- Ikke gode nok studier i Norge

I en artikkel som ble publisert i tidsskriftet Pediatrics i april 2014, har forfatterne sett på årsaker til at mange ikke tror på forskning som viser at filmer og spill med voldelig innhold, har en negativ innvirkning på barn og unge.

Vår nyhetssak om denne artikkelen finner du her: Hvorfor er det så vanskelig å tro på medienes påvirkning?

Klar effekt

I norske aviser finner man nyhetssaker som viser et mer sprikende bilde enn det forfatterne i Pediatrics viser til. Noen konkluderer med at sammenhengen mellom vold i mediene og vold i det virkelige liv ikke er så sterk som tidligere forskning har funnet. Noen konkuderer med at det å spille voldelige dataspill kan føre til en mindre voldelig adferd. I artikkelen som ble publisert i Pediatrics, skriver forfatterne at sammenhengen er helt klar - og sterkere enn mange andre helserisikoer som vi kjenner og stoler på, som sammenhengen mellom asbest og kreft, og passiv røyking og lungekreft.

- Det er klare effekter hos de som ofte eksponeres for voldsskildringer. Det har effekt på tanker, logikk, og det øker aggresjonsnivået. Noen blir mer likegyldige til den volden de ser rundt seg, mens vi i noen tilfeller ser konkrete copycats. Dette er hva de gode studiene - metastudier - som sammenstiller alle studier som følger barn og unge over flere år, og de eksperimentelle studiene - viser. Det meste jeg har gått gjennom av studier, viser klare effekter, sier Ragnhild Bjørnebekk, som er voldsforsker ved Politihøgskolen.

Gjelder også verbal vold og krenkelser

På 1970-tallet var det store forskergrupper som fikk i oppdrag av myndighetene å studere sammenhengen mellom vold i medier, og negativ innvirkning på barn og unge. Disse viste både korttids- og langtidseffekter.

- Dette endret mediebildet, og det ble mindre vold i mediene. 10-15 år senere, økte voldsskildringene igjen. Påvirkningene ble mer kompakte etter 1995, da det ble utviklet en langt bedre grafikk i videospillene, sier Bjørnebekk.

Noen typer medier har en spesielt negativ effekt.

- Det er særlig videospill man ser denne effekten ved. Det er imidlertid innholdet som er det sentrale, ikke mediet. Men vi vet at interaktive medier virker sterkere. I Norge er det få kvalitetsstudier som ser på hvordan adferden vår endres. Effektstudier har nesten helt forsvunnet fra norsk medieforskning. Voldsskildringer i mediene har også effekter på samfunnsnivå. Gjennomsnittlig øker aggresjonsnivået i samfunnet, jo mer vold vi har i mediene. Dette gjelder ikke bare fysisk vold, men også verbal vold og krenkelser, sier Bjørnebekk.

Smitteeffekt ved selvmord

Det er godt kjent at omtale av selvmord i medier, har en smitteeffekt.

- Dette er en sammenheng, som vi kjenner helt tilbake til Goethes tid. Det kan være unge, sårbare mennesker som eksponeres for innhold som treffer dem. En klassisk studie ble gjennomført i Chicago i forbindelse med en stor åtte måneders avisstreik. Avisene i Chicago skrev mye om selvmord. I løpet av streikeperioden gikk selvmordsforekomsten i byen kraftig ned, sier Bjørnebekk. Samme effekt er registrert for drap. Studier i USA viser en økning i drap i ca. tre måneder i etterkant av drap som får mye medieomtale. Deretter synker nivået til det stabiliserer seg på det som er vanlig nivå.

Savner gode norske studier

Norske mediestudier har i liten grad studert sammenhengen mellom voldsskildringer i mediene, og negative endringer i adferden.

- Enkeltstående studier av hvordan barn og unge tolker voldsskildringer, klarer ikke å fange mekanismer mellom vold i mediene og ulike sider ved aggresjon og vold i virkeligheten. Dette blir fanget i forløpsstudier og eksperimentelle studier av høy kvalitet. Panelstudier, eller mer humanistisk-orienterte studier - hvor man for eksempel trekker konklusjoner på grunnlag av om testpersonene forstår om det de ser er fiksjon eller ikke, kan ikke trekke konklusjoner om årsak. Selv brukte jeg fem år på å utvikle metode der mekanismene kunne fanges. Selv om resultatene samsvarer med internasjonale studier, er den for liten til å trekke generelle konklusjoner. Internasjonalt finnes det nå forskning som ser på hvordan voldsskildringer kan skape fantasier i hjernen, som i neste omgang overføres til forestillinger om vold utført i virkeligheten, og i en konkret situasjon kan komme til å bli nedfelt i virkeligheten. Forløpsstudier er bredt sammensatt med fagpersoner som leger, psykiatere, psykologer og kriminologer. De studerer blant annet barnets adferd i tidlige barneår, de ser på hva barnet ser, hvem det ser det sammen med, og hvor lenge. Noen undersøkelser har pågått i over 25 år. Det kontrolleres for en rekke bakgrunnsforhold. Det er komplekse ting. Denne typen forskning har ikke vært representert i mediestudiene i Norge. Slike studier kunne for eksempel vært utført ved Folkehelseinstituttet, sier Bjørnebekk.

Trener skytefedighet

- Psykologi og kunnskap om menneskets læring er sentralt for å forstå effekten av mediene. . Vi kan få enkeltstudier som viser enten positive eller negative effekter. Men for å vise noe mer sikkert, må du ha mange studier. En må også sette det som måles inn i en bredere sammenheng. Forskning har for eksempel vist at videospill kan bidra til bedre øye-hånd koordinasjon. Men hva bruker enkelte individer denne forbedrede egenskapen til? Vi vet at mange av skoleskyterne bruker dette til å trene sin skyteferdighet. Det gir dem en veldig høy treffprosent. Anders Behring Breivik gjorde for eksempel det. Andre studier viser at spill kan bidra til fantasiutvikling. Det er ikke nødvendigvis positivt når antisosiale mennesker får utviklet fantasien sin til å utføre negativ adferd mor andre. Ved NTNU og Psykologisk Institutt i Trondheim ser det heldigvis ut til at de jobber med denne forskningstråden igjen. I internasjonale forskningstidsskrift er studier av voldseffekter fra mediene blant de mest populære artikler som publiseres. I løpet av de to siste årene har jeg også her registrert at interessen for slike studier er økende, både blant forskere og publikum. Det har nok med det vi ser i sosiale medier å gjøre. Folk lurer på hva som skjer, hva som gjør at noen blir medietroll, sier Bjørnebekk.

Særlig negativt når helten bruker vold

Ikke alle voldsskildringer har like negativ innvirkning.

- Fordi vi bruker mediene så mye, og så mye av mediene er voldsrelatert, betyr dette at det er en bred sosialiseringsarena. Noen voldsskildringer er ikke like ille som andre, for eksempel dersom helten bruker prososiale løsninger. Da skapes modeller i hjernen om hvordan konflikter kan løses på akseptable måter. Voldsskildringer som gir en særlig negativ effekt, er når helten bruker vold, når vold blir problemløseren, og når sex knyttes til vold. Det gjelder også roller som folk identifiserer seg sterkt med. Ønske og likhetsidentifikasjon kan være viktige, sier Bjørnebekk.

Blir mer likegyldige til vold

Hvilke skadelige effekter er det påvist at voldsskildringer i mediene gir?

- Sammenstillinger av resultater fra 300 studier med ca. 51 000 barn viser fire hovedeffekter: En aggressoreffekt som innebærer at storforbrukere av voldsskildringer blir mer røffe, mer aggressive og voldelige enn lavforbrukerne. En offereffekt som viser at storforbrukere ser på verden som et mer farlig sted, blir mer engstelige og tar mer initiativ til selvbeskyttende atferd. Dette kan bety at noen skaffer seg ulike typer våpen fordi de mener at det er aktuelt å måtte forsvare seg i ulike situasjoner. Da voldtektsdebatten fikk mye omtale i mediene, var det mange som ble redde, og mange som kjøpte pepperspray. Noen ganger velger man å beskytte seg på måter som har med vold å gjøre. En bystandereffekt som innebærer at storforbrukerne viser tendens til å bli mer ufølsomme og mindre innlevende overfor vold i mediene og i det virkelige liv. Voldsskildringer har også en apetitteffekt som innebærer at jo mer voldsskildringer de ser, jo mer ønsker de å se det. Dette ser vi veldig tydelig på de nye voldsvideospillene. En av de lange forløpsstudiene viser også at voldseffekter fra barns storforbruk av voldsskildringer, kan vare helt inn i voksenlivet, sier Bjørnebekk.

Indirekte voldsformer

Bjørnebekk kjenner seg godt igjen i problemstillingen artikkelforfatterne i Pediatrics skildrer.

- Jeg ser ofte at folk ikke tror på denne sammenhengen. Eller at de tror det gjelder alle andre, men ikke meg. Men aggresjonsheving er ikke noe vi er bevisst. Å se en film eller spille spill er noe vi synes det er morsomt å holde på med, det er interessant og spennende. Noen merker selv at de blir avhengige. De blir bevisst det, og ser at de trenger hjelp. Andre ser det ikke. Påvirkningen skjer ubevisst, som en automatisk læringseffekt. I Norge har vi lave nivå av fysisk aggresjon, men det kan her slå ut som andre indirekte voldsformer som trakassering, mobbing og sosial isolasjon. Barnevakten og Redd Barna har laget regelverk som foreldre kan bruke i forhold til sine barns medievaner. Kanskje bør man også jobbe mer med etiske redaktørplakater for seg selv og i skolens medieundervisning ved bruk av sosiale medier. Det bør også jobbes mer aktivt med de farlige skildringene, for å skape et skjold mot slike påvirkninger, sier Bjørnebekk.