Sosial angst

Hva er sosial angst?

Andre betegnelser på sosial angst er sosial fobi og sosial angstforstyrrelse. Sosial angst er en kronisk angst for en rekke dagligdagse situasjoner hvor du møter andre mennesker. Mange av dem som lider av sosial angst, har generalisert angstlidelse eller panikklidelse. Sosial angst skiller seg fra skyhet og prestasjonsangst ved at tilstanden har høyere alvorlighetsgrad, sosial angst kan begrense både prestasjoner og livskvalitet betydelig.

På et gitt tidspunkt regner vi at to til fem prosent i befolkningen har sosial angst. I løpet av livet vil 10-15 prosent oppleve perioder med sosial angst. Omtrent halvparten av de menneskene som lider av sosial angst, har en generalisert angstlidelse med tillegg av frykt for og unngåelse av de fleste sosiale situasjoner. Kvinner rammes oftere enn menn (2,5:1), men like mange menn som kvinner søker hjelp for problemet. Sosial angst debuterer ofte i ung alder. Hyppigste debutalder er 14-16 år, og for 95 prosent debuterer tilstanden før 20 års alder. De som søker hjelp, har i de fleste tilfeller hatt symptomer i minst 10 år.

Mange av dem med sosial angst har andre psykiatriske problemer samtidig. Over 50 prosent har fobier og/eller alvorlig depresjon. Alkoholmisbruk forekommer hos 15-20 prosent.

Årsak

Både arv og miljø kan bidra til utviklingen av sosial angstforstyrrelse. Tidlige stressopplevelser hos barn spiller en viktig rolle sammen med genetiske faktorer.

Uhensiktsmessig innlæring av hvordan man skal forholde seg til andre mennesker står sentralt i utviklingen av sosial angst. Når barn ikke lever opp til samfunnets forventninger (krav til sosiale ferdigheter) vil det ofte lede til usikkerhet og angst, og deres selvfølelse svekkes. Dette kan resultere i at de unngår tilsvarende situasjoner, og får ikke den øvelsen slike ferdigheter krever - en ond spiral. De skammer seg ofte over sin svakhet, noe som ofte leder til enda dårligere funksjon, skam og kanskje en depresjon.

Småbarn som oppleves å ha et hemmet temperament eller som sky har en økt risiko for å utvikle sosial angst når de kommer opp i tenårene, men de aller fleste skye barn utvikler ikke denne forstyrrelsen. Overbeskyttende og sterkt kritiske foreldre forbindes med sosial angstforstyrrelse, men det er uklart i hvor stor grad slike foreldre er skyld i tilstanden.

Det er også påvist forandringer i hjernen ved sosial angst, men det er uklart hvilken betydning vi kan tillegge det (er det en årsak eller en effekt?).

Psykiatrisk definisjon (DSM IV)

Sosial angst er en markert og vedvarende frykt for en eller flere sosiale situasjoner, eller situasjoner hvor man skal prestere noe, og der situasjonen innebærer at hen møter ukjente personer eller utsettes for andres vurdering. En frykt for at man skal opptre på en måte - eller vise symptomer på angst - som er ydmykende eller ubehagelig blir invalidiserende. Å komme opp i den/de fryktede sosiale situasjonene kan utløse angst i form av panikkanfall. Den syke erkjenner at frykten er overdreven eller urimelig, men prøver å unngå de fryktede sosiale situasjonene da de som regel innebærer intens angst eller ubehag. Tilstanden griper i betydelig grad inn i det daglige liv, yrke og/eller intellektuelle funksjoner, sosiale aktiviteter og forholdet til andre mennesker. 

For å stille diagnosen sosial angst skal ikke denne frykten eller unngåelsen av vanskelige situasjoner skyldes virkning av noe stoff (for eksempel legemiddel eller rusmisbruk) eller en underliggende sykdom, og tilstanden skal ikke la seg forklare av en annen mental forstyrrelse.

Symptomer

Angsten rammer særlig når man er sammen med andre mennesker, men det kan være nok å tenke på situasjoner hvor den angstrammede føler seg utrygg. Eksempler på angstskapende situasjoner er angst for å ta ordet i grupper, spise eller drikke på offentlig sted, utføre handlinger mens noen ser eller hører på, snakke til fremmede, snakke i telefon. Det er vanlig at de med sosial angst er bekymret for hva andre tenker om en, og angsten blir ofte ekstra stor i nærvær av autoritetspersoner.

Angstanfall utløser gjerne kroppslige plager som rødme, svetting, skjelving, tørrhet i munnen, hjertebank, følelse av å ville besvime - og at man blir redd for at andre skal se disse "unormale" reaksjonene (reaksjonene er normale, det er anledningene de oppstår i som er unormale). Dette kan føre til at man ikke makter å være sammen med andre mennesker. "Alt kommer til å gå galt" er en vanlig tanke for de med sosial angst.

Frykten for ikke å bli tatt på alvor får mange til å vegre seg mot å fortelle om sin sosiale angst, de føler en skam for at de har det slik. Belastende og ubehagelige situasjoner unngås, og uten behandling er det vanlig at det blir stadig flere av disse. Unngåelsesadferden skaper en angst mot angsten, da man aldri gir seg selv muligheten til å vise at det stort sett går bra. Dette fører til ensomhet, og det kan føre til reduserte muligheter for utdannelse og arbeid. Personer med sosial angst finner seg sjeldnere ektefelle. Motløshet og depresjon kan følge. Misbruk av alkohol eller medisiner kan være forsøk på lindring.

Behandling

Målet med behandlingen er å lære mestring av de angstfylte sosiale situasjonene. Kognitiv læringsterapi og medikamentell behandling er behandlingsalternativene.

I tidligere studier viste kognitiv terapi og behandling med legemidler omtrent samme effekt. I et korttidsperspektiv kan behandling med legemidler ha noe for seg. I et langtidsperspektiv er kognitiv terapi bedre. Kombinasjonsbehandling (kognitiv + legemidler) har ikke vist bedre effekt enn den ene behandlingen alene, men noen ganger er medikamentell behandling en nødvendig døråpner for kognitiv atferdsterapi.