Informasjon

Tvangslidelse

Tvangslidelser (OCD) er karakterisert ved tvangstanker og tvangshandlinger. Det er en forholdsvis hyppig tilstand som man de senere årene har blitt mye flinkere til å behandle.

Hva er tvangslidelse?

Tvangslidelse er en psykisk lidelse som kjennetegnes ved stadige tvangstanker (obsesjoner) og/eller tvangshandlinger (kompulsjoner). Omtrent en fjerdedel av oss har tendenser til slike trekk, men fleste i denne gruppen kvalifiserer ikke for diagnosen "tvangslidelse". Omtrent en av 50 rammes av tvangslidelse. Diagnosen er forbeholdt de få som har en betydelig funksjonsnedsettelse eller redusert livskvalitet som følge av disse trekkene.

På fagspråket omtales tilstanden som en obsessiv-kompulsiv lidelse (obsessive-compulsive disorder, OCD).

  • Tvangstanker, obsesjoner, er gjentatte tanker, følelser, ideer eller fornemmelser som pasienten ikke klarer å legge fra seg. Disse dreier seg ofte om redsel for smitte, sykdom eller vold. Obsesjonene fremstår som ubehagelige og gjerne skremmende for pasienten.
  • Tvangshandlingene, kompulsjoner, er handlinger som stadig gjentas, og som gjøres i hensikt av å redusere sjansen for at de fryktede tvangstankene skal bli virkelig. Eksempler på dette kan være omfattende vasking (vasketvang), kontrollere dører, låser eller kokeplater (sjekketvang) eller handlinger som må gjøres på en bestemt måte eller i en bestemt rekkefølge (ritualer). Tvangshandlinger oppleves ofte som urodempende for at de fryktede tvangstankene skal bli virkelig. 

Tvangslidelse er ganske hyppig og er sannsynligvis underdiagnostisert. Det tar ofte lang tid før diagnosen blir gitt. De fleste som rammes av OCD utvikler lidelsen i ung alder, med rundt halvparten før fylte 16 år. Menn tenderer til å utvikle tvangstanker ved en tidligere alder enn kvinner, men forekomsten er omtrent like høy for begge kjønn.

Mange har tendenser til tvangstanker og tvangshandlinger, og det vil være graden av tvangsfølelse og betydningen for personens hverdag som avgjør om det klassifiseres som en lidelse i det enkelte tilfelle. Tvangssymptomer kan også inngå i bildet ved andre psykiatriske lidelser, som schizofreni, personlighetsforstyrrelse, begynnende Alzheimer, fobier, generalisert angst og depresjon.

Legesøkning

Mennesker i alle aldre med tvangslidelse forstår i de fleste tilfeller det meningsløse i sin repeterende, uønskede atferd og de påtrengende, stadig tilbakevendende tvangstankene. Dette kan føre til skam, motvilje mot å søke hjelp og undertrykkelse av symptomene i møte med helsepersonell. Mennesker med tvangslidelser venter lenge med å søke hjelp - i en studie tok det i gjennomsnitt 17 år. Psykologer og psykiatere med erfaring med tilstanden kan gi den beste behandlingen. Større oppmerksomhet om tvangslidelser behøves, også blant leger og annet helsepersonell.

Årsaker

Årsaksforholdene er sannsynligvis sammensatte, og både arvelige, biologiske og psykologiske faktorer bidrar til utvikling av lidelsen. Grensene mellom egentlige årsakssammenhenger, forhold som oppstår som følge av tvangslidelse og utløsende faktorer er ikke veldefinerte. Mye tyder på at tvangslidelse er en utviklingsmessig forstyrrelse i sentralnervesystemet. Det synes å være en ubalanse i impulsoverføringene mellom ulike deler av hjernen. Dette fremmer dysfungerende handlinger. Ved behandling med antidepressiva (SSRI) og atferdsterapi er det sett en mulig normalisering av disse misforholdene.

Symptomer

Tvangslidelse

Det er sjelden at pasienter oppsøker lege på grunn av tvangstanker eller tvangshandlinger. Noen kommer på grunn av press fra omgivelsene, venner eller familie. Noen oppsøker lege for tørr hud og håndeksem som skyldes overdreven vasking. Noen søker for angst, depresjon eller søvnvansker. Pasienten opplever som regel egne tanker eller handlinger som overdrevne eller urimelige - at de gir ubehag, tar mye tid eller hemmer arbeid eller sosiale aktiviteter. Noen få pasienter med tvangslidelser innser ikke at tvangstankene og tvangshandlingene er overdrevne eller urimelige.

Symptombildet preges av tvangstanker og tvangshandlinger. Vanlige tvangstanker er smittefrykt, frykt for å forårsake sykdom og ulykke samt frykt for å opptre upassende i form av aggressive, seksuelle eller religiøse tanker og handlinger. Mange har flere enn en type tvangstanker. Den vanligste tvangshandlingen er vasketvang (det er ikke for renselse, men for unngåelse av smitte), kontroll eller sjekking av låser og kokeplater, samt telleritualer.

I tilknytning til disse tankene og handlingene spiller angst og ubehag en viktig rolle. Tvangstanker kan i seg selv utløse angstsymptomer, og hvis tvangshandlinger hindres, vil også dette gi angstsymptomer hos pasienten. Utad vil tvangshandlingene være det mest tydelige. Lidelsen setter begrensninger for pasientenes livsførsel, opptar gjerne stadig mer av personens hverdag og vil gjennom de begrensningene den setter, kunne føre til at depresjon utvikles i tillegg til tvangslidelsen.

En del pasienter med tvangslidelse er preget av perfeksjonisme og rigide meninger og holdninger. Det er en vanlig, men feilaktig oppfatning, at slik tvangsmessig personlighet er en forløper eller en risikofaktor for obsessiv-kompulsiv lidelse.

Diagnose

Diagnosen stilles på bakgrunn av legens intervju med pasienten, samt eventuelle observasjoner av vedkommende. Videre gjøres som regel kroppsundersøkelse for å utelukke underliggende sykdom i andre organer.

Følgende tre spørsmål stilles gjerne for å klargjøre om det foreligger tvangslidelse. Bekreftende svar på et av disse spørsmålene gir sterke holdepunkter for diagnosen:

  • "Har du tanker som stadig kommer tilbake, som gjør deg nervøs og som du ikke klarer å bli kvitt uansett hvor hardt du prøver?"
  • "Holder du ting ekstremt rene eller vasker du hendene svært ofte?"
  • "Må du sjekke og kontrollere ting mer enn andre?"

Her finner du en test som kan hjelpe deg vurdere om du har et problem knyttet til tvang. Det finnes nå god behandling for dette, men første (og ofte vanskeligste) steg er at du oppsøker hjelp.

Behandling

Tvangslidelse behandles best med samtalebehandling. Såkalt kognitiv atferdsterapi, og spesielt eksponering med responsprevensjon, har best vitenskapelig støtte og er derfor anbefalt som behandlingsmessig førstevalg. I motsetning til medikamentell behandling kan den gi svært rask effekt, og effekten er i mye større grad varig. Dessverre er det

enkelte som ikke oppnår effekt av behandlingen, og hos noen blusser tilstanden opp på nytt etter vellykket behandling.

Psykoterapi

Under eksponeringsterapi med responsprevensjon forsøker man å lære pasienten hvordan man kan stoppe gjennomføringen av tvangshandlinger.

Eksponeringsterapien innebærer at pasienten lager en liste over tvangstanker, tvangshandlinger og ting han eller hun unngår. Listen rangeres fra minst angstprovoserende til mest angstprovoserende. Pasienten starter så nederst på listen, med lette til moderate angstprovoserende stimuli, og eksponerer seg for dette gjentatte ganger til stimuli ikke lenge er beheftet med angst. Når man slukker ut angst på denne måten vil terskelen til neste steg på stigen oppleves som mindre, og pasienten vil ikke oppleve det som noen større utfordring å gå løs på neste stimulus på listen. Dette gjentas steg for steg, uten at pasienten noensinne skal oppleve neste steg som spesielt utfordrende, inntil man har slukket ut de handlingene man ønsker å fjerne. Korrekt gjennomført behandling er viktig, og det er derfor utviklet egne behandlingsteam (OCD-team) for diagnosen som er spredd over hele landet. Det er særlig psykologer og psykiatere som har denne kompetansen, men også kursede allmennleger kan ta på seg denne oppgaven i samråd med behandlingsteam.

Samtalebehandling, eksponeringsterapi med responsprevensjon og kognitiv atferdsterapi kan kombineres med medikamentell behandling, men det er fortsatt usikkert om en slik kombinasjonsbehandling gir noen tilleggseffekt.

Medikamentell behandling

Medikamentell behandling skal skje i samarbeid med OCD-team eller psykiater, og det er fortrinnsvis antidepressiva av gruppen SSRIer som skal benyttes. Slik behandling kan fungere godt.

Noen ganger er slik behandling nødvendig for å kunne komme i gang med samtalebehandling, andre ganger forsøkes den fordi samtalebehandling ikke gav ønsket effekt. Medikamentell behandling gir mindre grad av varig utslokking av tvangslidelser enn det korrekt utført kognitiv behandling gir, samt at den kan medføre bivirkninger.

Mange pasienter ønsker ikke medikamentell behandling eller faller fra under behandlingen. Det er ganske vanlig at tvangslidelsen gjenoppstår etter avsluttet medikamentell behandling.

Behandlingen bør vare i minimum 10-12 uker før man kan vurdere effekten av den. De aller fleste får tilbakefall av symptomer kort tid etter stans i behandlingen. Hvis den medikamentelle behandlingen er vellykket, bør pasienten fortsette behandlingen i lang tid, minst ett år. Avslutningen av behandlingen bør skje langsomt, og ved restsymptomer bør langvarig behandling overveies.

Prognose

I barne- og ungdomsår kan lidelsen anta et fluktuerende forløp, med muligheter for bedring. Etter puberteten har lidelsen vanligvis et kronisk forløp uten spesifikk behandling. En studie fant at 46 prosent hadde et episodisk forløp mens 54 prosent hadde et kronisk forløp.

Depresjon er ofte en komplikasjon, fremfor alt som en følge av en kronisk tvangslidelse. Personlighetsforstyrrelser vil vanskeliggjøre behandlingen. Med psykologisk behandling (kognitiv atferdsterapi/ERP) vil en kunne ivareta disse problemer spesielt.

Med spesifikk behandling (eksponering og responsprevensjon eller antidepressiver) kan en regne med god bedring i de fleste tilfeller, eventuelt med tillegg av medikament. Noen behandlingsformer viser høyere suksess, hvor firedagersbehandling (Bergen 4-Day Treatment) har dokumentert en utslokking av tvangslidelser på omtrent 70%. Effekten var fortsatt stabil ved oppfølging etter fire år

Det er viktig med god oppfølging. Enkelte pasienter opplever tilbakefall, særlig når medikamentell behandling avsluttes.

Vil du vite mer?