Depresjon hos eldre

Hva er depresjon hos eldre?

Depresjon hos eldre defineres som depresjon hos personer over 65 år. I høy alder opplever mennesker med kroniske sykdommer, intellektuelle forstyrrelser og uførhet ofte depressive plager. Foruten personlige lidelser og familieproblemer, vil depresjon kunne forverre utfallet av mange medisinske tilstander og medføre uførhet.

I den eldre befolkningen har 1-4 prosent alvorlig depresjon. Sammenlignet med den øvrige befolkningen er forekomsten av alvorlig depresjon dobbelt så høy i aldersgruppen 70-85 år. Mindre alvorlige depresjoner har en forekomst på 4-13 prosent. Dobbelt så mange kvinner som menn har depresjon. I Norge er det funnet en forekomst av depresjon hos 32 prosent av sykehjemspasienter. Forekomsten av depresjon er særlig høy blant eldre med demens.

Årsak

Aldersendringer i hjernen disponerer for depresjon; for eksempel nedsatt blodforsyning, hjernesvinn og nedsatt funksjon i hjernens signalstoffer (nevrotransmittere). Psykososiale faktorer som tap av funksjon, nære personer, posisjon, mening med livet og sosialt nettverk disponerer også. Alvorlig fysisk helsesvikt er en av de viktigste faktorer som kan utløse depresjon i alderdommen.

Depresjon og kroppslig (somatisk) sykdom forekommer ofte sammen, og siden forekomsten av somatisk sykdom øker med alderen, vil også det medføre høyere forekomst av depresjon. Depresjonen kan enten være en del av det somatiske sykdomsbildet eller komme som en reaksjon på sykdommen. Spesielt ses depresjon ved kreftsykdom, ved hjertelidelse og fremfor alt ved samtidige hjernesykdommer som demens, parkinsonisme og hjerneslag.

Mange eldre har et høyt medisinforbruk, noe som også kan utløse eller forsterke et depressivt stemningsleie.

Diagnostikk

Diagnosen baseres på sykehistorien og funn ved legeundersøkelsen. Ofte brukes standardiserte tester, det vil si spørreskjema.

Alvorlig depresjon

Fem av følgende symptomer må være tilstede:

• Nedsatt stemningsleie
• Redusert interesse
• Tap av glede over alle eller nesten alle aktiviteter
• Vekttap eller vektøkning
• Søvnforstyrrelse eller hypersomni
• Psykomotorisk oppkavet eller hemmet
• Slapphet
• Følelse av verdiløshet eller ubegrunnet skyldfølelse
• Nedsatt evne til å konsentrere seg
• Tilbakevendende tanker om død og selvmord

Minst ett av disse symptomene må være nedsatt stemningsleie, reduserte interesser eller glede. Tilstanden bør ha vart i minst to uker, føre til ubehag og nedsatt funksjon, og skal ikke være en direkte konsekvens av stoffbruk, en medisinsk tilstand eller sorg.

Lettere depresjon

Minst to, men færre enn fem av symptomene på alvorlig depresjon må være tilstede. Tilstanden bør ha vart i minst to uker, føre til ubehag og nedsatt funksjon, og skal ikke være en direkte konsekvens av stoffbruk, en medisinsk tilstand eller sorg. Diagnosen kan bare stilles hos personer uten tidligere alvorlig depresjon eller sinnsforvirring.

Atypiske depresjoner

Hos eldre ses oftere atypiske depresjoner enn hos yngre.

• Vag depresjon
  • Kun lette symptom, mindre inntrykk av senket stemningsleie, men funksjonsevnen kan være betydeleg redusert
• Agitert depresjon
  • Pasienten er rastløs, urolig, sint, klamrende, krevende, engstelig og redd
• Hypokondrisk depresjon
  • Pasienten er ofte overbevist om å være somatisk syk, f.eks. redd for å ha kreft
• Maskert depresjon
  • Først og fremst kroppslige klager. Stemningsleiet er tilsynelatende ikke senket
• Astenisk depresjon
  • Pasienten er tiltaksløs og skjøtter ikke seg selv, men er ikke intellektuelt svekket
• Demensliknende depresjon
  • Pasienten har vansker med konsentrasjonen, er mindre oppmerksom, har lett desorientering og svekket korttidsminne. Tilstanden blir også kalt pseudodemens
• Genuin atypisk depresjon
  • Nærmest motsatte symptom i forhold til det som er vanlig ved depresjon: vektøkning, økt søvnbehov

Dystymisk forstyrrelse

Kronisk senket stemningsleie av minst to års varighet, der enkeltepisodene ikke er tilstrekkelig alvorlige eller langvarige til at diagnosen alvorlig, moderat eller mild depresjon kan forsvares.

Bipolar forstyrrelse (manisk-depressiv)

Individer som oppfyller kriteriene for alvorlig depresjon og som tidligere har hatt minst en manisk (hyperaktiv) eller blandet episode.

Tilpasningsforstyrrelse med depresjon

Individer som blir nedtrykte, gråter eller føler håpløshet innenfor en tidsperiode på 3 måneder etter en hendelse/stress. Tilstanden er gjerne preget av stor uro og uførhet, men den avtar innen 6 måneder etter at hendelsen/stresset er tatt vekk. Sorg betraktes ikke som årsaksfaktor.

Behandling

Behandlingsmålet er å redusere de depressive symptomene, forhindre selvmord, forebygge tilbakefall, bedre intellektuell og funksjonell status og livskvalitet.

Før legen tar stilling til behandling, er det viktig å avgjøre om depresjonen kan skyldes en underliggende sykdom eller medikamentbruk. Dersom depresjonen kommer som en følge av dette, rettes behandlingen mot den kroppslige sykdommen eller medikamentbruken.

De mest vanlige behandlingsstrategiene ved depresjon hos eldre er miljøterapi, psykoterapi/ samtalebehandling, antidepressive medikamenter, lysbehandling. Unntaksvis brukes elektrosjokk. Det er både vanlig og terapeutisk fornuftig å kombinere de ulike strategiene.

Psykoterapi og miljøterapi

Anbefales særlig der depresjonen er utløst av en bestemt hendelse eller stressmoment. Slik behandling anbefales også ved mindre alvorlige depresjoner, eventuelt i kombinasjon med et antidepressivt medikament. Reminisensbehandling er betegnelsen på en behandlingsform der pasienten oppfordres til å hente frem gode minner fra livet sitt og stanse ved disse. Forøvrig vil man stimulere til kontakt og dialog mellom pasient og familie. Aktivisering tilpasset pasientens funksjonsnivå har både terapeutisk og forebyggende effekt.

Lysbehandling

En nederlandsk studie viste at 3 ukers lysbehandling i 1 time hver morgen bedret humøret, søvnen og hadde gunstige påvirkninger på hormoner i kroppen.

Antidepressive medikamenter

Behandling med antidepressiva er den dominerende behandlingsformen, men den bør alltid skje i kombinasjon med andre behandlingstiltak. Økt fare for bivirkninger hos eldre gjør det viktig å starte med lav dose og trappe langsomt opp. Dosen vurderes fortløpende og justeres til en har funnet effektiv tolererbar dose - ofte er denne dosen like høy som de doser som brukes hos yngre. Nyere antidepressiva (SSRI) anbefales ved depresjon hos eldre. Hos en pasient som har hatt en alvorlig episode med depresjon, bør behandlingen med antidepressivum fortsette i minst 1 år. Ved avslutning av behandling bør nedtrappingen foregå over 2-3 uker.

Dersom behandlingen har dårlig effekt, bør høye nok doser ha vært gitt i minst 6 uker før man bedømmer behandlingen som ineffektiv og en annen type forsøkes.

Elektrosjokkbehandling

Bruken av denne behandlingen varierer mye i Norge. Dette er en svært effektiv behandlingsform hos eldre med alvorlig depresjon, særlig der tradisjonell behandling har liten effekt eller ved depresjon med vrangforestillinger. Også deprimerte med Parkinsons sykdom og ved symptomer som skyldfølelse, markert interesseløshet, kan elektrosjokkbehandling være velegnet. Bivirkningene er gjerne milde.

Prognose

Omkring 80-90 prosent av dem som får en depresjon, blir symtomfrie etter medisinsk behandling. Ytterligere 5-10 prosent blir bedre etter kontakt med psykiatrien.

Depresjon hos eldre er en tilbakevendende tilstand, i en studie fikk 90 prosent tilbakefall innen 3 år. Siden tilstanden er tilbakevendende, kan det bli nødvendig med mangeårig vedlikeholdsbehandling. Fordi depresjoner hos eldre ofte oppstår på grunn av ugunstige psykososiale omstendigheter, kronisk medisinsk sykdom og uførhet, gjør det prognosen dårligere. Dog er effekten av medisinsk behandling isolert sett god.