Lekkasje av avføring

Hva er anal inkontinens?

Anal inkontinens kan innebære at man lekker avføring, eller at man må springe på toalettet så snart trangen melder seg for å unngå lekkasje. Dette er et vanlig problem som hyppigst rammer kvinner. Forekomsten øker med alderen og er særlig høy i sykehjem. Utenom i eldreomsorgen, så regner vi med at det er minst 15-30.000 personer i Norge som plages av dette - kanskje enda flere, da de fleste av oss regner dette som et flaut tema som man helst ikke snakker om.

Det er imidlertid et problem som hos mange kan behandles med godt resultat. Personer med denne typen problem bør derfor oppfordres til å søke hjelp.

Se egen artikkel om avføringslekkasje hos barn.

Årsak

Manglende kontroll over avføringen kan være et resultat av høy alder med dertil hørende svakere muskler og muskelkontroll. Ofte skyldes likevel den manglende kontrollen skader av lukkemuskelen etter "harde" fødsler eller etter medisinske inngrep i endetarmen. Dette gjelder f.eks. når en har vært nødt til å benytte tang for å få barnet ut, eller hvor mor har revnet mye i forbindelse med fødselen. Personer med ryggmargsbrokk har ofte også problem med lekkasje.

Mennesker som har løs eller flytende avføring av ulike årsak, for eksempel etter å ha fått fjernet deler av tarmen, kan også ha problemer med lekkasje.

Diagnosen

Undersøkelsen består for det første av en inspeksjon av endetarmsområdet for å se etter lokale forandringer som disponerer for lekkasje. Deretter er det vanlig å kjenne med en finger opp i endetarmen for å bedømme kraften i lukkemuskelen. I tillegg vil legen noen ganger undersøke med et rektoskop - et stivt rør på 25 cm - som gjør det mulig å inspisere innsiden av nederste del av tarmen. Denne undersøkelsen er ikke smertefull, men den kan være noe ubehagelig.

I en del tilfeller vil det være behov for spesialistundersøkelse og videre utredning. I første omgang dreier det seg om en ultralydundersøkelse av lukkemuskelen og eventuelt en MR-undersøkelse av bekkenregionen

Behandling

Det finnes flere hjelpemidler som kan benyttes mot dette problemet. Forholdsvis enkle livsstilsendringer kan være til nytte. En viktig start er å etablere faste avføringsvaner. For eksempel: Gå på do 30 til 60 minutter etter frokost. Fiberrikt kosthold, rikelig med drikke og nok mosjon er andre ting som kan hjelpe mot avføringsproblemene. Det er viktig å unngå kost som gir løs avføring.

Underliggende tilstander som endetarmsfremfall og store hemoroider krever egne tiltak.

Medikamentell behandling

Det kan også være aktuelt å prøve behandling med medisiner. Da forsøkes medisiner som gjør avføringen fastere og gir den større volum - og dermed lettere å kontrollere. Eksempel på et slikt middel er isphagula (Lunelax, Vi-Siblin), knuste loppefrø, som må tas med rikelig drikke. Man kan også gi medisiner som gjør at man ikke må ha avføring så hyppig som før (eks loperamid).

I noen tilfeller kan forstoppelse være årsaken til lekkasje. Ved forstoppelse kan det dannes en avføringspropp slik at bare flytende avføring kan passere, og der kontrollen over avføringen blir dårlig. I slike situasjoner kan sporadisk bruk av klyster eller avføringsmidler være nyttig.

Det er ikke alltid at behandling med medisiner gir gode nok resultater. Av og til kan også medisinene gi bivirkninger i form av forstoppelse og magesmerter.

Andre tiltak

Biofeedback kan forsøkes hvis du ikke kommer til målet med de beskrevne tiltakene. Metoden er relativt enkelt, billig og nærmest uten bivirkninger. Utstyret består av en analpropp koblet til et måleapparat som måler endring i endetarmens lukkemuskulatur ved knip og hvile. Du kan på denne måten søke å forbedre knipet ved å påvirke måleverdiene.

Et annet hjelpemiddel er en analpropp som skal forhindre lekkasje. Dette er en slags tampong som føres opp i endetarmen, hvor den utvider seg. Analproppen hindrer både lekkasje og problemer med lyd. Det tar tid å venne seg til bruken av denne, men er man utholdende og tålmodig, kan dette være et godt hjelpemiddel for noen. Utgiftene til kjøp av slike propper dekkes av trygdekontoret. Det samme gjelder for eventuelt truseinnlegg eller bleier. 

Kirurgi

Kirurgi er et annet alternativ. Om mulig prøver man å gjenopprette funksjonen til lukkemuskelen i endetarmen. Korttidsresultatene er gode, men over tid avtar effekten hos inntil halvparten. Resultatene er best ved operasjon før fylte 35 år.

I spesielle tilfeller kan det opereres inn kateter i tykktarmen. Gjennom tarmen kan man spyle ren den nedre delen av tykktarmen og derved forebygge lekkasje. Det eksperimenteres også med å stimulere nervene som går ut fra ryggmargen ved hjelp av en pacemaker. Resultatene er lovende og kan også brukes til å få kontroll over samtidig urinlekkasje. Disse inngrepene utføres bare på Rikshospitalet i Oslo.

En ny metode er innsprøyting av romoppfyllende stoffer og implantater i analkanalen. De foreløpige erfaringene og studiene av denne metoden er lovende, men mer dokumentasjon på nytten av behandlingen er nødvendig.

En siste utvei er utlagt tarm (stomi), hvor du får avføringen ut i en pose festet på magen. Mange er avvisende til å leve med stomi, men dette gir kontroll over avføringen og muligheten til å gjenoppta et normalt liv.

Prognose

For mange byr den manglende kontrollen over avføringen på store sosiale problemer. Det er plagsomt å alltid måtte være på vakt for lukt og ubehag. Og mange blir sittende mye hjemme i frykt for "ulykker". Det positive er at mange kan hjelpes, men det kan ta noe tid å finne fram til det beste behandlingsalternativet for hver enkelt.

Vil du vite mer?

• Fekal inkontinens - for helsepersonell
• Nasjonal Kompetansetjeneste for inkontinens og bekkenbunnsykdom (KIB)