Anstrengelsesutløst bronkospasme

Hva er anstrengelsesutløst bronkospasme?

Anstrengelsesutløst bronkospasme er pustevansker som opptrer i forbindelse med intensiv utholdenhetstrening. Pustevanskene er mer uttalte enn det treningsintensiteten skulle tilsi og skyldes at de mellomstore luftveiene (bronkiene) trekker seg sammen. Når bronkiene forbigående blir trangere, kalles det bronkospasme. Dette kan oppstå innen kort tid etter eller noen ganger under fysisk anstrengelse hos en person med eller uten underliggende astma. Det anslås at mellom 10-15 prosent av befolkningen og 80-90 prosent av personer med astma har anstrengelsesutløst bronkospasme. 

De fleste av oss puster normalt gjennom nesen. I nesen vil luften på vei ned til lungene bli oppvarmet, fuktet og renset for støv og små partikler. Ved anstrengelse puster vi ofte gjennom munnen. Resultatet blir at luften som kommer ned i lungene, er kjøligere, tørrere og inneholder mer støv. Kald luft er særlig et problem ved utendørsaktiviteter om vinteren. Alt dette virker irriterende på luftveiene, og hos en del personer vil det kunne utløse bronkospasme.

Anstrengelse kan utløse eller forsterke astmasymptomer når en underliggende astmasykdom ikke er tilstrekkelig behandlet. I så fall må man først vurdere aktuell astmabehandling i samråd med behandlende lege. Bruker vedkommende inhalatoren riktig? Tar hen midisinene som forskrevet? Er det behov for justeringer? Astmasymptomer i forbindelse med fysisk anstrengelse som beskrevet over, til tross for hensiktsmessig vedlikeholdsbehandling av underliggende astma, tyder på anstrengelsesutløst bronkospasme hos en person med astma. 

Hva er symptomene på anstrengelsesutløst bronkospasme?

Anstrengelsesutløst bronkospasme gir liknende symptomer som astma. Typisk er at symptomene oppstår i forbindelse med høyintensiv utholdenhetstrening, særlig i kulde eller i områder med forurenset luft eller/og mye pollen i luften. Dette fører til uttørring av luftveiene med påfølgende irritasjon, noe som kan utløse bronkospasme. De viktigste plagene er tung pust, hoste, piping i luftveiene, snørende, smertefull følelse i brystet og rask utmattelse. Plagene kommer vanligvis innen 15 minutter etter at anstrengelsen opphører eller noen ganger under vedvarende anstrengelse. 

Hvordan stilles diagnosen anstrengelsesutløst bronkospasme?

Ved mistanke om anstrengelsesutløst bronkospasme utføres det vanligvis målinger av lungefunksjon, såkalt spirometri. Først utføres spirometri i hvile. Hvis denne spirometrien viser hemmet passasje av luft, kan det tyde på at det foreligger kronisk astma. Da vil det gjøres en såkalt bronkodilator responstest (tidligere kalt reversibilitetstest). Etter en vanlig spirometri får pasienten puste inn en inhalasjonsmedisin som kan åpne opp bronkiene (en bronkodilator), og spirometrien gjentas. Hvis den andre målingen viser markant bedring, tyder det på astma.

Dersom spirometrien i hvile er normal, og pasienten ikke er elite-/konkurranseidrettsutøver, kan man forsøke prøvebehandling med en korttidsvirkende bronkodilator som salbutamol til inhalasjon 15 minutter før fysisk aktivitet. Dette kan forhindre at anstrengelsesutløst bronkospasme oppstår i 2-4 timer etter inhalasjon av legemiddelet. Ved etterkontroll om noen uker vil legen vurdere effekten. 

Dersom prøvebehandlingen har effekt, vil legen vurdere hensiktsmessig videre behandling (se neste avsnitt). Hvis prøvebehandlingen ikke hadde tilstrekkelig effekt, hvis symptomene begrenser personens evne til å utøve idrettsaktiviteter, eller hvis en atlet trenger dokumentasjon på tilstanden, så kan legen vurdere å utføre eller henvise til en provokasjons- eller belastningstest.

Det blir da gjennomført flere spirometriundersøkelser, både før og etter belastning. Belastningen er enten fysisk anstrengelse, eller luftveiene blir provosert direkte med et legemiddel til inhalasjon. Som fysisk anstrengelse kan det brukes en løpetur, men bedre er løping på tredemølle under standardiserte miljøbetingelser (temperatur, luftfuktighet, etc.).

Anstrengelsen skal gi betydelig pulsøkning, det vil si mer enn 90 prosent av maksimal puls i minst fire av åtte minutter med fysisk anstrengelse. Et eksempel på direkte belastning av luftveiene er inhalasjon av medikamentet metakolin, som stimulerer glatte muskelceller i luftveiene.

Hvis spirometrien etter belastning viser at det oppstår minst ti prosent økt motstand i luftveiene, bekrefter det at det foreligger anstrengelsesutløst bronkospasme. Resultatene kan også underbygges ved at den økte motstanden normaliseres etter at legen gir en astmamedisin til inhalasjon (korttidsvirkende bronkodilator, for eksempel salbutamol).   

Dersom det ikke var utslag på testen, foretar legen en helhetlig vurdering om tilstanden kan utelukkes eller ikke.  Det kan være behov for flere tester eller gjentakelse av test, for å utelukke diagnosen eller for å utrede videre med tanke på andre mulige sykdommer. 

Ved bronkospasme og astma vil trangheten i luftveiene holde seg i en stund etter anstrengelsen. Ved tung pust på grunn av dårlig form, opplever pasienten umiddelbar bedring etter anstrengelsen er over. Det finnes også en del andre medisinske årsaker til pustevansker under anstrengelse, som legen vil vurdere. 

Hvordan behandles anstrengelsesutløst bronkospasme?

Det finnes god behandling mot anstrengelsesutløst bronkospasme. Det er ingen grunn til at en person som plages med dette, behøver slutte å trene eller drive med idrett. Tvert imot er det viktig å drive regelmessig fysisk aktivitet. En viktig medisinsk vurdering er om vedkommende har underliggende astma. Hvis det kan være tilfellet, må astmaen behandles på riktig måte. Jo bedre astmaen er kontrollert i bunnen, jo mindre uttalt vil anstrengelsessymptomene være. 

En såkalt beta-2-agonist til inhalasjon ved behov eller før trening er en viktig del av behandlingen mot anstrengelsesutløst bronkospasme. Medikamentet virker ved å åpne opp luftveiene, slik at luftpassasjen forbedres. Effekten inntrer raskt, og det skal derfor inhaleres bare 15-20 minutter før planlagt anstrengelse. Dersom inhalasjon av medisinen fører til merkbar bedring ved flere anledninger, tyder dette på at vedkommende kan ha anstrengelsesutløst bronkospasme. 

Til videre behandling hos barn fra 6-års-alderen, ungdommer og voksne anbefales det å bruke en kombinasjonsmedisin i stedet for beta-2-agonist alene. Den består av formoterol, en langtidsvirkende beta-2-agonist, og et inhalasjonssteroid (ICS). Virkningen inntrer raskt (innen 10 minutter) og varer i omtrent 12 timer. Ofte er det nok med én dose, med enkelte kan ha behov for flere doser om dagen. Legen vil angi anbefalt dosering avhengig av legemiddelet som er valgt, alder og flere faktorer. Det er avgjørende å ta hensyn til doseringsinstruks og følge opp behandlingen hos legen. Grunnen at man anbefaler kombinasjonen ICS-formoterol og ikke formoterol alene, er at ICS demper betennelse i luftveiene. Behandling av astma med beta-2-agonister alene kan medføre behandlingssvikt og akutte, noen ganger alvorlige astmaanfall. Ved å bruke ICS-formoterol får man både umiddelbar (formoterol) og forebyggende (ICS) effekt. 

Noe som idrettsutøvere må ta nøye hensyn til, er antidopingreglene ved astmabehandling. Buk av ICS-formoterol er tillatt innen visse grenser. På nettsidene til Antidoping Norge får idrettsutøveren all nødvendig informasjon rundt dopingreglene. Følg lenken for å lese mer om astma hos idrettsutøvere.

I tillegg til å bruke astmamedisin, kan tilstrekkelig oppvarming før treningsøkter bidra til å minske eller forhindre anstrengelsesutløst bronkospasme. Omtrent halvparten opplever en "god" periode fra en time etter oppvarmingen til det har gått tre timer. Oppvarmingen bør gjennomføres slik at en eventuell konkurranse foregår innenfor det gode tidsintervallet. Ikke alle opplever at oppvarming reduserer luftveisplagene.

En personer med kjent allergi som for eksempel mot pollen, bør være litt mer forsiktig med hard trening de dagene med mest pollen og bruke allergimedisin ved behov. Områder og med høy luftforurensning og/eller høye ozonnivåer bør unngås ved høyintensitetstrening. Ved forkjølelse eller annen sykdom bør idrettsutøveren begrense eller droppe treningen inntil tilfriskning.