Tvangslidelser (OCD) hos barn

Tvangslidelser, eller OCD, rammer omtrent 2-3 prosent av befolkningen. Sykdommen debuterer gjerne enten rundt 8-10-årsalderen eller i tidlig voksen alder.

- Tvangslidelsen gjør at du blir invadert av tanker du ikke ønsker å ha. Typisk er å tenke at ting er farlig, ekkelt, ubehagelig og urenslig, og så må man foreta handlinger for å bli kvitt tankene, sier spesialist i pediatri og barne- og ungdomspsykiatri, Bernhard Weidle. Han har også utgitt boken "OCD-behandling for barn og unge. En praksismanual".

- En vanlig tvangstanke er tanken om at noe er skittent og fullt av bakterier, at man ikke kan ta på håndtak og andre ting i frykt for å bli smittet. Kanskje må man åpne døra med genseren eller vente på at noen andre kommer som kan åpne den. For noen blir det så ille at man blir hjemme i stedet for å dra ut. Det blir rett og slett for komplisert å dra hjemmefra, sier han.

Får sosiale konsekvenser

Tvangshandlinger er ganske likt både for barn og voksne. Men mens voksne innerst inne skjønner at dette er overdrevent, har ikke alle barn den samme innsikten rundt dette. Samtidig debuterer sykdommen ofte i barneårene. Omtrent halvparten av voksne sier at det startet i 8-10-årsalderen.

Noen elementer som er spesielt for barn med tvangslidelser i forhold til voksne i en behandlingssituasjon:

• Barn kan komme til behandling fordi foreldrene ønsker det, mens de selv har lite motivasjon for behandling.
• Barn involverer ofte foreldre eller andre familiemedlemmer i ritualene.
• Barn kan skjule symptomene og være flaue over tankene og handlingene.
• Barn kan ha større vansker med å holde ut angsten enn eldre pasienter.
• Barn kan ha vansker med å se sine tvangstanker som meningsløse.
• Barns kognitive og språklige nivå er mindre utviklet enn hos voksne

Tvangshandlingene kan få store sosiale konsekvenser for barnet.

- Noen unngår å ha venner på besøk fordi de er redde for at vennene setter seg på senga - og da må de vaske sengetøyet. Andre vil kanskje ikke spille playstation med kameraten, for å unngå at noen andre berører spakene, forteller Weidle.

- For barna er det ofte pinlig å ha denne lidelsen. Derfor prøver de å dekke det til. På skolen er ikke dette så synlig, men konsekvensen blir at de ikke går på do mens de er på skolen, eller at de må skifte alle klær når de kommer hjem, forteller han.

Samtidig er det også et viktig poeng at de fleste kan kjenne igjen slike tvangshandlinger eller tanker: Låste jeg døra på hytta? Slo jeg av kaffetrakteren? Og så man sjekke en gang til.

- Og det er normalt. Det er når dette gjentar seg, og man bruker over en time per dag på tvangsritualer for eksempel sjekke at alle dørene er låst eller man kommer for sent til avtaler fordi man må gjennomføre ritualene først - altså at det får en konsekvens for fungering i dagliglivet – da har det blitt til en tvangslidelse, forteller Weidle.

Det er ikke uvanlig at barn har perioder med tvangslignende ritualer, uten at det er noe unormalt ved dette. Mange har vel opplevd at barn unngår å trå på streker, at de har spesielle ritualer ved avskjeder, har lykketall og lignende.

Det bør utredes om det foreligger tvangslidelser hvis tvangslignende ritualer:

• vedvarer over tid.
• krever mer enn en times tid per dag.
• fører til at barnet unngår steder eller aktiviteter.
• kommer i konflikt med daglig fungering.
• på annen måte skaper lidelsestrykk.