Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Kliniske studier

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Kognitiv terapi

Langvarige smerter

Øvelser mot kronisk svimmelhet

Øvelser for muskel- og skjelettplager

Selvhjelp og kurs

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Legekurs

Kun for helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Annonser

Om informasjonskapsler

Personvernerklæring

Om NHI.no

Mental helse og mental sykdom

Funksjoner

NHI.no

Mennesker som hører stemmer i sine hoder, kan f.eks. ha 

. Og de som har storslåtte ideer - som tror de er Jesus eller konge - kan ha en form for 

Men oftere er svaret mindre klart. Hvis du ikke kan holde en tale, betyr det at du har en sykdom (

 ?) eller at det bare er "nerver"? Hvis du er lei deg og er mismodig, betyr det bare at du er litt utafor, eller har du en 

Å bestemme hva som er normalt og hva som ikke er det, kan være ganske vrient. Forskere og eksperter på mental helse har kjempet med dette spørsmålet i hundrevis av år, og selv i dag er linjen mellom normalt og unormalt ofte ganske uskarp. Omfanget av hva som er normalt, er svært. Men det finnes også mange typer mentale forstyrrelser - tanker, følelser eller atferd som er unormale.

Hva som er normalt, bestemmes ofte av den som definerer det. Normalitet er tvetydig og ofte rotfestet i verdivurderinger som er knyttet til en bestemt kultur eller samfunn. Og selv innenfor en kultur kan oppfatningen av normalitet skifte over tid, særlig hvis den påvirkes av sosiale verdier som endres, eller forventninger. Ny medisinsk forskning og kunnskap kan også føre til endringer i definisjoner av normalitet.

En ting som gjør det så vanskelig å skille normal fra unormal mental helse er at du kan ikke på en enkel måte testes på det. Det finnes ingen MR eller blodprøve for depresjon, ingen ultralyd for tvangslidelser, ingen røntgen-undersøkelse for bipolar sykdom. Det betyr ikke at mentale forstyrrelser ikke er av biologisk opprinnelse, fordi de er forbundet med kjemiske endringer i hjernen, og forskerne er nå i ferd med å kartlegge disse endringene. Men det finnes ingen fysiologisk diagnostisk test for mental sykdom.

Betydningen av kultur og vitenskap når vi definerer normalitet

I stedet for å bruke tester, definerer leger og psykiatrisk helsepersonell mentale forstyrrelser gjennom deres tegn, symptomer og de funksjonelle følgene de har.

Funksjonelle følger er manglende evne til å utføre visse rutinemessige eller grunnleggende daglige aktiviteter, som å bade/dusje eller å gå på jobb. Tegn er hva trenet helsepersonell kan observere, som agitasjon eller rask pust. Symptomer er subjektive, eller hva du føler, som at du er bedrøvet eller føler håpløshet.

I mental helse, dukker symptomer og tegn vanligvis opp som:

Atferder, f.eks. stadig vasking av hendene

Tanker, f.eks. en vrangforestilling om at TV-en kontrollerer tankene dine

Symptomer, tegn og funksjonelle forstyrrelser er utbrodert i detalj i ulike klassifikasjonssystemer som DSM og ICD-10. De klassifiserer og beskriver mer enn 300 typer mentale forstyrrelser og brukes av helsepersonell over store deler av verden til å diagnostisere mentale sykdommer.

Hvorfor er det viktig å skille mellom normalt og unormalt, å sette merkelapper på folk som kan være stigmatiserende? Har en spesifikk diagnose noen betydning? Ja, det har det, fordi riktig behandling krever at vi vet hvilken tilstand vi behandler, og om denne tilstanden bør behandles.

Så hvordan definerer vi da mental sykdom?

Hvordan fastslår helsepersonell om symptomer, tegn og dysfunksjoner som du opplever, er normale eller unormale? Ekspertene bruker ofte en kombinasjon av følgende tilnærminger:

Hvordan du opplever dine egne tanker, atferd og funksjon kan bidra til å bestemme hva som er normalt for deg. Det kan være at du forstår at du ikke klarer deg særlig bra, eller ikke er i stand til å gjøre eller ikke bryr deg om å gjøre vanlige ting eller ting du pleier å like å gjøre.

Hvis du har en depresjon, kan du unnlate å ta oppvasken i dagevis, du kan slutte å bade/dusje, du kutter kontakten med vennene, du mister interessen for hobbier eller du raser mot familien din. Du kan føle deg bedrøvet, at det ser håpløst ut, eller du føler deg mismodig. Det kan være at du registrerer disse atferdene og følelsene som et avvik fra det vanlige. Du kan legge merke til at noe er galt.

Dine egne oppfatninger er subjektive og vil ikke alltid gi en nøyaktig vurdering av din atferd, tanker eller funksjon. Andres observasjoner derimot, kan gi det.

For deg kan livet ditt synes helt normalt eller vanlig. Likevel kan det for dem rundt deg, virke merkelig eller unormalt. Dette er ofte tilfelle ved 

. Hvis du har schizofreni, kan du ha hørselshallusinasjoner - du kan høre stemmer og føre samtaler med dem, og du tror det er en normal interaksjon med en annen person. For utenforstående som observerer denne atferden, virker det unormalt.

Det er vanlig at det feiler personer noe uten at de selv vet det. Det gjelder både fysiske og psykiske forstyrrelser.

I mange tilfeller er hva som er normal atferd eller tanker, definert av din kultur. Men det kan bety at hva som er normalt i én kultur, kan bli oppfattet som unormalt i en annen.

Samtaler med stemmer som bare du kan høre, kan være et tegn på schizofreni i vestlig kultur. Men denne formen for hallusinasjoner kan være en normal del av en religiøs opplevelse i andre kulturer.

Og noe kan være normalt eller akseptabelt i din egen familie, men oppfattes som unormalt og noe som behøver behandling utenfor familien din. F.eks. kan atferden til et barn med hyperaktivitet (

) være uakseptabelt i skolen, men oppfattes som normalt og akseptabelt i et mindre strukturert hjem.

Normalt er ofte definert ut fra et statistisk gjennomsnitt. De fleste mennesker befinner seg på midten, omkring gjennomsnittet, mens andre befinner seg på den ene eller andre ytterkanten.

Hvordan tolkes symptomer, tegn og funksjon?

Når man vurderer noens mentale helse, så vil alle disse fire tilnærmingene bli brukt. Leger eller psykiatrisk helsepersonell vil spørre hvordan du har det, om andre har merket endringer i din atferd eller sinnsstemning, og hva din kulturelle bakgrunn er. Det kan også være at de ber deg fylle ut psykologiske spørreskjema.

Andre forhold vurderes også. Blant dem er:

Hvor sterkt går disse symptomene inn på deg?

Hvordan forstyrrer disse symptomene livet ditt?

Det er normalt å være lei seg når et nært vennskap tar slutt. Men hvis du føler deg svært bedrøvet og opprevet i mange uker, og du mister interessen for daglige ting, som å gå på jobb, gjøre husarbeid, eller besøke venner, så kan du ha en 

. På samme måte, om du er engstelig for å holde et foredrag, men tvinger deg gjennom det og holder ut plager som svetting og hurtig pust, så har du mest sannsynlig et normalt tilfelle av sceneskrekk og ikke 

Og om du kjefter på noen, f.eks. blir sint på en ekspeditør, så kan det være at du bare har en dårlig dag. Men hvis du mishandler, er voldelig, manipulerende, utnyttende eller uansvarlig, eller hvis du bryter loven - trekk som er vedvarende uakseptable og lite ettergivelige, og medfører funksjonstap eller ubehag - så kan du ha en antisosial 

Varighet og alvorlighetsgrad av symptomene vurderes også

Til tross for disse retningslinjene er det vanskelig å definere normal mental helse på en klar måte. Legenes klassifikasjonssystemer (DSM og ICD-10) erkjenner dette problemet og velger å definere mentale forstyrrelser som atferds eller psykologiske mønster (syndromer) som skaper ubehag, nedsetter funksjon, eller som øker risikoen for død, smerte eller uførhet. Og at et syndrom eller mønster er mer enn en forventet eller kulturelt akseptert reaksjon på en viss hendelse, som sorg ved død hos en kjær person.

Det blir også sagt at mentale sykdommer er helsetilstander som er karakterisert ved endringer i tenkning, stemning eller atferd - eller en kombinasjon av disse - ledsaget av ubehag og/eller nedsatt funksjon. Men gjennomgående er det slik at mental helse og mental sykdom ikke har klare grenser, og at det normale glir over i det unormale.

Ny medisinsk kunnskap kan også føre til endringer i klassifiseringen av mentale sykdommer - nye tilstander blir lagt til, mens eksisterende tilstander kan fjernes. Eller symptomer og tegn som er forbundet med tilstanden, kan modifiseres med tiden. Revisjoner kan også speile sosiale og kulturelle endringer. 

Diagnosene endres over tid

Terapi er ikke alltid nødvendig. Selv om du har fått diagnostisert en mental sykdom, så behøver den ikke innebære et så stort problem for deg i hverdagen at behandling er nødvendig. Det kan være unormalt, men er likevel OK.

Hvis du f.eks. er fryktelig redd for edderkopper, men aldri utsettes for edderkopper, eller du får noen andre til å fjerne dem for deg, så har denne fobien liten eller ingen innvirkning på tilværelsen din. Det hindrer deg ikke fra å leve et normalt liv. Da trenger du ikke behandling. Det er bare når noe hemmer deg, hindrer deg i å utføre visse funksjoner, at behandling kan være nødvendig.

Mental helse - hva er normalt og hva er ikke?

Mental helse - hva er normalt og hva er ikke?