Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Kliniske studier

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Kognitiv terapi

Langvarige smerter

Øvelser mot kronisk svimmelhet

Øvelser for muskel- og skjelettplager

Selvhjelp og kurs

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Legekurs

Kun for helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Annonser

Om informasjonskapsler

Personvernerklæring

Om NHI.no

Luftveiene, øvre

Pusten, ventilasjon

Oksygentransporten

Hvordan lungene virker

Lungebetennelse

KOLS

Vil du vite mer

Luftveiene, nedre

Organer

NHI.no

Cellene i kroppen er avhengig av oksygentilførsel. Dersom cellene ikke får oksygen, mister de evnen til å lage den energien de trenger for å fungere normalt. Hjerneceller lever faktisk bare få minutter uten oksygentilførsel. Andre celler, som for eksempel nyreceller, kan leve omtrent en time. Både tilførsel av oksygen og fjerning av karbondioksid foregår via lungene, luftveiene og alveolene (respirasjonsorganene).

Luftveiene deles inn i øvre og nedre luftveier. De øvre luftveiene består av munnen, nesen, bihulene, svelget og strupehodet, mens de nedre luftveiene består av luftrøret og alle luftrørsforgreininger.

Luftveiene

Luftrøret er en fortsettelse fra strupehodet og er et 10-12 centimeter langt rør. Det er blant annet bygd opp av elastiske bindevevsfibre, brusk og glatt muskulatur. Brusken i luftrøret danner flere hesteskoformede bøyler som strekker seg nedover hele luftrørets lengde. Disse fører til at luftrøret avstives slik at det ikke klapper sammen når vi puster. Luftrørets innside er dekket av slimproduserende celler og celler med små flimmerhår (cilier). Når fremmedlegemer kommer ned i luftrøret, kan de sette seg fast i dette slimet. På denne måten hindres de å trenge videre ned i luftveiene. Ciliene sørger for å skyve fremmedlegemer opp mot svelget slik at det ikke blir en ansamling i luftrøret. Ciliene beveger seg på en slik måte at slimet med fremmedlegemene ”feies” eller ”børstes” opp fra luftrøret. Dersom det er små slimmengder, vil slimet oftest svelges. Er det derimot stor slimproduksjon, vil man som regel hoste det opp og spytte det ut.

Luftrøret (trachea)

Luftrøret deler seg i to hovedbronkier, én til høyre lunge og én til venstre lunge. Disse trer begge inn i lungeporten. Gjennom denne går også blodkarene inn til eller ut fra lungen. Den høyre hovedbronkien deler seg i tre greiner, mens den venstre deler seg i to greiner. Dette fører til at det sendes én stor grein til hver lungelapp. (Høyre og venstre lunge består av henholdsvis tre og to lapper). Etter disse delingene foregår det omtrent 30 nye delinger slik at luftrørsforgreiningene brer seg utover som et tre. Greinene i treet kalles i starten bronkier, deretter bronkioler. Det finnes flere undergrupper av begge typene. Etter hvert som forgreiningene blir mindre, avtar bruskmengden. Mens alle bronkiene består av brusk, har ingen bronkioler dette. Både bronkiene og bronkiolene har derimot både flimmerhår og slimproduserende celler på innsiden. Disse kan samarbeide om å frakte fremmedlegemer opp mot svelget slik at de kan svelges, spyttes ut eller hostes ut. De aller nederste delene av bronkiolene har imidlertid ikke flimmerhår eller slimproduserende celler, da disse, sammen med alveolene, deltar i gassutvekslingen.

Luftrørsforgreiningene

Lungene er lokalisert i brysthulen på hver sin side av brystskilleveggen (mediastinum). Den høyre lungen består av tre lapper mens den venstre lungen har to lapper. Den venstre lungen er altså noe mindre enn den høyre. Årsaken til dette er at hjertet opptar plass i den venstre siden av brysthulen.

Begge lungene er dekket av en hinne, brysthinnen (pleura). Denne består av to lag hvor det innerste er festet til lungevevet og det ytterste er festet til brystveggen. Dette medfører at det blir en tynn spalte mellom hinnens to lag. I denne spalten ligger det et tynt lag væske, pleuravæsken. Pleuravæsken fører til at lungene lettere kan bevege seg i forhold til brystveggen slik at det for eksempel ikke kjennes smertefullt når lungene utvider seg og” gnis” mot brystveggen. I spalten mellom de to hinnelagene er det i tillegg et lavere trykk enn inni selve lungene. Dette medfører at lungene holdes utspilte og hindrer at de klapper sammen. Dersom dette undertrykket forsvinner, for eksempel hvis det har blitt et lite hull i hinnen, vil lungen kunne falle sammen og bli mindre i størrelse.

Lungene

De minste bronkiolene går over i alveoler. Det er her det meste av gassutveklingen foregår. Alveolene er små, runde strukturer som likner på drueklaser. Det er anslått at vi har så mye som ca 300 millioner alveoler i kroppen med en samlet overflate på hele 80 m

. Dette store overflatearealet har stor betydning for gassutvekslingen. Over alveolærveggen fraktes både oksygen og karbondioksid. Oksygen fraktes fra alveolenes innside over alveolærveggen til de blodfylte kapillærene som omgir alveolene. Herfra går det oksygenrike blodet til hjertet som sender det ut til resten av kroppens vev og celler. Karbondioksid går den motsatte veien. Det fraktes fra kapillærene til alveolene og pustes herfra ut av kroppen.

Cellene i alveolærveggen består kun av ett enkelt cellelag. Dette fører til at gassutvekslingen kan foregå så lett som mulig. Cellene i alveolene er imidlertid av ulike typer. Mens enkelte celler bare bidrar i veggdannelsen, bidrar andre i dannelsen av surfaktant. Dette er en substans som fører til at alveolene holdes utspilte. På innsiden av alveolærveggen er det et tynt væskelag. På grunn av vannets hydrogenbindinger får væsken i alveolene som er i kontakt med luft en overflatespenning. Denne prøver hele tiden å redusere alveolenes størrelse. Surfaktanten fører til at overflatespenningen minker. På denne måten vil ikke alveolene klappe sammen. Dermed kan det lett foregå gassutveksling.

Alveolene

Informasjon

Artikler

Templates