Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Kliniske studier

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Kognitiv terapi

Langvarige smerter

Øvelser mot kronisk svimmelhet

Øvelser for muskel- og skjelettplager

Selvhjelp og kurs

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Legekurs

Kun for helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Annonser

Om informasjonskapsler

Personvernerklæring

Om NHI.no

Synet

Funksjoner

NHI.no

Synssansen er den dominerende sansen i vår oppfatning av omverdenen. Sanseceller på netthinnen bakerst i øyet (staver og tapper) omformer lysstimuli til elektriske impulser som ledes via synsnerven til synssenteret i bakre del av hjernen. På denne måten oppfatter vi bilder.

Til øyeeplet er det festet seks små tverrstripede muskler, de ytre øyemusklene. Disse musklene gjør at vi kan bevege øyeeplet i alle retninger og dermed feste blikket på ulike objekter i omgivelsene. Videre har musklene betydning for at øynene stilles i samme posisjon slik at lyset ikke faller på ulike steder på de to netthinnene.

For at vi skal kunne se skarpt på ulike avstander, kan linsens krumning reguleres. Fenomenet kalles akkomodasjon, og utføres ved hjelp av en muskel kalt musculus ciliaris. Jo nærmere du ser på en gjenstand, jo mer krummes linsen.

Pupillen er øyets ”blender”. Mengden lys som faller på netthinnen (retina), reguleres av pupillens størrelse.

Synsfeltet er den delen av omgivelsene vi kan oppfatte lys fra. Synsfeltene til de to øynene overlapper hverandre i stor grad. Den delen av synsfeltet vi kan se med begge øynene samtidig, kalles det binokulære synsfeltet, mens synsfeltet som bare kan oppfattes av det ene øyet, kalles det monokulære synsfeltet. Dersom en skade omfatter det binokulære synsfeltet, vil man som regel ikke merke dette i og med at det andre øyet kompenserer for det tapte.

Øyeeplet er kuleformet og består av tre ulike vevslag utenpå hverandre:

Et ytre lag (tunica fibrosa) som omfatter senehinnen (sklera) og hornhinnen (kornea). Sklera er den hinnen som ses som det hvite i øyet. Fremst på øyet avsluttes sklera og går over i kornea.

Et midtre lag (tunica vasculosa) som består av årehinnen (choroidea). Dette laget er rikt på blodårer som forsyner øyet med oksygen og næringsstoffer. Fortil i øyet går årehinnen over i regnbuehinnen (iris) og den ringformede frambuktningen corpus ciliare. I sentrum av regnbuehinnen er det en åpning, pupillen. Bak pupillen og regnbuehinnen ligger linsen.

Et indre lag (tunica interna) består av netthinnen (retina). Dette er det innerste laget mot glasslegemet og består blant annet av sansecellene i øyet (tapper og staver).

Glasslegemet er en gjennomsiktig, geléaktig masse som utfyller rommet mellom linsen og retina.

Øyets oppbygning

Det første som skjer når lys treffer øyet, er at det brytes hovedsakelig i hornhinnen og linsen. Det er hornhinnen som er den største brytende kraften i øyet. I et normalt øye, vil lyset brytes slik at det treffer netthinnen. Hos en langsynt eller en nærsynt person vil lysstrålene derimot samles henholdsvis bak netthinnen eller foran netthinnen. Dette fører til at bildet kan være uskarpt på visse avstander.

Etter at lyset har blitt brutt i hornhinnen og linsen, trenger det gjennom glasslegemet og når netthinnen, retina. Netthinnen består av to lag nerveceller som lyset må passere før det når sansecellene (stavene og tappene). Det første laget lyset sendes forbi består av ganglionceller, det andre laget av bipolarceller. Lyset kan trenge forbi disse cellene fordi de danner et gjennomsiktig lag. Området for skarpsyn i øyet kalles den gule flekken (macula lutea). Denne kan ses som en liten grop sentralt på netthinnen. Innbuktningen skyldes at gangliecellene og bipolarcellene er skjøvet noe til siden slik at sansecellene skal komme i så nær kontakt med lyset som mulig.

Staver og tapper er netthinnens sanseceller. Disse registrerer lyset og sender elektriske impulser videre via nervesystemet som gjør at hjernen kan oppfatte bilder.

Stavene er ansvarlige for skotopisk syn, det vil si lys ved dårlige lysforhold eller ”mørkesyn”. Det er stavenes ytre segment som er den lysfølsomme delen. Her ligger det synspigment (rhodopsin) som registrerer lyset og fører til at det kan dannes elektriske signaler som ledes til hjernen. Stavenes ytre segment er lengre (derav navnet stav) enn tappenes og har også en større overflate. Dette medfører at det er plass til mer synspigment i stavene enn i tappene. Av den grunn blir stavene svært følsomme for lys og kan registrere små lysmengder.

Tappene aktiveres ved gode lysforhold og formidler det vi kaller fotopisk syn. Vi har tre ulike typer tapper. Disse oppfatter lys fra ulike bølgelengder. Tappene er dermed viktige for fargesynet. Den ene typen tapper reagerer best på grønt lys, den andre på rødt og den tredje på blått lys. De ulike tappene kan også oppfatte lys fra andre bølgelengder. Det er imidlertid ett bølgelengdeområde de er mest følsomme for og dermed aktiveres sterkest av. I tappene er det også det ytre segmentet som er den lysfølsomme delen og den består av synspigmentet rhodopsin. I og med at tappene har noe mindre synspigment enn stavene, trengs det sterkere lys for å aktivere tappene.

Hvordan vi oppfatter bilder

Til forskjell fra når lyset kommer inn i øyet og passerer forbi bipolarcellene og ganglioncellene til stavene og tappene, sendes det elektriske signalet fra aktiverte staver og tapper gjennom disse nervecellene. Alle ganglioncellene samles til synsnerven, nervus opticus.

Bipolarceller og ganglionceller

Synsnerven forlater øyet i ”den blinde flekken” (papillen). I dette området er det ingen sanseceller og det er derfor et blindt felt på netthinnen. Normalt oppfatter vi ikke den blinde flekken. Årsaken til dette er at det andre øyet kompenserer med synsinntrykk fra dette området. I den blinde flekken kommer også blodkar inn som forsyner øyet med blod. Synsnerven fra begge øynene møtes i synsnervekrysningen (chiasma opticum) på undersiden av hjernen hvor enkelte fibre krysser over til den andre siden, mens andre fortsetter på samme side. Etter synsnervekrysningen går de fleste nervefibrene i synsnerven til et område som heter corpus geniculatum laterale i thalamus. Fra thalamus går nervefibrene til hjernebarken.

Synsnerven

Synsnerven ankommer først hjernebarken i det som kalles det primære synsområdet (area striata). Området ligger i bakhodelappen. Her skjer den første behandlingen av synsinformasjonen. Fra det primære synsområdet sendes signaler via nervefibre videre til områder i tinninglappen og isselappen. Her integreres synsinformasjonen med andre sanseinntrykk. Signalene ender til slutt i pannelappen.

Synet: Synssenteret i hjernebarken