Krokfinger, Dupuytrens kontraktur

Hva er Dupuytrens kontraktur?

En bindevevshinne, palmarfascien eller palmaraponeurosen, befinner seg mellom huden og senene i hånden. Hos noen oppstår en økende fortykkelse, fibrose, av denne hinnen over senene, som bøyer særlig ringfingeren og lillefingeren. Dette er en langsom prosess som gjerne starter med at det dannes en knute i håndflaten. 

Tilstanden er oppkalt etter den franske kirurgen Baron Guillaume Dupuytren i 1833, og omtales ofte som "krokfinger" eller "vikingfinger".  Tilnavnet "vikingfinger" kommer av at tilstanden forekommer hyppigere blant folk fra Norden enn fra andre deler av verden. 

Dupuytrens kontraktur er en godartet tilstand, men kan gi redusert håndfunksjon og være plagsomt for den det gjelder.

Forekomst

Forekomsten er vanskelig å fastslå på grunn av mangelen på klare sykdomskriterier. Likevel anslås det at tilstanden rammer omtrent 8 prosent av verdens befolkning. I den generelle vestlige befolkningen varierer andelen fra 0,6 til 32 prosent. Norge er blant landene med den høyeste forekomsten i verden. Forekomsten øker med alderen og er 3-4 ganger hyppigere blant menn enn kvinner.  

Årsak

Den grunnleggende årsaken er ikke kjent, men man har funnet at arvelige faktorer, etnisitet, miljøfaktorer, kjønn og alder er av betydning. Krokfinger forekommer hyppigere blant folk fra Norden enn fra andre deler av verden. Tilstanden ses hyppigere hos personer med manuelt arbeid og som belaster håndflatene mye. Det synes å være økt risiko hos røykere, personer med høyt alkoholforbruk eller som har diabetes (type 1 eller type 2). Sykdommen er assosiert med Ledderhose sykdom (krumming av plantarfascien i føttene), samt Peyronies sykdom (skjev penis).

Symptomer og tegn

Dupuytrens kontraktur begynner vanligvis som en smertefri knute i håndflaten. I tidlig stadium kan man oppleve litt ubehag når man belaster håndflaten. Bindevevsdannelsen øker gradvis, og etter noen år kan man oppleve at det dannes fortykkede, harde strenger som blir til stramme bånd, som bøyer de aktuelle fingrene og trekker dem inn mot håndflaten - det oppstår en kontraktur. Det er vanligst at kontrakturer oppstår i ringfingeren eller lillefingeren, men Dupuytriens kontraktur kan også oppstå i andre fingre. 

Ved langtkommen Dupuytrens kontraktur kan det bli umulig å strekke ut en eller flere fingre. På sikt kan det føre til at hånden blir knyttet, slik at den ikke kan åpnes. I cirka halvparten av tilfellene vil tilstanden omfatte begge hendene. Dersom bindevevsdragene blir så korte at hånden er knyttet hele tiden, kan sykdommen også medføre hudproblemer. 

Når fingrene blir bøyd, kan det bli vanskelig å gjøre hverdagslige ting som å putte hendene i lommene, vaske seg, gre håret og håndhilse.

Diagnostikk

Diagnosen blir stilt ut ifra sykehistorien og legens undersøkelse. Det er vanligvis ikke nødvendig med bildeundersøkelser for å stille diagnosen.

Behandling

Hensikten med behandlingen er å forbedre håndfunksjonen ved å gjenopprette fingerbevegelsene.

Mange pasienter med Dupuytrens kontraktur behøver ikke behandling og kan håndteres avventende om det ikke påvirker håndfunksjonen.

Valg av tiltak avhenger av sykdommens alvorlighetsgrad og progresjon. For tidlig behandling kan trigge sykdommen til å utvikle seg på samme sted eller andre steder i hånden. Venter man for lenge med behandling minsker det mulighetene for et fullgodt resultat.

Forløp og prognose

Tilstanden progredierer vanligvis over tid, men det kan også være kortere perioder der sykdommen er i rolig fase og til og med går i regresjon. 

Mange pasienter med Dupuytrens kontraktur behøver ikke behandling og kan håndteres avventende om det ikke påvirker håndfunksjonen. Men de som opplever redusert håndfunksjon eller rask sykdomsprogresjon bør henvises til håndkirurg for vurdering. Venter en for lenge med behandling reduseres mulighetene for et fullgodt resultat. 

Selv om gjenskapelse av full funksjon er lite sannsynlig, så kan de fleste forvente en klar bedring i håndfunksjon, og arbeidsførhet etter behandling.

Uansett behandlingsmetode er det fare for tilbakefall eller forandringer i deler av palmarfascien som tidligere ikke har vært påvirket. Tilbakefallsraten varierer avhengig av behandlingsmetoden: 10-20 % per år etter nålestikkbehandling, 5-10 % per år etter fasciektomi, og 2 % per år etter dermatofasciektomi.