Münchausens syndrom: Diagnose

Diagnosen mistenkes ved at det ofte er et påfallende misforhold mellom den dramatiske sykdomsbeskrivelsen og det at pasienten ofte virker påfallende frisk samt at objektive prøver og undersøkelser er normale.

Pasienter med Münchausens syndrom kan fremvise enhver kombinasjon av symptomer og tegn. I sine anstrengelser på å oppnå sykehusinnleggelse, inngripende utredninger og omfattende tiltak, kan disse pasientene simulere enhver alvorlig sykdom som gir fysiske funn og symptomer. I et forskningsmateriale hadde to av tre selvindusert sykdom eller skade. Noe mindre hyppig simulerte pasientene sykdom eller opplyste feilaktig om det. Men også pasienter med Münchausens syndrom kan bli syke på ordentlig, og da kan det være lett for helsepersonell å overse situasjonen.

Diagnosen Münchausens syndrom er problematisk på flere måter. Som lege er man opplært til nærmest uforbeholdent å stole på pasienten. Når mistanken likevel er vakt, lar man ofte være å gå videre i den retning av redsel for å overse en organisk diagnose, med de derav følgende negative reaksjoner hos pasienten og et potensielt erstatningsansvar. Et mulig enda større hinder er bryet og arbeidsbyrden med å utvide granskingen og overprøve tidligere diagnoser, spesielt når disse er stilt ved andre sykehus.

På den annen side medfører denne atferden en voldsom ressursbruk, som kan være langt større enn hos pasienter med reelle lidelser. Det er forsiktig estimert at omkostningene for hver pasient gjennomsnittlig ligger på over en million kroner. I tillegg går det med mye tid i sykehusene som kunne vært brukt på pasienter med reell sykdom.

Om pasienten får fortsette med sin atferd, kan det ha potensielt dødelig utgang. Etisk sett burde man kanskje oftere ta tak i en mistanke om Münchausen syndrom, for å beskytte pasienten mot alvorlige selvpåførte og sykehuspåførte skader, heller enn passivt å akseptere at pasienten fortsetter med sin atferd.