PSA - prostata spesifikt antigen

Hva er PSA?

PSA er et enzym som produseres i overflatecellene på prostatakjertelen. Enzymet skilles ut i væsken fra prostata og gjør at sæden ikke klumper seg. Normalt finner man svært lave nivåer av PSA i blodet. Ved ulike tilstander som rammer prostata, vil man se en økning av mengden PSA i blodet. Dette kan forklares ved at de ulike tilstandene fører til at PSA lekker ut fra prostata. Vanlige årsaker er:

• Urinveisinfeksjon
• Betennelse i prostata
• Godartet vekst av kjertelvev i prostata
• Prostatakreft

Hvilke nivå skal PSA ligge på?

Prostatakjertelen øker normalt i størrelse etter hvert som man blir eldre. Dette gjelder også for mengden av PSA i blodet. Eldre menn vil derfor normalt ha høyere verdier enn yngre menn. Ut i fra dette har man kommet frem til normalnivåer i forhold til alder. Disse kan variere mellom ulike laboratorier. Nedenstående er normalverdiene fra Oslo Universitetssykehus:

• 0 til 49 år: opptil 2,5 µg/L
• 50 til 59 år: opptil 3,5 µg/L
• 60 år og eldre: opptil 4,0 µg/L

Disse nivåene er ikke absolutte. Verdier som er over disse grensene, er ikke ensbetydende med at noe er galt. Det er heller ikke slik at en verdi innenfor aldersnivået utelukker kreft. Det er viktig å være klar over at man ikke kan trekke noen sikre konklusjoner ut ifra en slik måling. Betennelse i prostatakjertelen eller urinveisinfeksjon kan forbigående gi svært høye PSA-verdier. Lett forhøyede verdier sees ved godartet forstørrelse av prostata. Likevel er det slik at jo høyere PSA-verdi, jo høyere er risikoen for prostatakreft. 

Når er PSA-måling nyttig?

PSA kan brukes som ledd i screening hos menn fra 50 årsalder og menn mellom 40 - 50 år i risikogruppene. Mennene skal ha mottatt og forstått relevant informasjon om fordeler og ulemper ved slik screening. Målet med screeningen er å oppdage nye tilfeller av prostatakreft i tidlige stadier. Men foreløpig er det ikke påvist at menn som har gjennomgått screening, lever lenger. Det er holdepunkter for at færre menn som har gjennomgått screening, dør av prostatakreft. Men ser man på aldersgruppene samlet, ser det ut som om like mange dør av ulike årsaker, uavhengig om de har gjennomgått screening eller ikke. Nyere studier som benytter moderne undersøkelser og -risikoberegninger, pågår.  

Den Europeiske urologiske forening anbefaler å utføre både PSA-blodprøven og at legen undersøker kjertelen med fingeren gjennom endetarmen (digital rektal eksplorasjon, "DRE") ved screening. DRE kan føre til lett forhøyede PSA-verdier i noen uker. Når DRE utføres på samme dag som blodprøvetaking for PSA, bør DRE utføres etter blodprøvetaking og ikke før. Alternativt kan PSA-prøven tas fire uker etter DRE.

Den tidligere anbefaling om at PSA bør tas hos menn med langvarige nedre urinveissymptomer (LUTS), gjelder ikke lenger. Slike symptomer sees ved avgrenset prostatakreft, men forekommer også hyppig hos menn uten prostatakreft ved økende alder. Derfor er den gjeldende anbefaling at beslutning om PSA-test (og DRE) bør bare tas etter å avveie mulige fordeler og ulemper. Kartlegging av nedre urinveissymptomer hos menn kan med fordel gjøres ved hjelp av et standardisert skjema, Internasjonal prostata-symptomskår (I-PSS).    

En viktig begrensning ved PSA-testen er at en del av de med lett eller moderat forhøyet PSA ikke har prostatakreft (falske positive prøver). Samtidig finnes det enkelte menn som kan ha prostatakreft til tross for bare lett forhøyede eller til og med normale PSA-verdier. Den gjeldende anbefaling er at menn med unormal DRE eller/og med vedvarende forhøyet PSA (2 prøver med minst 3 ukers mellomrom) som ikke skyldes infeksjon, skal henvises til urolog. Henvisning kan også vurderes ved rask stigning av PSA.  

Urologen vil vurdere om det er behov for å ta MR-undersøkelse av prostataen og vil vurdere resultatene i kombinasjon med DRE-funn og PSA-nivåene. Basert på en helhetlig vurdering, som også vil ta hensyn til pasientens generelle helse og alder, vil urologen drøfte et kontrollopplegg eller behov for videre utredning med for eksempel vevsprøver.

Dilemmaet ved testing er at man påviser en del krefttilfeller av den langsomt voksende typen som aldri ville ført til behandlingstrengende sykdom. Men hos mange menn med lav- eller middels aggressive former for prostatakreft kan man ikke si med sikkerhet om denne kreften vil forkorte livet uten omfattende behandling eller ikke. Det er derfor at kanskje en del av pasientene blir overbehandlet. Noen av disse får komplikasjoner. På den andre siden er det også en del menn som blir behandlet for tidlig prostatakreft som har nytte av behandlingen. 

Helbredende behandling mot prostatakreft kan grovt inndeles i strålebehandling og omfattende kirurgi. Vanlige bivirkninger til disse behandlingene er nedsatt sekslyst, ereksjonssvikt og urinlekkasje. Medikamentell behandling som motvirker virkningen av hormoner av type testosteron, er grunnbehandlingen ved prostatakreft med spredning. Behandlingen kan også brukes i kombinasjon med strålebehandling.