Informasjon

Paranoid psykose

Paranoid psykose er en tilstand som medfører en uriktig oppfatning av virkeligheten. Symptomer kan være mistenksomhet, mistillit, at man tolker handlinger fiendtlig eller foraktfullt, og er følsom for krenkelser.

Temaside om Korona

Hva er paranoid psykose?

En psykose er en alvorlig sinnslidelse karakterisert ved vrangforestillinger, det vil si den syke opplever verden annerledes enn det friske personer gjør. En paranoid psykose, paranoia, er karakterisert ved gradvis utvikling av "troverdige" vrangforestillinger, ofte hos personer som har en paranoid personlighetstype. Det skal ikke foreligge tegn på annen sinnslidelse som schizofreni, depresjon/mani eller sinnslidelse sekundært til kroppslig sykdom.

Paranoia defineres som feilaktige oppfatninger basert på gale slutninger om den ytre virkelighet, og som består hos den syke på tross av bevis på det motsatte. Disse oppfatningene deles vanligvis ikke av andre i personens familie og nærmiljø. Troverdige vrangforestillinger må ses opp i mot bisarre, helt usannsynlige vrangforestillinger slik de ofte foreligger ved schizofreni. En paranoid personlighetstype er vedvarende karaktertrekk hos en person i form av mistenksomhet, mistillit, tolker handlinger fiendtlig eller foraktfullt, er følsom for krenkelser. Hos noen med paranoid personlighetstype kan denne tilstanden med tiden altså gå over i en alvorlig sinnslidelse, en paranoid psykose.

Pasienter med paranoia søker sjelden legehjelp for psykiske problemer, for de innser ikke at det er noe galt med dem. De kan imidlertid søke lege for kroppslige plager som legen oppfatter som påfallende og urealistiske. Politi og advokater kan også støte på slike personer fordi de føler seg forfulgte eller mener seg utsatt for urett.

Det finnes få forskningsdata om paranoia, og det meste av kunnskapen baserer seg på ukontrollerte studier og kasuistiske meddelelser

Forekomst

Tilstanden er sjelden og antall nye tilfeller angis til en til tre per 100.000 innbyggere per år. Antall tilfeller i befolkningen på et gitt tidspunkt er i følge amerikanske tall cirka 0,03 prosent. Siden personer med paranoide lidelser sjelden søker hjelp, kan forekomsten være høyere.

Tilstanden ses hyppigst hos middelaldrende og eldre personer. Paranoia synes å forekomme litt hyppigere blant kvinner.

Årsak

Paranoide psykoser er overraskende lite beskrevet i nyere medisinsk litteratur. Avgrensningen av paranoide sinnslidelser i forhold til andre typer psykoser har tradisjonelt vært vag. Det er tidligere diskutert mulig sammenheng med schizofreni, og det er antydet et spektrum av tilstander som strekker seg fra den paranoide personlighetstype over paranoia til paranoid schizofreni som kan skilles fra øvrige schizofreniformer. Stort sett støtter litteraturen det synspunkt at paranoia utgjør en selvstendig sykdomskategori.

Årsaken til paranoid psykose er fortsatt uavklart, men både arv og miljø spiller en viktig rolle. Paranoide pasienters oppvekstfamilier kjennetegnes ofte ved mistro, stivbente regler, fornuftsstridige holdningsmønstre, fryktsomhet, uforløste frustrasjoner og forventninger om fiendtlighet fra omverdenen, hvilket er tolket som en arvelig komponent.

Eldre personer og visse minoritetsgrupper synes å være særlig disponert for utvikling av paranoide psykoser.

Symptomer

Vrangforestillingene som ses ved paranoia, er ukorrekte påstander om vår felles omverden og ikke bisarre vrangforestillinger slik de forekommer ved schizofreni. Den paranoide mangler innsikt og forstår ikke at noe er galt. Ofte er det familiemedlemmer, politi, arbeidskolleger, andre leger enn psykiatere som først mistenker problemet og som søker psykiatrisk bistand. Vrangforestillingene er som regel påfallende avgrenset og logisk samhørende - pasienten er alvorlig sinnslidende kun innenfor et avgrenset felt. I noen tilfeller omhandler paranoiaen kun ett unormalt fenomen.

Ikke-bisarre vrangforestillinger er vrangforestillinger om situasjoner som kan forekomme i det virkelige liv, som det å bli forfulgt, å være utsatt for et komplott, å være elsket, å ha en infeksjon, å bli forrådt av sin ektefelle. Mange av disse pasientene har i mange år før de blir psykotiske, hatt klare paranoide karaktertrekk - de er nærtakende, selvhenførende, mistenksomme. Typisk for den paranoide psykosen er at den er avgrenset, og i mange tilfeller er det bare én vrangforestilling.

En egentlig paranoid psykose foreligger derfor først når pasienten har utviklet klare vrangforestillinger. Personens fortolkninger og mistydninger blir så gjennomgripende, og pasientens overbevisning om påstandens sannhetsverdi så absolutt, at det er uomtvistelig tale om en sykelig forstyrret realitetsvurdering som ikke lar seg korrigere. Paranoiaen synes å utvikle seg snikende, ofte som en nærmest selvfølgelig utløper av den paranoide personlighetstypen som personen har. Etter hvert vil mer og mer av personens intellekt bli oppslukt av det "forrykte", og overgangen blir derfor snarere av kvantitativ enn kvalitativ art. Å avgjøre når de paranoide personlighetskarakteristika oppnår en slik intensitet at det foreligger en tilstand med klare vrangforestillinger - alvorlig sinnslidelse, er derfor vanskelig.

Den paranoide personen fremstår som gardert, retthaversk, påholdende og med en selvhøytidelig, bedrevitende holdning. Vedkommende fører ofte en aktiv tilværelse og er opptatt av å markere seg. Så lenge vedkommende ikke konfronteres med sine vrangforestillinger, kan han eller hun ivareta krevende og velkvalifiserte arbeidsfunksjoner med nidkjærhet. I noen tilfeller utviser pasienten en nærmest fanatisk dyrkelse av sine storslåtte prosjekter og banebrytende idéer. Sosialt tenderer den paranoide mot isolasjon, både på arbeidsplassen og i det private liv. Jobbmessige eller sosiale problemer er ofte forårsaket av den paranoide atferden, især i form av mistro og vaktsomhet overfor tegn på krenkelse.

Paranoiaen kan noen ganger for alvor bryte ut etter en traumatisk hendelse, der personen vitterlig har lidt urett. Den paranoides vedholdende opptatthet av den utløsende faktor demonstrerer at det er en paranoid psykose og ikke en reaktiv psykose. Alt som kan støtte de forutfattede idéer, trekkes frem av pasienten som beviser, mens indisier som trekker i motsatt retning, ignoreres.

Undertyper

Det beskrives ulike undertyper av paranoid psykose:

  • Erotomaniske type
    • Det sentrale tema er at en annen person, ofte av høyere status, er forelsket i pasienten. Pasienten kan forsøke å kontakte personen som vrangforestillingen er knyttet til gjennom å ringe, sende brev og gaver, eller besøke vedkommende.
  • Grandiose type
    • Pasienten tror at han eller hun har et stort og uoppdaget talent, har gjort viktige oppdagelser, har et spesielt forhold til en prominent person, eller har spesiell religiøs innsikt.
  • Sjalusi type
    • Hovedinnholdet i vrangforestillingen er at pasientens ektefelle eller kjæreste er utro. Tilstanden kan noen ganger føre til heftige anklager og noen ganger fysiske angrep.
  • Forfølgelses type
    • Pasienten tror at han eller hun blir forfulgt og skal skades. Beskrivelsen kan virke troverdig og umiddelbart fatter man kanskje ikke at personen er forvirret.
  • Somatisk type
    • Vrangforestillingen er knyttet til kroppsfunksjoner og sensasjoner; f.eks. at en er infestert med insekter eller parasitter, at det lukter av vedkommende, at deler av kroppen ikke fungerer, at deler av kroppen er misdannet eller stygg. Pasienten er overbevist om at noe er galt og vil ikke som hypokonderen innse at frykten for en sykdom er grunnløs.
  • Blandet type
    • Det kan foreligge flere typer vrangforestillinger samtidig.
  • Uspesifikk type
    • Eksempelvis Capgras syndrom, hvor personen er overbevist om at en annen har forkledd seg som et nært familiemedlem. Eller Cotards syndrom hvor personen er overbevist om å være død
    • Begge er sjeldne og viser seg oftest å være tegn på schizofreni, organisk lidelse eller svær depresjon

Behandling

Behandlingen er utfordrende, og det finnes lite forskning å støtte seg på for legene. Å etablere en allianse med pasienten er meget vanskelig fordi pasienten benekter å ha et problem, samtidig som en stabil og fortrolig behandler-pasient-relasjon er avgjørende for resultatet. Dersom behandleren klarer å unngå direkte konfrontasjon om pasientens vrangforestillinger, så øker muligheten for samarbeid med pasienten om behandlingen og et vellykket resultat.

Behandlingen må tilpasses pasientens individuelle behov. Tradisjonelt anbefales psykoterapi, men dokumentasjon av behandlingseffekt er sparsom. Informasjon om tilstanden må gis til familien slik at de skjønner at det dreier seg om en sykdom.

Såkalte kognitive terapeutiske teknikker kan være aktuelle og hjelper noen. Behandlingen kan blant annet bestå i å forsøke å få pasienten til å se alternative forklaringer til sin ensporete tenkning. Slik terapi er imidlertid omdiskutert, og noen vil si skal ikke gis (kontraindisert).

Medikamenter av typen antipsykotika, for eksempel haloperidol, antas å kunne minske pasientens lidelse og spenning, men slike preparater har ofte beskjeden effekt på selve vrangforestillingene. En oversiktsartikkel konkluderer med at flere typer antipsykotika kan hjelpe ved paranoid psykose.

Prognose

Forløpet av psykosen er av vekslende intensitet, men sykdommen er som regel kronisk. Vrangforestillingene vil så godt som alltid dreie seg om det ene eller de få tema som utgjør sinnslidelsen, der pasienten opplever seg selv eller en nær bekjent som utsatt for forfølgelse.

Det finnes få studier av prognosen ved paranoid psykose. Et norsk materiale viste at av 26 pasienter med paranoia, hadde 13 uendret paranoia etter 14 år, mens åtte hadde fått schizofreni. 

Prognosen ved paranoia er muligens bedre enn tidligere antatt. En litteraturgjennomgang viste at et klart flertall av pasientene ble helt eller delvis bra på antipsykotika.

Vil du vite mer?