Temporomandibulær dysfunksjon (TMD)

Hva er temporomandibulær dysfunksjon (TMD)?

TMD omtales ofte som kjeveleddsdysfunksjon, men på fagspråket brukes betegnelsen temporomandibulær dysfunksjon eller temporomandibulære forstyrrelser. Dette er en fellesbetegnelse for dysfunksjon og smerte relatert til tyggemuskulatur og/eller kjeveledd med omkringliggende strukturer. Det kan være mange årsaker til  tilstanden og symptombildet varierer. Plagene kan være langvarige eller forbigående, eventuelt er det plager som kommer og går.

De vanligste diagnosene som er knyttet til TMD er myalgi (muskelsmerter), artralgi (leddsmerter), TMD-relatert hodepine, forskyvning av leddskive, overbeveglighet av kjeven og slitasje i kjeveledd.

TMD er vanlig, og går ofte over av seg selv. Tilstanden er mest vanlig blant voksne i alderen 20 til 40 år. Den er vanligere hos kvinner enn menn. Det er funnet at bare rundt fem prosent av personer med ett eller flere tegn på TMD søker lege.

Årsaker til kjevedysfunksjon

Forskerne mener at det kan være flere årsaker til smertene. Hos noen antas det at tilstanden kan skyldes stress og anspent bruk av kjevemuskulaturen. Dette kan føre til spente og stramme tyggemuskler, noe som er belastende for leddflatene i kjeveleddene. Økte spenninger kan også føre til at man skjærer tenner og dermed belaster kjeveleddene ytterligere. Motsatt kan kjeveplager skyldes at du skjærer tenner (bruksisme), for eksempel i søvne om natten.

I noen tilfeller kan plagene skyldes feil tannstilling eller dårlig tilpassede proteser. Imidlertid viser forskning at feil tannstilling ikke nødvendigvis fører til smerter, og korreksjon av feilstilte tenner har vist seg kun i unntakstilfeller å bedre plagene. Hos eldre personer kan slitasjeforandringer og forkalkninger i kjeveleddene medføre smerter. Leddgikt hos barn eller voksne kan også angripe kjeveledd og gi akutte smerter og redusert bevegelighet eller slitasjeplager på lang sikt.

Skader i kjeve eller på tenner samt uvaner som tannpressing eller tungepressing er andre mulige årsaker til kjevesmerter.

Akutte TMD-symptomer har ofte en kjent årsak som for eksempel etter tannbehandling, skade eller som følge av mentalt stress i en bestemt situasjon (for eksempel eksamen, samlivsbrudd).

Langvarige TMD-symptomer forklares med en biopsykososial modell der biologiske, psykologiske og sosiale faktorer spiller inn.

Symptomer

Vanlige symptomer er kjevesmerter, nedsatt eller smertefull bevegelse i leddet, hodepine, svimmelhet, øresymptomer, ansiktssmerter, nakkesmerter, lyder fra kjeveleddet, halsplager og problemer med å åpne munnen.  Smertene utløses eller forverres ved gaping og tygging, og i mange tilfeller kan man høre og kjenne knaking eller knepping i kjeveleddene. Enkelte opplever også at kjeveleddene låser seg helt i korte perioder. Bevegeligheten i kjeven kan være nedsatt eller økt.

Smerter som kommer og går er vanlig ved muskulær årsak. Ofte er det utstrålende smerter til øret eller foran øret, tinningen, kinnet eller langs underkjeven.

Omlag åtte av ti klager over hodepine, og fire av ti klager over ansiktssmerter. Smerten blir ofte verre når kjeven åpnes og lukkes. Kaldt vær eller kald luft fra air-condition anlegg kan øke muskelspenningene og ansiktssmerten.

Omtrent halvparten av de med TMD merker øresmerter selv om de ikke har noen tegn på øreinfeksjon. Øresmerten beskrives vanligvis som lokalisert foran eller under øret. Omkring en tredel sjeneres av en følelse av å være tett i øret. De merker at øret (eller ørene) smeller for ved avgang og landing med fly. Disse symptomene er vanligvis forårsaket av funksjonssvikt i øretrompeten, som er ansvarlig for å regulere trykket i mellomøret. Det antas at personer med kjevedysfunksjon har hyperaktivitet (spasmer) i musklene som er ansvarlig for å regulere åpning og lukking av øretrompeten. Av ukjent grunn angir en tredel fornemmelse av støy eller ringing i øret. Hos halvparten av disse vil øresusen forsvinne etter vellykket behandling av kjevedysfunksjonen.

Rundt fire av ti rapporterer om en vag følelse av svimmelhet eller ubalanse.

Psykologiske faktorer som stress, angst og depresjon kan være medvirkende faktorer.

Det er viktig å merke seg at kjevelyder alene er vanlig og opptrer hos cirka 1/3 av befolkninge. Kjevelyder uten andre symptomene kreves vanligvis ingen behandling. 

Undersøkelser

Først vil legen stille deg mange spørsmål, som når plagene oppstod, hvordan symptomene forløper, hvor smertene sitter, tidligere skader i kjeven og livssituasjon. Ved undersøkelse vil legen se etter hevelser eller skjevhet i kjeven, tannstatus, bevegeligheten i kjeven og legen vil kjenne på musklene i kjevepartiet, hals og nakke. Ofte finnes en uttalt ømhet i tyggemusklene på kinnet, og ved trykk mot kjeveleddet utløses ofte typiske smerter. Noen har tydelig nedsatt evne til å gape, og hos noen høres knepp eller klikk i kjeven ved åpning av munnen, eventuelt også ved lukking.

Billedundersøkelser er bare nødvendig i noen tilfeller -det kan være etter tidligere skade i kjeven, hevelser i kjeveleddet, endret bitt eller nedsatt funksjon i kjeven. Aktuelle undersøkelser kan da være røntgen, CT-undersøkelse eller MR-undersøkelse avhengig av hvilken tilstand som mistenkes.

Behandling

Utsiktene til å bli bra er gode, og tilstanden er plagsom men ufarlig. Bare fem til ti prosent trenger behandling. For mange er det nok å vite at de fleste tilfeller går over av seg selv. Dersom det påvises en underliggende årsak til smertene, kan man forsøke å gjøre noe med denne.

Tiltak som fremmer mestring og oppmuntrer til bevegelse og aktivitet, er mest effektive for å redusere langvarig smerte forbundet med TMD. Ved behov for behandling skal den tilpasses individuelt og velge alternativer som ikke gir varige endringer i kjeve eller bitt.

Svært mange blir bedre ved rådgivning og hjelp til egenaktivitet som bevisst avspenning av tyggemusklene. Generell fysisk aktivitet vil ofte være hjelpsomt. Øvelser og mobilisering veiledet av fysioterapeut kan ha effekt. Kognitiv atferdsterapi kan være aktuelt for personer med langvarige plager. Dette er en psykologisk metode for økt mestring og selvkontroll. Hos de aller fleste er det imidlertid ikke behov for en så omfattende behandling.

I spesielle tilfeller, særlig dersom det påvises sykdom i selve leddet, eventuelt skader eller feil i kjeve eller tenner, kan det være aktuelt å henvise deg til en tannlege. Tannlegen kan eventuelt utstyre deg med et bittvern/bittskinne. Dersom tannlegen finner det nødvendig med slik skinne, vil trygden (NAV) dekke utgiftene.

I perioder med mye ubehag og smerter kan korte kurer med smertestillende eller betennelsesdempende medisiner være til hjelp. Alternativt kan betennelsesdempende gel forsøkes. Langvarige smerter kan eventuelt forsøkes behandlet med andre typer legemidler som antidepressive medisiner i lave doser eller enkelte typer epilepsimedisin som har smertestillende effekt. Bruk av sterke smertestillende medisiner som inneholder morfin eller morfinliknende stoffer (opioider) frarådes. Hos personer med giktsykdom kan det i noen tilfeller være aktuelt med injeksjon av kortison i leddet. Ved akutt giktsykdom er vanlige leddgiktsmedisiner aktuelt. I slike tilfeller er det nødvendig med henvisning til spesialist i revmatologiske sykdommer.

Ved betydelige plager uten effekt av konservativ behandling kan en kjevekirurg vurdere behovet for å foreta et kirurgisk, korrigerende inngrep. Det er bare aktuelt for noen tilstander som ved forskyvning av leddskiven, ødeleggelse av leddbrusken eller gjentatte episoder med kjeven ut av ledd.

Prognose

Som antydet, de aller fleste blir bra av seg selv. Forøvrig avhenger prognosen av den underliggende årsaken. I mange tilfeller kan stressmestring eller hvile av kjeven føre til bedring i løpet av noen dager. Jo lengre varighet, jo flere (mislykkede) behandlinger, desto mindre sannsynlighet for at fremtidige behandlinger vil hjelpe.