Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Kliniske studier

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Kognitiv terapi

Langvarige smerter

Øvelser mot kronisk svimmelhet

Øvelser for muskel- og skjelettplager

Selvhjelp og kurs

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Legekurs

Kun for helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Annonser

Om informasjonskapsler

Personvernerklæring

Om NHI.no

Foreldre dør, slik kan voksne hjelpe

Barn og kreft

NHI.no

Også små barn vil gjerne gi uttrykk for sin kjærlighet og omsorg. Det kan de for eksempel gjøre ved å gi tegninger eller blomster, dette gir en plass i familiefellesskapet omkring den døende. Mange større barn vil gjerne hjelpe de voksne med å pleie den syke.

Gode minner kan dempe smerten ved å miste far eller mor. Det kan være godt for barnet om den syke skriver et brev, snakker inn noe på lydbånd (f.eks. et eventyr), eller får laget et videoopptak.

La barnet se den døde og delta i begravelsen. Ta også barnet med på kirkegården

Gjør det klart at den døde ikke kommer tilbake

Ta den nødvendige tid til hyggestunder og fysisk nærhet

Forklar i små porsjoner. Ikke kom med lange forklaringer

Fortell at far eller mor også er lei seg og derfor kan være mer irritabel og oppfarende enn ellers

Understrek igjen og igjen at barnet er elsket og ikke har skyld i dødsfallet

La barnet uttrykke både positive og negative følelser for den avdøde

Hjelp barnet med å bevare minnene om den døde

Det viktigste å huske

For et barn er det viktig å få ta avskjed med en døende far eller mor, det har stor betydning for hvordan barnet senere vil bearbeide sorgen. Derfor skal man ikke sende barnet bort de siste dagene eller timene, men gi det mulighet til være en del av fellesskapet rundt den døende. Best er det hvis avskjeden kan begynne mens den syke er i stand til å være med; til å si noen ord eller kjærtegne barnet sitt - det viktigste for barnet er allikevel å få oppleve avskjeden som noe viktig og endelig. Da blir døden mer virkelig, og det er litt lettere å forholde seg til at mor eller far er borte. Barnet må både være godt forberedt på situasjonen og å få lov til å gå til og fra den døende etter eget ønske og behov.

Når barnet er hos den døende, er det viktig at det har med seg en voksen som det føler tillit til, og som kan være til støtte i en vanskelig stund. Her har både helsepersonell og andre voksne omkring den døende en viktig oppgave.

Avskjed med den døende

Når døden er inntrådt, er det en hjelp for barnet å se den døde og delta i begravelsen. Slik blir det lettere å fatte hva som er skjedd, og lettere å avfinne seg med at tapet er endelig. Erfaring viser at barn ikke tar skade av å se den døde, tvert imot - fantasien skaper ofte mer frykt enn virkeligheten.

Barnet bør imidlertid ikke tvinges. Hvis det ikke ønsker å se avdøde skyldes det ofte - men ikke alltid - de voksnes egen usikkerhet overfor situasjonen.

Det er viktig at barnet er forberedt på hva som skal skje og hele tiden har en voksen hos seg som det har tillit til. Forklar hvordan den døde ser ut og hvordan begravelsen kommer til å foregå. La barnet være med på forberedelsene, for eksempel ved å velge blomster, flette en krans eller lage en tegning. Ta også barnet med på kirkegården før begravelsen skal finne sted, slik at det kan bli fortrolig med stedet. Barn som vegrer seg, trenger ofte å få vite mer, samt få muligheten til en gradvis tilnærming i sitt eget tempo.

Når døden er inntrådt

Både for barn og voksne tar det tid å fatte at den døde er borte. Å se virkeligheten i øynene er viktig for en sunn utvikling av sorgen, men man må være klar over at det kan ta tid å komme så langt. Den første tiden er det meget vanlig at barn fantaserer om at den døde fortsatt lever og snart kommer tilbake.

Å se virkeligheten i øynene

Vis barnet at det er i orden å undre seg og å uttrykke følelser. Det å føle seg fri til å spørre hjelper barnet igjennom sorgen. Svar så ærlig som mulig. Barn aksepterer at de voksne ikke vet alt.

Det er ikke så uvanlig å sammenligne døden med søvn eller en lang reise, men slike forestillinger kan gjøre at barnet bruker lengre tid på å se virkeligheten i øynene. Kanskje er det bedre å understreke at den døde ikke kommer hjem igjen, og forklare de mindre barna at en som er død ikke kan sove, spise leke …

Tanken på et liv etter døden er viktig for mange voksne og vil selvsagt også ofte være det for barn. Foreldre som deler denne troen, skal naturligvis snakke med sine barn ut fra sitt livssyn.

Kanskje syns barn at det er vanskelig å forstå at far eller mor er i himmelen mens kroppen er begravet i jorden; da kan det være enklere om man sier at den døde har fått en ny kropp hos Gud. Sier man at mor eller far har det godt sammen med Gud, blir det kanskje lettere for barnet å akseptere det som har skjedd.

En helt vanlig reaksjon blant barn - og for den saks skyld voksne - er å bli sint fordi Gud ikke har forhindret dødsfallet. Det er viktig at man ikke får barnet til å undertrykke dette sinnet, og at man ikke gir det skyldfølelse. Sinnet er en naturlig reaksjon som hjelper barnet til å bearbeide sorgen.

Det kan være godt for barnet å få snakke om tankene det gjør seg om livet etter døden; om hvordan det forestiller seg at den døde har det i himmelen. Det føles trygt å tenke på at far eller mor fortsatt ser barnet sitt og passer på det.

Lytt og forklar

Når man skal snakke om noe som er vondt og vanskelig er det ofte en hjelp å holde godt rundt barnet, ta det i hånden, eller ha kroppskontakt på annen måte. Fysisk nærhet forteller tydeligere enn noe at "du og jeg er sammen her og nå, og jeg er glad i deg". Ofte føler barnet seg også tryggere hvis den voksne befinner seg i øyenhøyde.

Kroppskontakt gir trygghet

Når man trøster et barn, forsøker man ofte å få det til å tenke på noe annet enn det som er sørgelig. Dette kan hjelpe i øyeblikket, men på lengre sikt er det sunnere å gjennomleve sorgen og smerten. Vis heller barnet at det er lov å gråte og være lei seg. Hold omkring det og ta del i sorgen; bekreft at det er trist at mor er død. Barnet klarer selv å få tankene over på noe annet når det er modent for å skifte emne.

Lov å være lei seg

Ved ikke å skjule sin egen sorg, kan de voksne fortelle barnet at det er i orden å vise følelser. La barnet gråte når det gråter, og være glad når det er glad. Forklar at det ikke er galt å være sint på den døde fordi han eller hun er borte. Bak barnets sinne skjuler det seg en fortvilet lengsel etter den døde. Et sint barn har gjerne først og fremst behov for nærhet og omsorg.

La barnet vise sine følelser

Barnet kan være redd for at det selv eller andre i familien skal rammes av katastrofer eller dødelige sykdommer. Fortell at ikke alle sykdommer er alvorlige. Det er beroligende for barnet å vite at forkjølelse og influensa ikke er livstruende, slik som kreft kan være. Understrek at det ikke er andre i familien som er alvorlig syke eller holder på å dø, eller snakk om det hvis noe slikt er tilfelle.

Angst for sykdom og katastrofer

Mindre barn bearbeider sin sorg gjennom lek, de kan for eksempel leke sykehus eller begravelse. Mange barn lager også tegninger av fars eller mors sykdom og død.

Legg merke til hvordan barna leker, og vær oppmerksom på hva som opptar tankene, så har du et godt utgangspunkt for å snakke med barnet om hvordan det har opplevd dødsfallet. En slik samtale kan være den anledningen det trenger for å komme frem med spørsmål usikkerhet og uro. Det finnes barnebøker der død og sorg er en del av innholdet; også disse kan være et bra utgangspunkt.

Eventyr og fortellinger hvor hovedpersonen får det godt igjen etter mange prøvelser, kan være verdifull oppmuntring for barnet.

Lek og bøker kan hjelpe

Mange barn plages av skyldfølelse når en av foreldrene dør. Et barn kan forestille seg at noe det har sagt, tenkt eller gjort har forårsaket fars eller mors død, og det føler seg skyldig og ansvarlig. Det hender at barnet frykter at den døde skal komme tilbake og straffe det, eller drømmer at dette skjer.

Selv om barn har slike tanker, kan de også samtidig ha en forståelse for den riktige sammenhengen. Følelsen av skyld er imidlertid ofte sterkere enn fornuften, og kan være svært tung å bære alene. Hvis barnet ikke selv tar opp disse tankene, er det viktig at en voksen gjør det, og understreker at barnet er uten skyld i dødsfallet.

Er det min skyld?

- Mamma har jo meg, så hvorfor er hun lei seg?

Barn har ofte vanskelig for å forstå at voksne er triste lenge etter dødsfallet. De blir redde for at det alltid skal være slik, og føler kanskje ansvar for at den etterlatte av foreldrene skal bli glad igjen. Da er det viktig å bekrefte med ord og kjærtegn for barnet at det er elsket, og at sorgen ikke er barnets ansvar:

- Jeg er så glad for at jeg har deg, men du vet, jeg var så glad i pappa også, og lengter etter ham…. Fortell at mamma blir glad igjen, men at det tar tid.

Blir hun aldri glad igjen?

Å være sammen om gode minner demper smerten hos både barn og voksne. Derfor kan det ofte være en god idé at man sammen ser på fotografier og snakker om gode og vanskelige opplevelser fra tiden før far eller mor ble syk - eller at man i fellesskap lager et album, som kanskje kan tas med i barnehagen eller på skolen.

Selv om det gjør vondt, er det også en hjelp for barnet å gjennomgå sykdomsforløpet og dødsfallet igjen og igjen sammen med en voksen. Da bearbeides sorgen på en sunn måte. Hvis avdøde har skrevet et brev til barnet, snakket inn noe på lydbånd eller laget et videoopptak, kan dette bli verdifulle minner som betyr mye for de etterlatte.

Snakk om felles minner

Det er avgjørende at barnet får beholde minnet om sin far eller mor. De voksne hjelper ikke barnet ved å unngå å snakke om den døde.

Dette gjelder også når den etterlatte av foreldrene eventuelt har funnet seg en ny venn eller venninne. Et barn som vet at den døde ikke blir glemt, aksepterer lettere et nytt medlem av familien.

Barn skal ikke glemme

- Tal ikke ondt om de døde, heter det. Det kan være et godt utgangspunkt, men på den annen side kan det være uheldig å fremstille den døde som svært meget bedre enn han eller hun var. Hvis barnet danner seg et bilde av den døde som feilfri, kan det senere i livet stille urealistiske forventinger til seg selv eller sin partner.

Ikke idealiser den døde

Barn vil gjerne hjelpe til og vise omsorg. La dem få lov til det, men husk at de også skal ha tid til å være sammen med kamerater. Et barn skal ikke ha en voksens oppgaver for tidlig, for eksempel ved å måtte overta hele ansvaret for mindre søsken.

Det kan fremskynde en modning som forstyrrer den naturlige utviklingen. Barn skal få lov til å være barn og få den tiden de trenger for å modnes.

Foreldre dør, slik kan voksne hjelpe: Ikke idealiser den døde