Hyperventilering
Hyperventilering er anfall der du puster for raskt og for dypt. Symptomene oppleves som skremmende, og mange tror at de er i ferd med å dø, men hyperventilering er ikke farlig.
Sist oppdatert:
16. apr. 2021
Hva menes med hyperventilering?
Hyperventilering betyr direkte oversatt overpusting, eller med andre ord overdreven kraftig pusting i forhold til kroppens behov. I de fleste tilfeller med hyperventilering puster en både for raskt og samtidig unødvendig dypt. Tilstanden inngår som regel i en angstreaksjon, særlig i forbindelse med panikkangst. Men om tilstanden skyldes angst eller om angsten kommer som en reaksjon på hyperventilasjonen, kan være vanskelig å avgjøre.
Hyperventilering forekommer oftest som anfall. Mellom anfallene er pasienten fri for slike plager. Anfallene kan noen ganger oppstå svært raskt, men ofte bygger de seg gradvis opp over noe tid. Hyperventilering medfører en rekke ledsagende symptomer og tegn.
Under det første anfallet med hyperventilering vil personen det gjelder så godt som aldri være klar over at han/hun hyperventilerer - men det er ofte tydelig for de som observerer hendelsen.
Hva skjer?
I lungene foregår det livsviktige opptaket av O2 (oksygen) til de røde blodcellene, samtidig som kroppen kvitter seg med avfallsproduktet CO2 (karbondioksyd).
Når vi overpuster, betyr det at vi trekker inn mer O2 i lungene enn det vi har bruk for, samtidig som vi kvitter oss med mer CO2 enn normalt. Det økte innholdet av O2 gjør ingen skade, og vi merker heller ikke noe til det. Når CO2-mengden avtar, fører det imidlertid til viktige forandringer i blodets surhetsgrad (pH-verdi). Det er denne forskyvningen av surhetsgraden i blodet som er årsaken til de kroppslige fenomenene som følger med hyperventilering.
Det typiske anfallet
Anfallet starter som regel med at pasienten gradvis puster raskere. Nesten alltid opplever pasienten en form for åndenød som naturlig fører til at vedkommende stadig puster raskere og dypere. Etter en stund, varierende fra minutter til timer avhengig av graden av overpusting, vil de kroppslige reaksjonene på den økte pH-verdien i blodet melde seg. Dette starter ofte med prikking i fingre, øreflipper, kinn eller lepper. Etter hvert oppleves nummenhet i munn og tunge som gjør det vanskelig å snakke. Man blir ør i hodet, og etter som anfallet fortsetter, vil en som regel bli svimmel og føle at en vil besvime. Mange merker brystsmerter og hjertebank. Prikkingen i fingrene kan etter hvert utvikle seg til krampeliknende sammentrekning i hender og fingre.
Alle disse symptomene oppleves skremmende, mange forteller at de føler de kveles og blir livredd når de nærmer seg besvimelse. De tror de dør. Dette forsterker naturlig nok overpustingen og forverrer tilstanden ytterligere. Dersom anfallet utvikler seg som dette, vil det resultere i besvimelse. Ved besvimelse overtar kroppens automatiske kontrollsystem, og det vil registere at CO2-nivået er for lavt. Den raske og dype pusten vil derfor raskt opphøre ved besvimelse, slik at CO2 -nivået stiger og pH-verdien i blodet normaliseres. Den besvimte våkner da raskt til - og vil som oftest straks hyperventilere på ny.
Årsakene
Årsakene til hyperventileringen er alltid en bevisst eller ubevisst spenningstilstand i kroppen. Typisk kan anfallene komme hos personer som har levd med stress og belastninger over en periode. Tendensen til anfall kan forsterkes dersom man i tillegg er uopplagt på grunn av dårlig søvn. Alkohol eller andre rusmidler kan ta bort noe av vårt psykiske forsvar, og mange ganger ser vi at de første anfallene kommer etter rusbruk.
Angst og andre psykologiske symptomer kan opptre sammen med hyperventilasjonsanfallene. Hos mange pasienter gjenspeiler disse symptomene den underliggende årsaken til hyperventilasjon. Hos andre pasienter er angst og ledsagende kroppssymptomer et resultat av den tiltakende hyperventilasjonen og de endringene som skjer i blodets og kroppens kjemiske balanse. Med andre ord, om årsaken til den psykologiske tilstanden er primær eller sekundær, kan variere. Dersom det foreligger en kjent angstlidelse (eksempel panikkangst), styrker det mistanken om at tilstanden primært skyldes psykiske forhold.
Pasienter kan fortelle om utløsende hendelser som isolerte psykologiske eller fysiske stressfaktorer. Men episodene kan også opptre tilfeldig og uten noen klar utløsende faktor.
Diagnosen
Det er som regel lett for en lege å stille diagnosen når anfallet kan observeres. Sykehistorien og selve anfallet er typisk. Likevel må legen alltid vurdere om det kan være en annen forklaring, som hjertesykdom, astma, KOLS, blodpropp i lungene, epilepsi eller stoffskiftesykdom. I de aller fleste tilfellene er det enkelt å skille disse tilstandene fra hyperventilasjon.
Behandling
Behandling av det akutte anfallet
Ved de første anfallene vil pasienten som regel ikke være klar over hva som egentlig foregår. I slike situasjoner er det viktig å berolige, fortelle at vedkommende overpuster, hyperventilerer. Forsøke å få pasienten til å slappe av og puste rolig - instruere i å puste med magen.
Pasienter som har opplevd dette før og gjenkjenner anfallet, kan ofte stanse anfallet selv ved å overtale seg selv til å puste rolig, selv om de opplever lufthunger og egentlig ønsker å dra pusten dypt.
Dersom anfallet ikke kan stanses ved beroligelse, er det fornuftig å forsøke å puste ut og inn i en pose som holdes løst foran munnen. Derved får en pustet tilbake noe av all den ekstra CO2 som pustes ut. På den måten gjenopprettes pH i blodet, og symptomene kan forsvinne raskt. Det vil si at kriblingen i fingre, kinn, lepper og tunge avtar, og eventuelle krampetilstander slipper taket.
Noen ganger klarer ikke legen å roe ned pasienten og få kontroll over hyperventilasjonen uten å gi en liten dose med et beroligende middel.
Det er viktig å være klar over at anfallene er helt ufarlige. Sentralt i behandlingen er derfor å forklare pasienten hva som skjer under et anfall, og lære opp pasienten til å stanse anfallet selv.
Behandling ved gjentatte anfall
Dersom nye anfall stadig melder seg på tross av nevnte tiltak, er dette som regel uttrykk for en mer vedvarende angst eller spenningstilstand. I slike tilfeller vil det ofte være behov for profesjonell hjelp fra lege, psykolog eller psykiater.
Kognitiv behandling er den foretrukne metoden. De fleste psykologer, og noen fastleger, bruker denne behandlingsformen. Det er også forskning som viser gode resultater når kognitiv behandling kan gis over internett, uten direkte kontakt med en behandler. På nettsiden NHI.NO finner du et selvhjelpskurs for panikkangst. Kurset er gratis og krever ingen registrering. På NHI.NO finner du også en pasientinformasjon om nettkursene.