Hepatitt C

Hva er hepatitt C?

Hepatitt C er en betennelse i leveren forårsaket av en infeksjon med hepatitt C virus (HCV). Viruset smitter gjennom blod. Inkubasjonstiden, tiden fra smitte til sykdom, er 4 til 12 uker. Noen nysmittede opplever spontan helbredelse (komplett remisjon) innen seks måneder etter at de er smittet og blir virusfri innen et år. Hos over halvparten vil infeksjonen vedvare og kunne bli kronisk. 

Akutt hepatitt C-infeksjon forløper uten symptomer hos 75 til 85 prosent. Gruppen med symptomer ser ut til å ha større sannsynlighet for spontan, komplett tilbakegang (remisjon). Det samme gjelder for kvinner og ved infeksjon i tidlige barneår.

Ubehandlet kan kronisk hepatitt c utvikle seg til en økende leverskade med skrumplever (cirrhose) og komplikasjoner som kan ende i leversvikt eller leverkreft etter 20 til 40 år. Også organer utenom leveren kan rammes. De fleste kroniske bærere av viruset er uten symptomer.

Det finnes nå svært effektiv behandling som kan fjerne viruset hos de fleste, og som tilbys alle med kronisk infeksjon. Helse- og omsorgsdepartementet har i "Nasjonal strategi mot hepatitter 2018-2023" fastsatt som mål at forekomst av hepatitt C skal reduseres med 90 prosent innen utgangen av 2023. Globalt har Verdens helseorganisasjon et mål om å eliminere hepatitt C som folkehelseproblem innen 2030

Animasjon av leverbetennelse

Forekomst

Ved inngangen av 2023 lever ca. 3 000 personer i Norge med kronisk HCV-infeksjon. Forekomsten er særlig høy blant injiserende rusmiddelbrukere, men det anslås at færre enn 1 av ti personer med pågående rusmiddelbruk har kronisk hepatitt C. Seksuell smitte blant menn som har sex med menn forekommer, heteroseksuell smitte skjer svært sjelden.

Norske tall viser at antall nye tilfeller med hepatitt C har gått ned hvert år siden 2009, det året ble det ble meldt om 2264 nye tilfeller. I 2018 ble det meldt 639 tilfeller av hepatitt C, og antall nye tilfeller i 2023 er trolig under 100. Blant meldte tilfeller av nysmittede ses høyest andel i aldersgruppen mellom 20 og 60 år. Noen smittes i utlandet, og omtrent halvparten rapporterer å være smittet via sprøyter.

På verdensbasis er det estimert at 58 millioner mennesker er smittet og lever med kronisk infeksjon (WHO, 2022), og det oppstår 1,5 millioner nye tilfeller per år (2019). Høyeste forekomst er funnet i Egypt (25%), Sørøst-Asia (5-10%) og Brasil. Anslagsvis døde 290 000 personer som følge av hepatitt C-relatert leversykdom i 2019.

Leverkreft er en av de ti vanligste kreftformene i verden, og mange av disse svulstene skyldes hepatitt B og C.

Årsaker

Hovedsmittekilden for hepatitt C er infisert blod. Yrkesmessig eller seksuell smitte forekommer sjeldnere. Enkelte faktorer øker risiko for smitte:

• Felles bruk av sprøyter gjør at sprøytenarkomane er ekstra utsatt. Levende virus har blitt påvist i sprøytespisser i opptil 2 måneder etter bruk
• Helsepersonell kan være utsatt ved stikkuhell. Sannsynligheten er cirka tre til fem prosent for å bli smittet dersom man stikker seg på en sprøyte som er brukt på en pasient som har hepatitt C
• I forbindelse med graviditet og fødsel kan barn smittes av mor med hepatitt C. Smitterisiko er beregnet til under ti prosent. Hepatitt C-viruset overføres ikke ved amming
• Personer som fikk blodtransfusjoner før 1994 kan ha blitt utsatt for smitte på grunn av manglende kontroll av blodgivere og liten kjennskap til viruset. Dette skjer imidlertid ikke i dag på grunn av streng kontroll av blod fra blodgivere.
• Seksuell smitte er mulig. Heteroseksuell smitte skjer svært sjelden, det er særlig menn som har sex med menn som er utsatt. Smitterisikoen i stabile monogame forhold der den ene parten er smittet, er lav. Mange partnere og andre seksuelt overførbare infeksjoner øker smitterisikoen.

Hepatitt C-viruset finnes i flere ulike varianter, såkalte genotyper. Hittil er syv ulike genotyper er registrert, og disse kan igjen ha ulike undergrupper. Ulike genotyper dominerer i ulike deler av verden. Genotype 1, 2 og 3 dominerer i Norge og Europa. Genotype er med å bestemme hvilke medisiner den enkelte skal behandles med. 

Diagnosen stilles vanligvis på grunnlag av blodprøver, sjeldnere på grunn av symptomer. Det tar 4 til 12 uker fra du smittes til sykdommen bryter ut, men viruset kan påvises i blod allerede 1-2 uker etter smitte.

Tidligere blodsmitte?

Testing av alt blod eller blodprodukter med tanke på hepatitt C ble rutinemessig innført da dette viruset ble identifisert. Den testen som ble benyttet de første fire årene, var ikke helt perfekt. Det er derfor fortsatt mulig at personer kan ha blitt smittet ved blodoverføring før 1994. Pasienter som fikk blodoverføring før 1994, og som mistenker at de kan være smittet, kan ta kontakt med sin fastlege og be om å bli undersøkt.

En enkel blodprøve kan avklare om du er smittet, men ikke når eller hvordan du ble smittet. Pasienter som har positiv prøve, vil bli veiledet om oppfølging og behandling.

Det skal ikke betales egenandel for denne undersøkelsen.

Symptomer

Den akutte fasen av infeksjonen har vanligvis et mildt forløp, og mange blir ikke oppdaget i denne fasen. Som regel gir nysmitte ingen eller få symptomer, noen utvikler influensafølelse og symptomer som slapphet, kvalme og magesmerter, diaré og feber. Omtrent én av fem utvikler gulsott. Symptomene melder seg vanligvis innen 4 til 12 uker etter smitten. Unntaksvis, hos 10 til 20 prosent, er sykdomsforløpet uttalt med influensalignende plager, utslett, slapphet, leddsmerter, mageplager, gulsott, mørk urin, avfarget avføring.

Infeksjonen utvikler seg til å bli kronisk hos over halvparten. Typisk er den kroniske tilstanden uten symptomer i mange år. Etter så mye som 20 til 40 år, kan tilstanden føre til skrumplever, leversvikt, eventuelt leverkreft hos et mindretall.

Diagnosen

Ved akutt hepatitt C bekreftes diagnosen ved påvisning av arvestoff fra viruset i blodet (HCV-RNA). HCV-RNA er tilstede allerede 1-2 uker etter smitte. Funn av antistoffer (anti-HCV) skjer først etter 8 til 12 uker. Leverfunksjonsprøver vil kunne vise tegn på leverinfeksjon - særlig gjelder det blodprøven ALAT. 

Også kronisk hepatitt C bekreftes ved funn av HCV-RNA. Ved denne tilstanden vil anti-HCV alltid være tilstede. Ved mistanke om hepatitt C vil laboratoriet først teste på anti-HCV. Dersom prøven er positiv, vil laboratoriet gjøre test på HCV-RNA. Og dersom denne testen er positiv, bekrefter det at det foreligger kronisk hepatitt C. Ved negativ test tyder det på smittefrihet, men testen bør gjentas etter 3 til 6 måneder.

Alle med kronisk hepatitt C (HCV-RNA positiv test) bør vurderes av spesialist. I tidlig fase vil disse pasientene ha lett forhøyede leverfunksjonsprøver.

Det anbefales at aktive rusmiddelbrukere bør testes årlig med HCV-RNA.

De fleste som har kronisk hepatitt C, har ingen eller få symptomer. Det er derfor viktig at personer som kan ha blitt utsatt for en mulig smitterisiko, tester seg. Gjennom antistofftester kan det avklares om pasienten har kronisk infeksjon som bør behandles. Det er også slik at tidligere smitte ikke gir varig immunitet, og infeksjonen kan oppstå på nytt.

Foruten blodprøver vil det være aktuelt å gjøre ultralydundersøkelse av leveren, samt elastografi. Elastografi er en form for ultralydundersøkelse som gir informasjon om det foreligger skrumplever (cirrhose), noe som er av betydning for behandlingen.

Behandling

Forløp

Forløpet av en hepatitt-C infeksjon uten behandling er bare delvis kjent. En regner med at rundt en av fire blir kvitt viruset av seg selv, mens resten utvikler en kronisk infeksjon. Det er funnet at to av ti pasientene med kronisk hepatitt C vil utvikle komplikasjoner innen 20 til 30 år etter smitte dersom infeksjonen ikke behandles. Andelen fortsetter å øke med økende tid etter smitte. Komplikasjonene er økende grad av leverbetennelse, skrumplever, leversvikt og i noen få tilfeller leverkreft. Levertransplantasjon er aktuelt i noen tilfeller.

Med den medikamentelle behandlingen som nå tilbys alle med kronisk infeksjon, vil de aller fleste bli helbredet fra sykdommen og unngå alle komplikasjonene.