Tæring og tuberkulosekamp i Norge

Dersom du leser litteratur fra forrige århundre og enda tidligere, så ser man raskt et spekter av sykdommer som er ganske annerledes enn det vi har i dag. Mennesker døde for eksempel ofte av tæring, men i dag er det få av oss som har et forhold til denne lidelsen. Så, hva var egentlig tæring?

Ifølge Folkehelseinstituttets publikasjon Folkehelse i Norge 1814-2014, dominerte fattigdom og smittsomme sykdommer på 1800-tallet. Tæring ble etterhvert mer eller mindre synonymt med lungetuberkulose, men det ble brukt om mange sykdommer - som her, fra Henrik Ibsens Et dukkehjem (om Dr. Rank:) "Han har tæring i ryggmargen, stakkar. Jeg skal si deg, hans far var et vemmelig menneske som holdt elskerinner og sånt noe, og derfor ble sønnen sykelig fra barndommen av, forstår du". Selv om Ibsen ikke bruker det tabubelagte ordet syfilis, er det syfilis det antydes at Dr. Rank har.

Les mer om tuberkulose

Basert på symptom - ikke årsak

- Frem til begynnelsen av 1800-tallet var sykdomsbetegnelser basert på symptomer og ikke årsak. Tæring ble brukt om alle sykdommer der man "tæret hen". Det var et upresist begrep, men det gikk etterhvert over til å bety tuberkulose. Svindsot ble brukt på samme måte - pasienten svant hen. Diagnosen tuberkulose var umulig å stille før 1882, før den tid ble det blandet med mange andre sykdommer. Det var spesielt vanskelig med tuberkulose siden sykdommen kan angripe alle organer. Da må man egentlig kjenne årsaken for å vite at det er samme sykdom. Så før den tid var det stort sett tæring og svindsot folk hadde. Etterhvert kom metaforer og omskrivninger som "den vonde hosten" og "den hvite død", sier Øivind Larsen. Larsen er professor emeritus i medisinsk historie ved Universitetet i Oslo.

Lungetuberkulosens sykdomsbilde var enklere å kjenne igjen.

- Blodhoste eller blodstyrtning var et tegn på langtkommen lungetuberkulose. Det kom av at pasientene hostet hull på blodkar i lungene. Dette var tegn som gjorde sykdommen veldig skremmende, sier Larsen.

Les mer om symptomer på tuberkulose

Tæring i kunst og litteratur

Ingen annen sykdom har så ofte vært tema i skjønnlitterære verker, i Norge som i andre land - skriver Kildenett om tuberkulose. Blant de velkjente er romanen Albertine av Christian Krogh, der hovedpersonens bror dør av tæring. Alexander Dumas "Kameliadamen" og Knut Hamsuns "Siste kapittel" er også knyttet til sykdommen. Kameliadamen er basert på Dumas kortvarige affære med en parisisk kurtisane, Marie Duplessis. Duplessis døde som 23-åring av tuberkulose. Ett år etter hennes død ble "La Dame aux Camélias" utgitt.

Fattigmannssykdom

Forfatteren Dag Skogheim, som døde i 2015, hadde gjennom sitt forfatterskap flere bøker med tema fra tuberkulosens historie. Han la særlig vekt på det stempelet tuberkulosen fikk som fattigmannssykdom. For de bedrestilte i samfunnet hadde ikke tæring og sjelden tuberkulose, men de hadde finere diagnoser som "spisskatarr", "en nervøs bronkittlidelse", "en plagsom morgenhoste" eller "bronkittplager".

- Mange ble smittet av tuberkulose. Kanskje omtrent alle. Av de var det få som ble syke. I hvilken grad man ble syk, var avhengig av mange andre forhold. De som hadde dårlige levekår, ble oftere alvorlig syke. Det var en fattigmannssykdom. De syke opplevde sosial utstøtning, og det ble veldig skremmende for mange. På slutten av 1800-tallet ble sykdommen romantisert i kunst og litteratur. Det bidro til å befeste en sosial interesse for tuberkulose. Deriblant var både bildene "Syk pike" av Christian Krohg og Edvard Munchs "Det syke barn", sier Larsen.

Kvinnesak

Rundt forrige århundreskifte tok tæring - tuberkulose - livet av 6000-7000 nordmenn hvert år. Fra 1895 til 1955 kostet sykdommen en kvart million menneskers liv i Norge.

- Sykdommen smitter via dråpesmitte. Trange kår økte risikoen for overføring av smitte. Mot slutten av 1800-tallet ble omfanget av sykdommen veldig alvorlig på grunn av den sterke urbaniseringen. Det var et økende klasseskille og mye trangboddhet. Dermed ble det en viktig politisk sak. Det var også kvinnesak - det viste seg at unge kvinner var overrepresentert blant de syke, sier Larsen.

Tuberkuloseloven av 1900 påla leger plikt om å melde ifra om alle tilfeller av smittefarlig tuberkulose og føre tilsyn med hjemmet. Den syke måtte isoleres - og da oftest i sanatorium eller tuberkulosehjem. Betalingen skulle deles mellom stat, fylke og kommune.

- Kvinnesakskvinnen Fredrikke Qvam ble et veldig viktig ledd i kampen for å bekjempe tuberkulosen. Hun ledet Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS). De skulle stå for saniteten dersom det ble krig med Sverige - noe som virket svært sannsynlig på den tiden. Så ble det ingen krig, og Sanitetskvinnene kastet seg over tuberkulosearbeidet istedenfor, sier Larsen.

Yrkesrisiko

Sanitetskvinnene organiserte seg og bygde tuberkulosehjem på mange norske småsteder. Disse var enkle sammenlignet med sanatoriene. Ofte var ikke tuberkuloserammede velkomne på private sanatorier.

Behandling på sanatorium startet tidlig etter sykdomsutbruddet. De syke skulle være ute i frisk luft og i landlige omgivelser. De skulle spise næringsrik mat, ha mye ro og hvile og drive forsiktig trening. Meningen med dette var å styrke immunforsvaret, og dermed i større grad bli istand til å overvinne sykdommen. De som jobbet i sanatoriene, var særlig utsatt for smitte.

- De ble ofte syke. Tuberkulose var en stor yrkesrisiko for både medisinstudenter og sykepleiestudenter. Mange ble smittet og døde. De valgte yrket, men de visste at de gjorde et farlig valg. Det omvendte skjedde også: Noen av dem som ble friske fra tuberkulose, begynte å studere medisin eller sykepleie, sier Larsen.

Melk ble farlig

Etter tidens standard var tilbudene på sanatoriene og tuberkulosehjemmene gode.

- Noen av dem som drev hjemmene, opplevdes kanskje som strenge, andre som omsorgsfulle. Fra begynnelsen av 1900-tallet, lenge før vi fikk gode medisiner mot tuberkulose, begynte sykdommen å gå tilbake. Det handlet i stor grad om forebygging. Ved å isolere de syke begrenset de smittespredningen. Det ble også gjort viktige tiltak innen næringsmiddelindustrien. Melk ble farlig, for smitte kunne spres via melk fra kuer som hadde tuberkulose. Da ble pasteurisering veldig viktig. På skolene lærte elevene å holde seg for munnen når de hostet, og vaske hendene. I 1920-årene ble tuberkulosen også sentral for byplanleggingen. Det skulle være luftig, rent, lett å holde i orden - slik at tuberkulosebakteriene ikke skulle trives, sier Larsen.

På 1920-tallet kom pirqueprøvene til Norge. Da kunne man se hvem som var smittet. Dette var til stor hjelp ved forebygging av sykdommen. I 1943 begynte man med skjermbildeundersøkelser. Da kunne de tilfellene som så ut som lungetuberkulose, siles ut.

- Det var et stort fremskritt. I 1947 ble det lovpålagt å vaksinere seg mot tuberkulose, og samme år kom det et antibiotikum til å behandle tuberkulosebakterier. Litt tidligere hadde de fått et enkelt kjemisk stoff som også hjalp, og senere kom det til enda et kjemisk stoff som hjalp mot sykdommen. På grunn av tuberkulosebakterienes evne til å bli resistente mot medisin, begynte man fra 1950-tallet med trippelbehandling. Slik fikk de angrepet bakteriene fra alle kanter, sier Larsen.

Les mer om behandling av tuberkulose

Utbredt på verdensbasis

I kronikken "Da tuberkulosen herjet Norge" av Dag Skogheim kan man lese om hvordan det typiske sykdomsbildet ved tuberkulose ble beskrevet av legen Aretaios ca. 200 år etter Kristus: "Kinnbenene er fremtredende med hektisk feberrøde kinn, glinsende blikk, blek eller blygrå hudfarge. Kinnene legger seg om tennene liksom en leende og gir ansiktet et utseende som et lik mens leddene trer tydelig frem både på knær, hofter og armer mens skulderbladene rager frem som fuglevinger".

Det første kjente tilfellet av beintuberkulose i Skandinavia er datert til 600-800 år etter Kristus.

I løpet av 1950-årene ble det samlede antallet tuberkulosesenger halvert, og omkring 1970 var kampen mot tuberkulose i Norge over. Tuberkulose er fortsatt en av de mest utbredte sykdommene i verden. Det antas at omtrent 30 prosent av verdens befolkning - over to milliarder mennesker - er smittet med tuberkulose, men i Norge har det blitt en uvanlig sykdom.

- I Norge har vi fortsatt tuberkulose, men svært mange av de nye tilfellene er personer som kommer fra andre land. På verdensbasis har tuberkulosen også begynt å komme under kontroll. I 2014 ble 9,6 millioner mennesker angrepet av tuberkulose, og 1,5 millioner døde. Hvert tredje dødsfall blant hiv-positive, skyldes tuberkulose. Generelt er målene Verdens Helseorganisasjon har satt for begrensning av sykdommen i perioden 1990-2015 nådd. I denne perioden er dødeligheten redusert med 47 prosent. Det neste målet de har satt, er at tuberkulose skal være bekjempet i 2030, sier Larsen.