Leishmaniasis

Hva er leishmaniasis?

Sykdommen forårsakes av en protozo, en organisme som består av bare én celle. Leishmania-protozoen er avhengig av å oppholde seg inni andre celler - den er med andre ord en parasitt.

Sykdommen er en zoonose, dvs. en sykdom som kan overføres mellom dyr og mennesker. Den overføres mellom dyr og til mennesker ved bitt av sandfluer (som er en myggart). Sandfluen biter blant annet hunder og gnagere og overfører smittestoffet til mennesket ved bitt og blodsuging. Såkalt visceral leishmaniasis (kala-azar, "svart feber") kan også overføres mellom mennesker.

Sykdommen kan arte seg på mange forskjellige måter, fra hudsår som leges av seg selv, til alvorlig, livstruende sykdom i de indre organer (visceral leishmaniasis). Forskjellige arter av parasitten dominerer i ulike deler av verden, og disse gir forskjellige skader og symptom. Tre hovedgrupper av leishmaniasis forekommer:

• Visceral leishmaniasis (kala-azar=svart-feber) - visceral betyr i de indre organer
• Kutan leishmaniasis (i huden, som enkeltstående eller flere sår)
• Mukokutan leishmaniasis (i hud men også i slimhinner)

På verdensbasis dominerer kutan leishmaniasis, mens visceral leishmaniasis er den alvorligste formen. Mukokutan er mindre vanlig, og rammer slimhinner i nese, munn og svelg.

Forekomst

Forekomst av sykdommen i verden er beregnet til å være omkring 1 million nye tilfeller per år. Hvert år dør om lag 20.000 til 30.000 mennesker av leishmaniasis, i følge tall fra WHO. Fra 1975-94 ble det registrert 4 tilfeller av importert visceral leishmaniasis i Norge, alle fire var smittet i Spania. (Etter 1996 har det ikke vært meldeplikt, og dermed heller ingen statistikk over forekomsten).

Kutan leishmaniasis ble påvist blant personell i den norske avdelingen av militærstyrken ISAF i Afghanistan. 

Sykdommen er utbredt i tropiske og tempererte soner og forekommer i ca. 100 land; i nordlige Afrika, i Midt-Østen, deler av Europa og Mellom- og Sør-Amerika. Ca. 90% av tilfellene med visceral leishmaniasis forekommer i India, Bangladesh, Nepal, Sudan og Brasil.

Årsak

Sykdommen skyldes infeksjon med en protozo. Dette en zoonose som overføres ved bitt av sandfluer. Mennesket er tilfeldig vert. Mellomverter er blant annet gnagere og hunder. Visceral leishmaniasis (kala-azar, "svart feber") kan også smitte mellom mennesker. På grunn av global oppvarming er utbredelsesområdet for sandfluene som sprer sykdommen under utvidelse.

Inkubasjonstiden (tid fra smitte til sykdom) kan ta fra uker til måneder, og den beskrevne sykdomsutviklingen kan være svært langsom. Leishmaniasis kan føre til en "sovende" (latent) infeksjon, som kan bryte ut på et langt senere tidspunkt ved eventuell immunsvekkelse, for eksempel hos hiv-aids pasienter.

Symptomer

Visceral leishmaniasis. Inkubasjonstiden er vanligsvis 4-6 måneder (fra 10 dager til 2 år). Febertopper oppstår, ofte 2 ganger i døgnet, etter hvert betydelige allmennsymptomer. En knute kan dukke opp på bittstedet før vedkommende blir syk. Uten behandling kan død inntre etter 1-2 år, ofte på bakgrunn av kompliserende infeksjon.

Kutan leishmaniasis. Hudforandringer ses 2 uker til flere måneder etter sandfluebitt. Allmennsymptomer er sjeldne, men lavgradig feber av kort varighet kan forekomme. Tilheling av hudforandringene starter oftest av seg selv etter måneder til 1-3 år.

Mukokutan leishmaniasis. Først oppstår hudforandringer på hud som er utsatt for myggstikk (kutan leishmaniasis). Sår på slimhinnen i nesen eller munn kan utvikles samtidig med hudforandringene, men også opptil måneder/år etter hudendringene. Slimhinnen i fremre del av neseskilleveggen angripes ofte først og kraftigst.

Diagnostikk

Diagnosen stilles på grunnlag av sykehistorien, hudforandringer, forstørrede lymfeknuter, forstørret lever og milt. Sikker diagnose baseres på mikroskopisk undersøkelse av vev eller vevsvæsker. En blodprøve kan også bekrefte diagnosen i mange tilfeller. 

Behandling

Behandlingen er krevende med medikamenter som i seg selv kan være belastende for kroppen. Ved visceral leishmaniasis er det nødvendig med innleggelse i sykehus.

Det foregår utprøving av vaksiner mot visceral leishmaniasis, men det er enda ikke funnet noen effektiv vaksine. 

Prognose

Ved visceral leishmaniasis (kala-azar) kan dødeligheten være over 95 prosent dersom sykdommen ikke behandles. Ved tidlig diagnose og behandling reduseres dødeligheten til 2 til 5 prosent av de syke.

Ved visceral leishmaniasis er det en del tilbakefall, oftest i løpet av de første 6 månedene etter behandlingsslutt.

Leishmaniasis i hud har god prognose.