Vaksiner og flokkimmunitet

Generelt om vaksiner

Når vi vaksinerer, aktiverer vi immunsystemets hukommelse. Ved vaksinasjon tilføres kroppen en svekket mikrobe, en del av en mikrobe eller noe som likner på mikroben. Immunsystemet aktiveres uten at vi blir syke. For noen sykdommer gir vaksinasjon livslang beskyttelse, mens for andre avtar effekten over år, og det må gis en ny dose (boosterdose) for å friske opp immuniteten.

Jo mer lik en vaksine er sykdomsårsaken, for eksempel et virus, jo bedre er immunresponsen¹. Virusvaksiner lages på ulike måter².

Her kan du lese mer om Hva er et virus.

Ulike vaksinemetoder

Vaksiner laget av levende, svekkede virus som i liten grad reproduserer seg i kroppen uten å forårsake sykdom, men tilstrekkelig nok til å stimulere B-celler til å "huske" viruset slik at B-cellene bidrar til å beskytte mot infeksjon i fremtiden. Eksempler på vaksiner som benytter seg av dette prinsippet, er mot meslinger, kusma, røde hunder, rotavirus, polio, vannkopper, influensa. Fordelen med levende, svekkede vaksiner er at en eller to doser i de fleste tilfeller gir livslang immunitet. Ulempen er at disse vaksinene vanligvis ikke kan gis til mennesker med svekket immunsystem.

Inaktiverte vaksiner. Viruset er helt inaktivert eller drept. Det kan ikke reprodusere seg selv og skape sykdom. Eksempler på vaksiner som bruker dette prinsippet, er inaktivert polio, hepatitt A, influensa, rabies. Siden det døde viruset oppdages av immunsystemet, aktiveres antistoffproduksjonen. Disse vaksinene har to fordeler: De forårsaker ingen sykdom, og de kan gis til personer med svekket immunsystem. Ulempen er at det kreves flere doser for å oppnå immunitet.

Bruker en del av viruset til å lage vaksine. Hepatitt B og HPV vaksinene lages på denne måten. Vaksinen består av et protein som finnes på overflaten til viruset. Denne strategien kan brukes når en immunrespons til en del av viruset (eller bakterien), gir beskyttelse mot sykdom. Slike vaksiner kan gis til mennesker med svekket immunitet og synes å indusere langvarig immunitet etter to doser.

Bruker deler av en bakterie til å lage vaksine. Noen bakterier forårsaker sykdom ved å produsere skadelige proteiner, toksiner. En rekke vaksiner lages ved å inaktivere toksiner med et kjemisk middel. Difteri, stivkrampe og kikhoste vaksinene er laget på denne måten. En annen strategi er å bruke en del av kappen rundt bakterien (et polysakkarid) som angrepspunkt for vaksinen, ofte sammen med et harmløst protein. Resultatet blir en konjugert polysakkarid vaksine. Eksempler på slike vaksiner er Haemophilus influenzae type B (Hib), pneumokokker og noen meningokokk vaksiner. Slike bakterievaksiner kan gis til mennesker med svekket immunsystem, men det kreves ofte flere doser for å oppnå immunitet.

Bruker den genetiske koden til en del av viruset. Noen av covid-19 vaksinene bruker denne metoden. Vaksinen inneholder budbringer RNA (mRNA) for koden til spike-proteinet til SARS-CoV-2 viruset. Denne RNA-biten kommer inn i cellene til den vaksinerte personen, og cellene bruker denne koden til å produsere spike-proteinet fra overflaten til viruset. Med andre ord produserer kroppen selv proteinfragmenter av viruset ut fra oppskriften i mRNA. Når immunsystemet oppdager at dette proteinet er fremmed, reagerer det raskt med en immunrespons mot viruset, samt at hukommelsescellene (B-cellene) husker det ved et eventuelt senere angrep. Også disse vaksinene kan gis til immunsvekkede individer. For øyeblikket finnes ingen DNA-vaksiner tilgjengelige.

Flokkimmunitet

Flokkimmunitet dreier seg om å oppnå kontroll over en truende infeksjonssykdom i samfunnet. Flokkimmunitet oppstår når en betydelig andel av befolkningen blir immun mot en infeksjonssykdom, noe som nedsetter spredningen av sykdommen. Det betyr at sannsynligheten for at en infisert person kommer i kontakt med en person som ikke har hatt infeksjonen, er redusert til under det nivået som behøves for å opprettholde smitten (at reproduksjonstallet, R-tallet, er under 1). Risikoen for smitte fra person til person avtar. De som ikke er immune, blir indirekte beskyttet fordi det er mindre virus i omløp³.

Andelen av befolkningen som må være immun for å oppnå flokkimmunitet, varierer fra sykdom til sykdom. En sykdom som er svært smittsom, som for eksempel meslinger, krever at mer enn 95 prosent av befolkningen er immun for å stanse spredningen av sykdommen og oppnå flokkimmunitet. Når andelen i befolkningen som er immune mot en infeksjonssykdom, er høyere enn denne terskelen⁴, vil spredningen av viruset avta. Det kalles terskelnivået for å oppnå flokkimmunitet. Usikre estimater tyder på at terskelnivået for covid-19 er 60 til 70 prosent.

Flokkimmunitet kan oppnås etter gjennomgått infeksjon hos en stor nok andel av befolkningen eller ved vaksinasjon. Vaksinasjon skaper immunitet uten at man får sykdommen. Vaksiner har ført til flokkimmunitet mot smittsomme sykdommer som kopper, polio, difteri, røde hunder og andre smittsomme sykdommer.

Selv om forekomsten av viruset i befolkningen er lav når det er oppnådd flokkimmunitet, så kan fortsatt de som ikke er immune, få sykdommen. Flokkimmunitet reduserer risikoen for å få en sykdom, men forhindrer ikke at sykdommen kan oppstå hos ikke-immune personer.