Forskning på schizofreni

Hva er schizofreni?

Schizofreni er samfunnsmessig den mest alvorlige sinnslidelsen. Årlig rammes 400-500 personer av sykdommen i Norge, ofte er det unge mennesker på terskelen til voksenlivet. Schizofreni er karakterisert ved en mangfoldighet av symptomer og varierende forløp. Det er fortsatt uavklart om vi står overfor flere ulike sykdommer eller om det dreier seg om ulike presentasjonsformer av samme sykdom. Den menneskelige lidelsen og de økonomiske kostnadene er store. I mange tilfeller blir pasientene invalidisert i en årrekke.

Selv om det forskes mye på schizofreni, finnes fortsatt ingen helbredende behandling for sykdommen. Kombinasjonen av medikamenter mot psykose, psykoterapi, familiepedagogiske tiltak og sosial ferdighetstrening anses i dag for å være den beste behandling. Men det er behov for ytterligere forbedring av behandlings- og omsorgsmetodene.

Tidlig inngripen?

Studier av den tidlige fasen av sykdommen har tiltrukket seg mye interesse. Kan det tenkes at prognosen blir bedre dersom man setter inn tiltak på dette tidlige stadiet? Det virker rimelig. Sykdom som oppdages tidlig, for eksempel kreft, har bedre prognose enn om den oppdages sent. I de fleste tilfeller utvikles schizofreni gradvis. Det går ofte lang tid fra psykosen setter inn til pasientene kommer i behandling. Tiden som pasientene har en slik ubehandlet psykose, er i flere studier i gjennomsnitt ett til to år. Å redusere denne tiden er den mest lovende strategien for tidlig inngripen. I seg selv er dette en gevinst med tanke på de uheldige psykiske og sosiale virkningene av å gå med en ubehandlet psykose. Men fortsatt er det uavklart om prognosen av selve grunnlidelsen bedres. Dette spørsmålet vil forhåpentligvis bli besvart i løpet av noen år.

Årsaksforskning

Forskning på arvelige faktorer (genetisk forskning) og på sentralnervesystemet (nevrobiologisk forskning) spiller nå en stor rolle. Det har lenge vært klart at genetiske forhold bidrar ved schizofreni. En arvelig disposisjon er sannsynligvis nødvendig for å utvikle sykdommen. Siden de fleste pasienter ikke har noen i nær slekt med schizofreni, må miljømessige faktorer også stå sentralt. Pasienter med schizofreni er for eksempel oftere født i de sene vintermåneder og er oftere født og oppvokst i byer enn friske kontrollpersoner. Det er fortsatt ikke avklart hva slike funn er uttrykk for. Både infeksjoner, ernæringsmessige, hygieniske, toksikologiske eller livsstilsmessige forhold kan være av betydning.

Det anslås at 65-85 prosent av risikoen for sykdommen har genetisk grunnlag. Dog er det kun i cirka 15 prosent av tilfellene at pasienten har en nær slektning med samme lidelse, og dette ses på som et argument for at den genetiske belastningen ikke alltid er like stor. Eneggede tvillinger har cirka 30-45 prosent risiko for schizofreni hvis den andre tvillingen har sykdommen. Hos toeggede tvillinger er tilsvarende tall cirka ti prosent. De genetiske mekanismene er i hovedsak ukjente, men nyere forskning har avdekket flere mulige genfeil som synes å kunne påvirke noen av signalstoffene som overfører nerveimpulser i nervesystemet.

Schizofreni utvikler seg som regel i stadier. Tidlig i sykdomsforløpet er pasienten uten symptomer på lidelsen, men den siste tiden før sykdommen blir åpenbar (prodromalfasen) har pasienten uspesifikke (ikke-psykotiske) symptomer. Når diagnosen stilles, har pasienten klare psykosesymptomer. Varighet av ubehandlet psykose er svært ofte et halvt til ett år. Det vil si at pasientene som regel har tydelige psykosesymptomer i lang tid før de kommer til behandling. En skandinavisk studie har vist at det er mulig å forkorte varighet av ubehandlet psykose til fire uker, og man håper å vise at dette vil kunne bedre forløpet.

Medikamenter

Da de første antipsykotiske medikamentene ble introdusert i 1950-årene, var det en revolusjon i psykiatrien. Endelig fikk man muligheter til å behandle akutte psykotiske symptomer og forebygge tilbakefall. Men å forebygge tilbakefall krever langvarig, kanskje livslang, behandling. Dette stiller strenge krav til medikamentene, og bivirkningene har vært et stort problem. Etter mange år med nesten stillstand i utviklingen, er det de siste 10-20 årene kommet en rekke nye såkalte atypiske antipsykotika på markedet. Disse annengenerasjons-antipsykotika er antakelig like effektive som, eller kanskje mer effektive enn, de gamle midlene. De gir færre bivirkninger fra nervesystemet, men kan i stedet gi flere andre bivirkninger. Foreløpig finnes få undersøkelser om hvordan disse midlene virker i vanlig klinisk praksis eller om det er uheldige langtidseffekter. Likevel er de i ferd med å fortrenge de tradisjonelle medikamentene.

Ved moderne behandling oppnås vanligvis kontroll av de psykotiske symptomene. Men det innebærer ikke nødvendigvis en funksjonsforbedring sosialt, yrkesmessig eller i relasjoner til andre mennesker.

Bedring av funksjon

Siden forløp og symptomer varierer så mye, må funksjonsforbedrende tiltak skreddersys den enkelte pasient. Det er stor variasjon både pasienter imellom og i ulike sykdomsfaser for den enkelte pasient. De fleste trenger imidlertid hjelp og veiledning på sentrale livsområder som bolig, aktiviteter og nettverk. Trening i sosiale ferdigheter, hjelp til å skaffe meningsfylt arbeid og allianse med pasient og familie er av avgjørende betydning.

Gåtefull lidelse

Schizofreni omtales som den mest gåtefulle sinnslidelsen. Pasientene kan på samme tidspunkt gi uttrykk for de mest forrykte ideer og samtidig vise at deres intellekt er bevart. Mye forskning gjenstår innen et bredt spekter av områder før årsaker og sykdomsutvikling ved schizofreni er forstått. En mulig forklaring til at forskningen ikke er kommet lenger, er at man i for stor grad har studert samlegruppen schizofreni i stedet for å undersøke undergrupper av pasienter. Dette er heller ikke enkelt: Hvilke undergrupper finnes egentlig?

Utfordringer i Norge

Behandlingen av pasienter med schizofreni er ikke tilfredsstillende i Norge. Overdødeligheten er stor, særlig for selvmord, og den har økt etter nedbyggingen av institusjonene. Sosial isolasjon og arbeidsledighet er hyppige problemer. Til tross for en pågående opptrappingsplan i psykiatri er pasienter som går ut og inn av behandlingsapparatet, høy andel tvangsinnleggelser, høyt nivå av tvangsmiddelbruk og kutt i psykiatribudsjettene virkelighetsbeskrivelser av norsk psykiatri. Dette rammer pasienter med schizofreni særlig hardt.