Ebolainfeksjon

Hva er ebolainfeksjon?

Ebola er et virus som fører til såkalt hemoragisk feber (hemoragisk = blødende). Ebola har fått navnet sitt etter en elv i Kongo, hvor sykdommen først ble beskrevet i 1976. Sykdommen opptrer som regel i epidemier og har ubehandlet meget høy dødelighet (ca. 50%).

Den største epidemien var i Vest-Afrika 2013-2016 (Guinea, Sierra Leone, Liberia), hvor mer enn 11 300 mennesker døde. Dette er flere enn ved alle tidligere utbrudd til sammen. I oktober 2014 ble en norsk hjelpearbeider som hadde jobbet for Leger Uten Grenser i Sierra Leone, vellykket behandlet ved Ullevål sykehus. Dette er det første kjente tilfellet i Norge.

I 2018-19 var det en ny epidemi i Den demokratiske republikken Kongo (DRC). Og i 2022 har det vært en mindre epidemi i Uganda.

Årsak

Ebolavirusets opphav er ukjent. Det er et såkalt filovirus. Man antar at det finnes naturlig i regnskog i Afrika og Asia, og at mennesket ikke er naturlig reservoar. Smitte skjer ved direkte kontakt med blod eller andre kroppsvæsker, ev. kontakt med indre organer fra infiserte personer. Det er rapportert at smitte kan skje via sæd mange uker etter sykdom er overstått. Inkubasjonstiden (tid fra smitte til sykdommen bryter ut) er 2-21 dager.

Viruset spres via blodige sekreter eller kroppsvæsker fra en syk person. Smittefaren er størst ved blødninger på grunn av økt mulighet for blodkontakt. De fleste som smittes er familiemedlemmer og helsepersonell som steller de syke. Spredningen av sykdommen kan stoppes ved at de syke isoleres på sykehus og stelles av helsepersonell som beskytter seg mot pasientenes kroppsvæsker. Samtidig må alle som kan være smittet, isoleres i sine hjem inntil man ser om sykdommen bryter ut.

Symptomer

Typiske symptomer er plutselig feber, slapphet og muskelsmerter. Etter hvert også hodepine og sår hals. Dette følges av oppkast, diarè, utslett, og sviktende lever og nyrefunksjon. Senere kan det oppstå både indre og ytre blødninger: fra magetarmkanalen, lungene, underlivet, nesen, slimhinnene i munnen og i huden. Blødningene kan føre til sviktende blodsirkulasjon og død.

Diagnostikk

Diagnosen stilles ved påvisning av ebolavirus i blodet. Det kreves spesialutstyr for å gjennomføre denne analysen.

Diagnosen kan være vanskelig å stille kun ut fra symptomene tidlig i sykdomsforløpet. Symptomene de første dagene er ofte uspesifikke og ligner andre infeksjonssykdommer som influensa og malaria.

Behandling

Etter de siste store epidemiene er det forsket mye på medikamentell behandling mot ebolaviruset. En studie som undersøkte 4 ulike medikamenter i den siste epidemien i DRC, fant at to av preparatene, som begge er basert på antistoffer som virker mot ebolavirus, hadde god effekt. Dødeligheten hos de som ble behandlet, var 6 og 11 prosent - mot over 30 prosent i de to andre gruppene. 

Det finnes nå også en vaksine som har beskyttende effekt. Denne vaksinen gis til personer som omgås smittede personer, og til helsepesonell som arbeider med ebolasyke. Vaksinene er enda ikke alminnelig tilgjengelig, og det foregår fortsatt studier for å kartlegge hvor effektiv vaksinen er. Til nå har mer enn 350 000 mennesker fått denne vaksinen i områder med mulig smitte.

Behandlingen går ellers ut på å stabilisere pasienten, stanse blødninger og korrigere væskebalansen. Ressurser må settes inn for å hindre smitte av andre. Pasientene isoleres og behandles med høyeste grad av beskyttelse mot smitte.

Prognose

Dødelighet hittil har vært mellom 25 og 90 prosent, gjennomsnittlig på 50 prosent hos dem som utvikler sykdom. Med vaksine er det håp om å redusere antallet som blir syke, og med nye medikamenter ser det ut til at utsiktene for å overleve sykdommer er betydelig bedret. 

Ebola-epidemier

Ebolautbrudd finner sted i fjerne og ressursfattige områder av Afrika, som ofte er preget av politisk ustabilitet og en lite utviklet helsetjeneste. Det kan derfor ta tid før en epidemi oppdages. Prøver må ofte sendes til spesiallaboratorier i andre land for bekreftelse av diagnosen. Centre for Disease Control (CDC) i USA er eksperter i oppføring og drift av feltlaboratorier, mens organisasjoner som Leger uten Grenser har spesialisert seg i oppbygning av isolasjonsenheter og oppsporing av smittede.

Utbruddet i Vest-Afrika 2013-2016 er det største utbruddet som noen gang er registrert med dette viruset.