Ekinokokkose

Ekinokokkose er en infeksjon med parasitten Echinococcus. Dette er en liten mark som kun blir få centimeter lang. Det finnes flere undergrupper av denne marken, men det er særlig to som kan gi sykdom hos mennesker. Hundens dvergbendelmark (E. granulosus) var ganske vanlig i Norge før, men er sjelden i dag. Revens dvergbendelmark (E. multilocalis) er aldri observert i fastlands-Norge (men finnes på Svalbard). Særlig den sistnevnte varianten kan forårsake alvorlig sykdom hos mennesker.

Smitte og markens livsløp

Hovedverten for ekinokokker er rovdyr. De kan bære denne parasitten i tarmen uten selv å bli syke. Bendelmarken biter seg fast i tarmen for å unngå å bli med strømmen ut. Voksne mark legger egg. Eggene sitter ikke fast og følger med avføringen. Eggene kan først klekkes når de kommer inn i en ny vert. Dette kan for eksempel skje ved at andre dyr spiser gress, bær eller sopp tilgriset av avføring fra hovedverten. Den nye verten kaller vi en mellomvert. Dette kan være husdyr som sau. På Svalbard er det særlig mus som er funnet som mellomvert. I tarmen hos mellomverten klekkes ekinokokk-eggene. Larvene spiser seg så gjennom tarmveggen og følger blodbanen til de finner et organ hvor de slår seg ned, som regel leveren. På dette stadiet skiller de to variantene (hundens- og revens dvergbendelmark) seg litt fra hverandre. Sykdomsprosessene er derfor omtalt hver for seg under. Larvene må så finne veien tilbake til en ny hovedvert for at de skal kunne utvikle seg til kjønnsmodne bendelmark. Dette skjer ved at hovedverten (rovdyr) spiser mellomverten (se figur).

Hundens dvergbendelmark

Hunden dvergbendelmark var mye vanligere i Norge fram til 1950, men nå er parasitten knapt å finne. En viktig grunn til det er at gjeterhunder ikke lenger får spise slakteavfall fra rein, slakteavfallet skal destrueres. Rein fungerte i stor grad som mellomvert. På denne måten ble livssyklusen til bendelmarken brutt. Larvene i mellomvertene ble aldri overført til hovedverten, og dermed ble sirkelen brutt og tilstanden er nå uvanlig.

Hundens dvergbendelmark gir en mindre alvorlig sykdom enn revens dvergbendelmark. Man tror at de fleste mennesker som blir infisert med parasitten aldri blir oppmerksomme på at de bærer på smitten. Dersom parasitten slår seg ned i kroppen er det nesten alltid i leveren hvor den danner en væskefylt blære (cyste). Det normale er at infeksjonen ikke sprer seg til andre organ, men blir holdt i sjakk av kroppens eget immunforsvar. Er immunforsvaret svekket vil sjansen være større for at bendelmarken skal kunne forårsake sykdom. Om man bærer på larven og utvikler symptomer på dette vil dette kunne gi plager som generell uvelhetsfølelese og kanskje gulsott. Lungene er det nest vanligste stedet larven kan slå seg ned, i slike tilfeller ser man ofte astma-liknende symptomer hos den syke. I teorien kan marken slå seg ned i hvilket som helst av kroppens organer, og hvor dette skjer vil være avgjørende for hvilke symptomer en smittet person vil utvise.

Revens dvergbendelmark

Revens dvergbendelmark er aldri påvist på fastlandet av Norge, men den finnes på Svalbard. Denne varianten vil så godt som alltid slå seg ned i leveren først, for så å spre seg til andre organ som for eksempel lunger, hjerne og hjerte. Parasitten vil forårsake svulstdannelse som likner det man ser ved kreft, og måten infeksjonen sprer seg på er også lik det man ser ved spredning av kreftsvulster. Uten behandling kan revens dvergbendelmark forårsake død hos mennesker. Behandles sykdommen i tide vil de aller fleste overleve.

Behandling

Hundens dvergbendelmark har ofte ikke behov for behandling, mange bærer på infeksjonen uten at marken påvirker livskvalitet eller livslengde. Det er først ved obduksjon at man blir klar over parasittens tilstedeværelse. Det er også mulig å bære på infeksjonen i 50 år før man utvikler symptomer. Om man først utvikler symptomer på smitten, skal man alltid behandles.

Revens dvergbendelmark bør alltid behandles så raskt som mulig. Dette er for å unngå at parasitten sprer seg.

Behandlingen går ut på å fjerne blærene/svulstene ekinokokkene har forårsaket. Som regel skjer dette ved hjelp av kirurgiske inngrep og medisiner. I noen tilfeller er kirurgiske inngrep ikke å anbefale, da må man prøve medisinsk behandling alene. Medisinsk behandling bremser sykdommen, men er ofte ikke tilstrekkelig for å bli kvitt infeksjonen.

Forebygging

Man har påvist revens bendelmark i Sverige, men kun ved noen få anledninger. Sjansen for å bli smittet der er med andre ord svært liten, og myndighetene i både i Norge (fastlandet) og Sverige ser ikke behov for noen tiltaksregler for folk flest.

Alle hunder som har vært i utlandet (med unntak av dyr som kommer direkte fra Finland, Storbritannia, Irland og Malta) og som tas over grensen til Norge, skal være behandlet mot revens dvergbendelorm (E. multilocularis). Hundeeiere må få dyret behandlet hos veterinær 24-120 timer før retur til Norge. Fra 1. januar 2017 ble krav til behandling av hunder som skal være med på utenlandsreiser, endret. Det er ikke lenger mulig å engangsbehandle hunder mot revens dvergbendelorm i Norge før korte turer til utlandet. Hver behandling skal dokumenteres av veterinæren i hundens pass. Medisinen som benyttes til dette fås uten resept. 

I enkelte områder i Alpene er revens dvergbendelmark såpass utbredt at litt forsiktighet er påkrevd, det samme gjelder på Svalbard. God hygiene er som alltid den beste beskyttelsen mot smitte. Konkrete råd for områder med mye smitte er:

• koking av vann fra bekker og innsjøer
• alltid benytt hansker ved kontakt med rev, eller med døde dyr generelt
• håndvask etter evt. kontakt med rev, hund (og hundeutstyr) eller katt
• forvelling av sopp og god vask av bær
• håndvask før måltider, og etter opphold i skog og mark

Det er også satt i gang tiltak for å overvåke rovdyr (særlig rev) med tanke på smitte. Bendelormen er ikke påvist i noen av de over 8000 dyrene som har blitt testet siden programmet startet i 2002.