Hva kunne legen bidra med?

Behovet for leger og medisin var stort på to områder i krigsårene rundt 1814. Det ene området var det generelle: å håndtere epidemier og magre levekår. Men tiden var urolig og vanskelig, og mange av mennene var ute i krigen. Det andre behovet var rent akutt – det var nødvendig med kirurgisk beredskap og dyktige folk som både hadde godt håndlag og god faglig innsikt i skader og sykdom.

- Det var blodige kamper under unionen med Sverige, og kirurgene var flinke i operasjonsteknikk. Det var dårlig med bedøvelser, og kirurgene måtte jobbe raskt, forteller Larsen.

- Læren om sykdommer var annerledes enn den vi kjenner i dag. Diagnostikken var basert på symptomer og ikke årsaker. Larsen forteller at det var tre teorier for hvordan smittsomme sykdommer spredte seg.

Den ene teorien er contagion-prinsippet - at det for sykdommene fantes et smittestoff, en sykdomsbringende organisme. Teorien stammet fra noe som var lett å observere, nemlig at man ved for eksempel kløende skabb kunne se levende midd i utslettene.

Den andre teorien handlet om at det fantes dunster, såkalte miasmer, som kom blant annet fra jordsmonnet, og som kunne gi sykdom. For å motvirke miasmene måtte man lufte, være renslig, vaske og lignende - som jo ikke var noen dum ide i seg selv.

Den tredje, og den mest uklare teorien, handlet om at det var egenskaper både ved steder og mennesker som ga sykdom - en såkalt epidemisk konstitusjon.

Det var så mye uklarhet omkring smittesykdommene at det var liten behandling å gi. Kanskje gjorde ikke det som fantes av behandling nødvendigvis saken bedre. Dessuten: Fram mot 1850-tallet var det også kulturelle oppfatninger om at sykdom kunne være selvforskyldt, eller en straff. At det var lite å gjøre med sykdom, og at det ble oppfattet som en naturlig del av livet.

I boka «Doktorskole og medisinstudium. Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo gjennom 200 år (1814 - 2014)» kan vi lese om at det til innvortes behandling grovt sett fantes medikamenter med tre ulike virkninger: Det ene var brekkmidler, emetica, som var beregnet på å fjerne overskudd av gul galle, som man trodde forelå ved sykdom preget av kvalme og oppkast.

Det andre var avføringsmidler, laxantia, som i henhold til teorien var egnet til å fjerne overskudd av svart galle, det som gjorde at man fikk magekjør med diaré. Dette vet vi i dag ville gjøre mer skade enn gagn.

Den tredje gruppa var hostemidler, expectorantia. Dette skulle fjerne overskudd av den tredje av kroppsvæskene, slimet, og var for så vidt mer rasjonelt å bruke enn de andre to medikamentgruppene.

Men blodet var også en kroppsvæske som var sentral og viktig. En pasient som var rød i huden eller urolig, kunne ifølge væskebalanseteorien ha for mye blod i kroppen. Årelating, eventuelt såkalt koppsetting, altså å fjerne blod fra kroppen, var hyppig brukt som behandling.

I motsetning til i dag gikk legene på 1800-tallet ofte rett ut i praksis etter studiet. I begynnelsen var det ikke så mange sykehus der man kunne kvalifisere seg. Det var bare å stole på seg selv og innholdet i doktorkofferten. Slik var det i prinsippet helt til det ble innført pliktig turnustjeneste for leger i 1954.

- Tidlig på 1800-tallet hadde legene ikke så høy status. De ble sett på som noen som trøstet og hjalp til, som hadde en farsrolle. Legene var slett ingen økonomisk elite i starten, forteller Larsen.

Likevel ble de også sett på som livreddere. Skadebehandling var viktig - det var det mye av. En skade som vi dag ser på som en bagatell, var ikke nødvendigvis det i den første halvdelen av 1800-tallet. Amputasjon var en viktig operasjon som kunne redde liv. Ved brudd måtte man den gang nøye seg med spjelking og skinner for at bruddet skulle gro - gipsbandasjen ble først introdusert i 1850-årene.