Postoperativ sårinfeksjon

Hva er en sårinfeksjon?

I forbindelse med ethvert kirurgisk inngrep er det en risiko for at det kan oppstå en infeksjon i operasjonssåret etter operasjonen. Det skyldes at bakterier under eller etter inngrepet spres til sårområdet og kan skape infeksjon, det vil si betennelse forårsaket av bakterier.

Årsaker

En rekke faktorer er avgjørende for om det blir infeksjon.

Pasientens allmenntilstand er viktig. En syk og svekket person er mer utsatt for å utvikle sårinfeksjon enn en person som er frisk før inngrepet.

Hvor på kroppen inngrepet utføres. Operasjoner i buken er klart mer belastet med etterfølgende sårinfeksjon enn inngrep andre steder. Særlig gjelder det dersom inngrepet utføres akutt på grunn av en blødning eller at det har gått hull på magesekk eller tarm. Da er det stor risiko for spredning av bakterier både før, under og etter inngrepet.

Jo "renere" inngrep, jo lavere risiko for sårinfeksjon. Operasjoner som varer i flere timer, øker også sjansen for bakterieforurensning.

Det er alltid en utfordring for kirurgen å gjøre inngrepet så skånsomt som mulig for å unngå blant annet etterfølgende sårinfeksjon. Vevet må skades minst mulig under inngrepet. Man må ikke glemme igjen bandasjemateriell og liknende. Såret bør ikke lukkes med altfor mange sting. Mange sting i huden øker infeksjonsfaren. Noen ganger er det hensiktsmessig heller å teipe eller stifte, enn å sy såret.

Symptomer og tegn

Vanligvis blir man ikke klar over at det foreligger en sårinfeksjon før etter 5-10 dager. Typiske tegnene er økende smerter i såret og eventuelt feber. Ved undersøkelse kan det i starten være forholdsvis lite å se, men etter hvert oppstår hevelse, rødhet, økt lokal varme og det kan begynne å renne fra såret. Noen ganger kan det være så vanskelig å fastslå at det har oppstått en betennelse, at legen forsiktig må åpne såret for å se om det har dannet seg puss.

Feber er vanlig de første dagene etter et større kirurgisk inngrep og skyldes som regel en betennelsesreaksjon (inflammasjon utløst av cytokiner) på grunn av skader vevet påføres når kirurgen skjærer i vevet. Dette er ikke en infeksjon forårsaket av bakterier, men en normal reaksjon som går tilbake av seg selv. 

Behandling

Hos de fleste er kroppens infeksjonsforsvar selv i stand til å stoppe utviklingen av en større sårinfeksjon. Derfor baseres behandlingen på å styrke kroppens selvforsvar. Det gjøres ved å begrense omfanget av "stress" for pasienten. Den kroppsdelen som er betent, må holdes i ro - eventuelt må du holde sengen.  Smertestillende medisiner som forhindrer at du blir liggende å lide, er avgjørende for et godt resultat. Hos noen vil ekstra tilførsel av oksygen være nyttig for å sikre best mulig oksygentilførsel i sårområdet, noe som styrker kroppens infeksjonsforsvar.

Ved behov for annen behandling er det viktigste å åpne såret slik at puss og verk kan tømmes ut. I noen tilfeller er det kun nødvendig å fjerne noen få sting, mens andre ganger må en større del av såret åpnes. Deretter legges det gjerne inn drensrør eller en gummiplate som sikrer at puss får fortsette å tømme seg etter at man har stukket hull på en eventuell byll (abscess). På den måten unngås at såret lukker seg for tidlig og stenger puss inne.

Av og til brukes antibiotika for å fjerne bakterier. Vanligvis skjer det bare i tilfeller med vanskelige eller alvorlige infeksjoner. Antibiotika gis som tabletter til de fleste, men ved alvorlige infeksjoner må medisinen gis direkte i blodet. Først etter noen dager får man rede på hvilke bakterier som er skyld i infeksjonen, fordi de må dyrkes frem, og da hender det at man finner det hensiktsmessig å skifte over til et annet antibiotikum.

I noen tilfeller blir kirurgen allerede under operasjonen klar over at det er høy risiko for at det oppstår sårinfeksjon. Da vil kirurgen unnlate å sy igjen huden og underhuden. Erfaring har vist at det i slike tilfeller blir et bedre resultat ved å spyle og rengjøre såret best mulig, og deretter la såret ligge åpent under dekke av gasbandasjer. Dersom såret ser rent og ikke-betent ut ved inspeksjon etter ca. fem dager, sys såret igjen.

Unødvendig hyppige sårskifter etter operasjonen er infeksjonsfremmende. Hvis alt forløper normalt, vil man derfor unnlate å skifte på såret.

Forebyggende tiltak

Dusjing. Pasienten bør dusje (eventuelt helkroppsvask), med hudvennlig såpe eller antiseptisk middel, enten kvelden før operasjon eller på operasjonsdagen.

Hårfjerning. Hår fjernes ikke rutinemessig for å forebygge sårinfeksjon. Det er usikkert om fjerning av hår i seg selv kan gi færre postoperative infeksjoner. Fjerning av hår før operasjon ved klipping kan gi færre sårinfeksjoner sammenlignet med fjerning av hår med barbering. Dersom barbering er nødvendig, brukes elektrisk klipper med engangshode på operasjonsdagen. Bruk av barberhøvel øker risiko for infeksjon.

Bekledning. Pasienten bør ikles tøy som er praktisk og bare for bruk under operasjonen. Operasjonsteamet må bruke sterilt operasjonstøy, og de må fjerne kunstige negler og neglelakk, og dersom mulig også alle håndsmykker, før operasjonen. De ansatte bør forsøke best mulig å unngå vandring inn og ut av operasjonsavdelingen.

Bakteriefjerning fra nese. Det anbefales ikke rutinemessig å bruke lokale antibiotika i nesen for å eliminere bakterien Staphylococcus aureus i den hensikt å forebygge kirurgisk sårinfeksjon.

Røykestopp. Det oppfordres til røykestopp minst 30 dager før planlagte kirurgiske inngrep. Røyking gir dårligere sårtilheling på grunn av redusert tilførsel av oksygen og er assosiert med økt risiko postoperativ sårinfeksjon.

Antibiotikaforebygging. Det gis forebyggende behandling med antibiotika når infeksjonsfaren vurderes som spesielt stor. Eksempler kan være operasjoner på tykktarm, innsetting av leddproteser og akutte keisersnitt.

Bandasje. Såret dekkes med en steril bandasje i minst 24 timer etter operasjonen. 

Prognose

En sårinfeksjon vil forsinke tilhelingen og vil forlenge oppholdet på sykehuset. Hos noen kan det også medføre at arret etter operasjonen blir større og mer fremtredende en tid, enn det ellers ville blitt. I alvorlige tilfeller kan en sårinfeksjon utvikle seg til å bli en livstruende tilstand, men det skjer først og fremst blant på forhånd alvorlig syke og svekkede pasienter.