Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Kliniske studier

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Kognitiv terapi

Langvarige smerter

Øvelser mot kronisk svimmelhet

Øvelser for muskel- og skjelettplager

Selvhjelp og kurs

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Legekurs

Kun for helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Annonser

Om informasjonskapsler

Personvernerklæring

Om NHI.no

Claus Ola Solberg - En ridder av 1.klasse

NHI.no

Portrettintervju med Claus Ola Solberg fra 2001.

I øverste etasje på den gamle hovedbygningen på Haukeland Universitetssykehus, har professor Claus Ola Solberg (70) sitt kontor, etter at han i sommer gikk av med pensjon og ble professor emeritus. Jeg har funnet frem til bygget, men det er ennå litt til til vi har avtalt å møtes, så jeg vandrer rundt som sykehusturist mens jeg venter. Midt i menneskemylderet haster en travel mann i hvit frakk forbi meg. Brått, som om han har øyne i nakken, snur han seg.

- Ser du etter Claus Ola Solberg? Jeg visste at du ikke kom til å finne frem! Bli med meg du, jeg skal bare levere noe til korrekturlesning, sier han smilende. I en rasende fart farer vi opp trapper, inn i korridorer, nye trapper og nye korridorer.

- Er du trønder? Jeg har en sønn som bor i Levanger, kona hans jobber på høyskolen og de har to barn. Et av barnebarna mine er to, hun sier bare ja og nei på telefonen, hun andre er fire, og hun snakker kav inntrønder! Flere korridorer, dører og bleke vegger. Omsider er vi fremme. Kontoret er fullt av bøker og tidsskrifter, her er alle veggene dekt. På skrive bordet ligger en matpakke og to grønne epler. Midt i blant papirer og tidsskrifter stråler et lite sjarmtroll fra en bilderamme.

- Du må sitte ved skrivebordet. Det er viktig at du som skal skrive sitter godt, sier Solberg.

Barnebarn i Levanger

- Du har nettopp kommet tilbake fra Brussel. Hva...

- Ja, det var et møte i EU, en europeisk gruppe mot antibiotikaresistens. Vi forsøker å utarbeide retningslinjer for bruk av antibiotika. I Norge har vi et ganske fornuftig antibiotikabruk, men i Sør-Europa og i USA bruker de tre ganger så mye som oss. Dermed blir bakteriene resistente, antibiotika virker ikke på dem lenger. Du vet, de resistente bakteriene stopper ikke i tollen de. Hvis man er på ferie i Spania for eksempel, så kan man bli smittet gjennom mat eller via andre personer. Dermed kan vi ha en infeksjon det ikke finnes antibiotika mot. Dersom dette skjer, er vi tilbake i steinalderen. Vi har allerede en økt dødelighet på grunn av dette i dag, og det koster flere milliarder å utvikle nye former for antibiotika.

- Hvordan vil du beskrive deg selv som barn?

- Jeg var en glad gutt, og nokså aktiv. I tillegg til skolen drev jeg med fotball, skihopping, skiløping og lesing. Ja, jeg drev med idrett til jeg var 17 år, men da fikk jeg polio. Jeg er født og oppvokst i Målselv i Troms, og jeg hadde en veldig god oppvekst. Faren min var den beste jeg kunne hatt. Begge foreldrene mine var lærere, faren min var også skolestyrer. Mor, som er 91, måker snø og kjører bil oppe i Målselv ennå.

Tilbake til steinalderen

- Hvordan opplevde du det å bli rammet av polio?

- Det var tungt, men tyngst for mine foreldre. Jeg ble lagt inn på Epidemilasarettet, og hadde flere kamerater som ble lagt inn samtidig. Dette var i 1948, og de som fikk lammelser i luftveiene døde fordi det bare var en respirator der, og den var opptatt. Vi var inne der i en måned. Den gangen visste de ikke hvordan polio smitter. I dag vet vi at det er gjennom mat og vann. Jeg fikk lammelser i høyre arm, og kunne ikke lenger spille fiolin og piano. Jeg kunne heller ikke være like aktiv, å hoppe på ski i 70-80 meters bakker gikk ikke lenger. Det var litt tøft for en gutt å få det, men det er det for alle. Da må man bare gjøre noe annet, og ikke bli deprimert eller slått ut, man må ha litt pågangsmot.

- Når bestemte du deg for å studere medisin?

- Jeg drømte aldri om å studere medisin da jeg var barn. Men da jeg fikk polio, sa moren min at vi fikk det fordi vi hadde spist for mye blåbær, eller badet for mye i Målselva den sommeren. Jeg syntes det hørtes litt rart ut, så jeg ba tilsynslegen på Epidemilasarettet om å få lese noe om det. Han ga meg en bok i generell sykdomslære, og selv om det var litt vanskelig å forstå alt, syntes jeg det var veldig spennende og bestemte meg for å bli lege. For øvrig hadde min mor litt rett. Det kom litt kloakk ut i Målselva den gangen, og når man svømmer svelger man ofte vann. Hvis noen hadde sagt at jeg skulle studere medisin før dette, hadde jeg nektet. Jeg tålte ikke å se blod, og lukten av nafta og eter ble jeg kvalm av. Men man venner seg til alt.

Tålte ikke å se blod

- Du ble gift med Bergljot Øye i 1957. Hvordan traff dere hverandre?

- Jeg traff henne i Studentersamfunnet i Bergen. Hun er arkeolog, så hun har et stikk motsatt yrke av hva jeg har, men det er veldig spennende. Solberg lener seg frem i stolen, og peker på bildet som står blant alle papirene.

- Det er barnebarnet mitt på to år, hun som bare sier ja og nei. Er hun ikke skjønn? Nei, nå begynner jeg å snakke om andre ting, sier han og ler.

- Vel, jeg er glad i idrett og i å gå på tur. Jeg liker også å jobbe i hagen. Men jeg har et yrke som ikke har gitt meg så mye fritid.

- For det første må man bli dyktig i sitt fag. Dette gjelder for øvrig alle yrker, det er basis. Deretter må man kunne omgås pasienter, og gi de god informasjon. Dette er uhyre viktig i dag. Du har hørt om enka som kom hjem fra sykehuset? Ikke? Naboen spurte henne hva mannen døre av, hvorpå hun svarte: "Jeg vet ikke, men legene sa at det ihvertfall ikke var noe farlig!" Du skal behandle dine pasienter slik som du selv ønsker å bli behandlet dersom du blir syk. Dette bruker jeg å banke inn i studentene mine, men noen ganger, når de blir presset, går det litt for fort for dem. Sitter du godt forresten? Skal jeg hente en annen stol til deg?

- Er hun ikke skjønn?

- Hvordan tror du Norge ville taklet et eventuelt miltbrann-angrep?

Han lener seg frem mot en av stablene med tidsskrifter, og tar frem to hefter som han vifter med.

- Dette er det siste som er skrevet om antraks-bakterien. Vi er forberedt. Ikke det at jeg tror Norge er spesielt truet, men vi har undersøkt prøver her også. Helsevesenet i de nordiske landene er meget godt, medisinene er gode, og overvåkningssystemene er glimrende. Jeg tror vi skulle taklet det, men det hadde kostet mye. Det koster forresten i dag også, å undersøke alle de falske prøvene.

- For et par uker siden viste Rikets Tilstand på TV2 at det var en sammenheng mellom MMR-vaksinen og et økende antall barn som blir autister. Hva mener du om det?

- Vi har undersøkelser fra England som ikke tyder på det. Man må for guds skyld ikke stanse vaksinene! Før fikk menneskene hjernebetennelse av meslinger, de ble bevisstløse og fikk forferdelige, smertefulle kramper. Det må man ikke glemme. En av 3-4000 med meslinger får hjernebetennelse. Uten vaksinen ville mange fått hjerneskader. Kusma kan føre til sterilitet hos gutter, og til hjernehinnebetennelse. 30-40 prosent av gravide som får røde hunder, får store misdannelser av fosteret.

- Hva er den største utfordringen du har møtt?

- Det som har skapt mest problemer for meg som avdelingssjef og overlege på medisinsk avdeling, er å greie å holde de stramme budsjettene. Budsjettene har vært trange på de fleste norske sykehus. Stadig får man påminnelser om å holde budsjettet, men man må jo ta inn alle som trenger øyeblikkelig hjelp. Man har ikke muligheten til å begrense tilgangen av pasienter.

Må ikke slutte med MMR-vaksiner

- Har du noen verv, eller andre store interesser?

- Nei, medisinen, undervisning og forskning har tatt hele tiden min, og jeg føler at jeg har nok med å svelge unna jobben. Som fagperson sitter jeg i mange utvalg, og reiser endel på internasjonale møter. Jeg har noen forskningsprosjekt, og sitter fortsatt i en del komiteer. Der sitter jeg til jeg blir sparket! Jeg føler meg da i rimelig god form.

- Åh, det er så mange. Statens institutt for folkehelse, Statens Legemiddelverk, mange internasjonale... Nei, du trenger ikke å skrive, det blir for mange.

- Min største oppgave nå er å arrangere en stor internasjonal kongress til neste sommer. Den handler om infeksjoner hos pasienter med svekket immunforsvar. Pasienter som har hiv/aids, kreft... Det kommer leger fra hele verden, og vi prøver å skaffe penger slik at flere leger fra utviklingsland kan være med. Det er første gang denne kongressen skal arrangeres i Norge, og arbeidet med den tar mye tid. Men jeg er også veldig engasjert i arbeid for utviklingsland. I perioden 1976-1985 var jeg leder for et prosjekt i India, som var finansiert av Norad og WHO. Prosjektet gikk ut på å utvikle en hurtigtest for å avdekke utvikling av sykdom forårsaket av amøber. Globalt er infeksjonssykdommer et veldig stort problem. 17.4 millioner mennesker dør årlig av infeksjonssykdommer. Se bare på hiv/aids i Afrika.

Engasjert i utviklingsland

- I år ble du utnevnt til Ridder 1.klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden, for medisinsk innsats. Hvordan opplevde du det?

- Jeg synes det er hyggelig at det blir satt pris på det arbeidet jeg har gjort. Det oppfatter jeg som en tillitserklæring. Vi hadde en flott seremoni på universitetet.

- I juni gikk du over i pensjonistenes rekker. Jobber du mye mindre nå?

- Vel... Før jobbet jeg fra åtte til fem her, og så dro jeg hjem. Etter å ha spist middag og lest avisen, jobbet jeg til tolv. Jeg jobbet også i helgene. Jeg jobbet vel 70 timer i uken, drev med undervisning, pasienter og forskning. Nå kan jeg ta det litt rolig, og jobber bare i 50 timer. Nei... Det er vel nærmere 60. Du vet, folk tror jeg har fått så god tid nå, så jeg har vært litt for snill. Men jeg liker å ha ting å gjøre - det er veldig viktig å like det.

Ble ridder

- Åh, det er så mange ting, så veldig mye. Å få velskapte barn og barnebarn. Jeg har tre sønner, og fire barnebarn til sammen. De to andre barnebarna bor i Drammen, det er så synd at de ikke bor her i Bergen. Det å hjelpe pasienter i nød. Å ha et godt familieliv betyr uhyre mye. Jeg kunne ikke valgt en bedre arbeidsplass, det er også viktig. Jeg er veldig glad i musikk, og har hatt mange store musikalske opplevelser. Klassisk musikk, opera, fiolin, piano... Jeg har sittet mye i New Orleans og hørt på jazz. Når jeg er ute og reiser går jeg alltid i operaen, hvis jeg får tid da.

Solberg ser bort på bildet av barnebarnet sitt igjen.

- Begge barnebarna mine i Levanger er så flinke til å synge. Det er ingenting som er så morsomt som å ha barnebarn, smiler Solberg.

- Finner du veien ut nå? Spør han, i det jeg er på vei til å gå. Jeg nikker.

- Nei, jeg tror det er best jeg følger deg.

Så løper vi gjennom korridorer, ganger og trapper på nytt.

Har selv hatt polio: Intervju med Claus Ola Solberg

Morsomt med barnebarn

Spesialist i indremedisin og infeksjonssykdommer

Diplomeksamen i tropesykdommer fra Karolinska institutet i Stockholm

1957: Medisinsk embedseksamen ved Universitetet i Bergen

1965: Medisinsk doktorgrad ved Universitetet i Bergen

1970: Professor i medisin og infeksjonssykdommer

1978-2001: Professor og avdelingsoverlege ved medisinsk avdeling B, Haukeland Universitetssykehus

1986-1993: Leder for AIDS-programmet ved Norsk Forskningsråd

2001: Professor emeritus, Universitetet i Bergen

Claus Ola Solberg

1969-1970 Fogarty International Postdoctoral Research Fellowship, University of Minnesota Medical Center, Minneapolis

1975: Søren Falch og øienlege Sigurd Falchs pris i medisin, Universitetet i Bergen

1981: The Schering Corp. U.S.A. Award in Medical Microbiology and Infectious Diseases

1982: The Medal of the Swedish Society of Medical Sciencis

1995: Honary Member of the Norwegian Society for Infectious Diseases

2000: European Society of Clinical Microbiology and Infectious Diseases Award for Exellence in Clinical Microbiology and Infectious Diseases 2000.

2000: Søren Falch og øienlege Sigurd Falchs pris for fremragende lederskap innen medisinsk forskning, Universitetet i Bergen.

2001: Utnevnt til Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske Sankt Olavs Orden for medisinsk innsats

2002: The World Health Organization Certificate of Appreciation for the contribution to the success of poliomyelitis eradiction efforts

2003: The University of Minnesota Distinguished Leadership Award for Internationals

2009: The European Academy of Clinical Microbiology and Infectious Diseases Award in recognition of achievements on behalf of the Society and in the field of the Infection disciplines

1971 - Har siden 1971 vært brukt som foredragsholder i en rekke internasjonale møter, kongresser og symposia. Har forelest ved universitet og institutt i Europa, USA og Asia. Har vært opponent for 25-30 doktorgrader. Har publisert over 300 originalartikler i nasjonale og internasjonale tidsskrifter, bøker, kapitler i lærebøker og lederartikler. Medlem av en rekke vitenskapelige foreninger/selskap.

- En ridder av 1.klasse

Artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

- En ridder av 1.klasse