Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Kliniske studier

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Kognitiv terapi

Langvarige smerter

Øvelser mot kronisk svimmelhet

Øvelser for muskel- og skjelettplager

Selvhjelp og kurs

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Legekurs

Kun for helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Annonser

Om informasjonskapsler

Personvernerklæring

Om NHI.no

Tidlig identifisering av barn i risiko

NHI.no

Kjeldsen A, Janson H, Stoolmiller M, Torgersen L, Mathiesen KS. Externalising behaviour from infancy to mid-adolescence: Latent profiles and early predictors. Journal of Applied Developmental Psychology 2014; 35 (1): 25-34. 

Anne Kjeldsen er spesialist i klinisk psykologi og arbeider ved Folkehelseinstituttet. Hun forsvarte i 2013 sin doktogradsavhandling som konkluderer med at risiko for at atferdsproblemer hos barn vil vare ved over lengre tid, kan oppdages allerede ved 18 måneders alder. Første del av doktorgradsarbeide ble publisert i Journal of Applied Developmental Psychology i januar/februar utgaven i 2014

De tidlige faktorene som hang sterkest sammen med barnets utvikling, var problemer i forholdet mellom mor og far, foreldres helsesituasjon, og familiens levekår. Dette er bare noen av funnene Kjeldsen gjorde i sitt doktorgradsarbeide.

 som bakgrunn. - Å kunne bruke langtidsstudier i slikt arbeid, gir oss et unikt overblikk, sier Kjeldsen.

Topp-studien fulgte 939 barn i en periode på over 17 år, fra 18-måneders alder. Studien ble startet i 1993 av psykolog Kristin Schelderup Mathiesen. Deltagerne var i hovedsak etnisk norske, slik befolkningen var da studien ble startet. Undersøkelsene er basert på spørreskjema som ble fylt ut av en av foreldrene da barna var små (oftest mor), og etterhvert fikk mødrene, fedrene og barna (ungdommene) hver sine skjema.

 - Da barna var 18-måneder gamle, fant vi to forhold som var unike for de som hadde stabilt høye nivåer av atferdsproblemer fra 1 1/2 til 14 1/2 års alder, og som skilte disse barna fra de som fulgte andre utviklingsforløp. Disse forholdene var belastninger knyttet til parforholdet og familiens levekår, og til partnerens helse, sier Kjeldsen.

I tillegg spiller mors alder inn. Jo eldre mor er, jo lavere er risikoen for vedvarende atferdsvansker.

Belastninger knyttet til parforhold og levekår

Selv om barna som har disse fellestrekkene, i høyere grad har økte nivåer av atferdsvansker gjennom barne- og ungdomsårene, er det ikke sikkert at dette er årsakene til problemene.

- Vi kan jo ikke vite sikkert om dette er de faktiske årsakene, og det kan ligge andre forhold bak som vi ikke har målt. Styrken med disse resultatene er likevel at vi lettere kan identifisere disse barna på et tidlig tidspunkt, slik at vi tidligere kan komme inn med viktig forebygging og intervensjon. Nå har vi ikke studert effekter av tiltak, men ting som gjøres i forbindelse med atferdsvansker hos små barn, som rådgivning eller veiledning til foreldre fra ansatte i barnehage eller på helsestasjon, og hjelp fra terapeuter som jobber direkte med foreldre-barn-samspill. Slike terapeuter jobber i hovedsak med barn fra tre år og oppover, men mitt poeng er at vi kan starte dette arbeidet enda tidligere, sier Kjeldsen.

Hun tror ikke funnene fra studien har blitt implementert i praksis i Norge enda.

- Det tar tid å implementere ny forskning. Min rolle ved Folkehelseinstituttet er primært å informere om disse tidlige risikofaktorene, og det er opp til praksisfeltet å ta dette i bruk, sier Kjeldsen.

Kan identifiseres tidlig

Atferdsvanskene ble i tidlig alder målt som raserianfall, irritabilitet og opplevelsen av at barna var vanskelige å oppdra. Med økende alder ble også aggressiv atferd, tyveri, hærverk og skoleskulk inkludert. 

- Utfordrende atferd hos 2-3-åringer er ganske vanlig, men de fleste vokser det av seg. Den gruppen vi har sett skille seg ut, er de der det fortsetter opp i alder. Sammenhengen som vi har funnet mellom forhøyede nivåer av atferdsvansker over tid og tidlige familiebelastninger, kan tyde på at foreldre som sliter, ikke klarer å støtte barna i sin utvikling i samme grad. Når foreldre har belastninger i livet sitt, kan det gå utover barna, særlig når barna er sårbare. Når barn ikke har den forventede nedgangen i utfordrende atferd etter småbarnsalderen, kan foreldrene for eksempel få hjelp til samspillet med barnet og gjennom dette støtte barnets utvikling, sier Kjeldsen.

- Ved 18-års alder rapporterte guttene i risikogruppen høyere nivå av depresjonssymptomer. Jentene i denne gruppen har høyere nivå av angstsymptomer. Begge kjønn beskrev lavere livskvalitet, sammenlignet med barna som ikke hadde hatt atferdsvansker gjennom barne- og ungdomsårene. Dog, disse oppfølgingsfunnene er ikke publisert enda, sier Kjeldsen.

Vedvarende belastning og mors alder var faktorer som knyttet seg til gruppen med stabilt høye nivå av atferdsvansker. De faktorene som veide tyngst blant de vedvarende belastningene, var problemer i parforholdet og partners helse.

Kan få hjelp til samspillet

-Hva kan foreldre gjøre for å forebygge denne typen atferdsvansker?

- Basert på kunnskap fra praksisfeltet om forebygging og tidlig intervensjon i forhold til atferdsvansker, er kanskje det viktigste å prøve å skape et godt samspill med barnet sitt. Finner du måter å unngå et såkalt tvingende samspill, vil dette være til stor hjelp for barnet. Videre peker våre funn mot at foreldre også kan være tjent med å se på hvordan de har det i eget liv. For når foreldrene har det vanskelig, kan det påvirke barns utvikling. Hvis du har problemer i parforholdet, for eksempel høyt konfliktnivå, kan du oppsøke hjelp for dette. Ikke alle belastninger er av en slik type at de kan reduseres eller fjernes, så noen må man kanskje lære seg å leve med. Da kan det være til hjelp å tenke igjennom om det er noe du kan gjøre for å tåle utfordringer bedre, sier Kjeldsen. 

Belastningene det er snakk om, sykdom i familien, vanskelige levekår, og problemer i parforholdet, kan også oppstå senere i livet. - Vil det gi samme effekt på barnet om det skjer for eksempel i tenårene?

- Det er en gruppe ungdommer som debuterer med atferdsvansker i ungdomstiden. Ut i fra våre funn og nyere litteratur, ser det ut til at familiene til disse ungdommene også har hatt endel belastninger gjennom barneårene, men ikke i like stor grad som familiene til barn med stabilt høye nivåer hele veien. Jeg kan ikke utelukke at det er noen som møter slike belastninger for første gang i ungdomstiden, og som kan få atferdsvansker som følge av det, men det synes i så fall ikke å være mange, sier Kjeldsen.

Foreldre kan tjene på å se på hvordan de selv har det

Slike belastninger er noe som kan skje med alle. At forholdet til partneren endres, at sykdom oppstår, eller at man for eksempel mister jobben, er tap man ikke kan gardere seg mot.

- Det er viktig å huske at flere av atferdstypene vi har studert her, ikke nødvendigvis er veldig alvorlige. Det er heller ingen automatikk i at barn av foreldre som har disse tidlige belastningene, nødvendigvis får atferdsvansker. Det er viktig å understreke at selv om du har et problem, trenger det ikke å gå ille med barnet ditt. Hvis du er sensitiv for barnet og klarer å ivareta det, vil det redusere risikoen for at barnet skal få det vanskelig, sier Kjeldsen.