellers kan mennesker, andre dyr og gjenstander fungere som mellomvert. Hos mennesker kan virus holde seg levende på hud og slimhinner i flere dager og kan smittes videre. Det er uklart hvor lenge viruset kan holde seg smittefarlig på klær, men i inntørket tilstand, f.eks. på sko, er det sannsynlig at det kan holde seg i en smittbar tilstand i lengre tid. Kjæledyr kan være passive smittebærere. Det har vært antydet at trekkfugl kan overføre sykdommen, men det finnes ikke bevis for at så har skjedd.

Ofte pålegges desinfeksjon av biler og fottøy hos personer som kommer fra infiserte områder og land. Det er usikkert hvor virksomt dette er, men det er i alle fall et signal om at her må man være uhyre aktsom for å unngå innførsel av en meget alvorlig og særdeles smittsom dyresykdom.

Vaksinasjon

Vaksinasjon kan brukes for å forebygge eller få kontroll over sykdomsutbrudd. Men siden viruset har stor genetisk variasjon både mellom ulike serotyper og innad i hver serotype, skaper det vansker for utviklingen av en god vaksine.

I Norge kan bruk av vaksine komme på tale dersom utbrudd skjer i et område med stor dyretetthet for å begrense spredningen. Vaksinasjon har tidligere vært benyttet i en del europeiske land, men rutinemessig vaksinering er nå forbudt i EU. Erfaringer med vaksinasjon er ikke gode. Derfor bekjempes sykdommen først og fremst med avliving av dyr i smittede besetninger, nedgraving eller brenning av kadaverne, desinfeksjon av infisert materiale og strenge begrensninger når det gjelder handel og kommunikasjon. Ved slik bekjempelse unngår man også at dyrene lider, da de fleste dyr avlives før de viser symptomer. Bekjempelse av munn- og klovsyke er hjemlet i husdyrloven og det foreligger en spesiell og detaljert instruks for hvordan dette skal gjennomføres. Det er sannsynlig at det vil bli utviklet bedre vaksiner i en ikke altfor fjern fremtid.