Diabetes hos barn

Sukkeromsetningen ved diabetes

Etter at sukkeret (glukose) er tatt opp i tarmen, fraktes det gjennom blodet til kroppens celler. For at cellene skal kunne ta opp sukkeret fra blodet, kreves hormonet insulin. Hos barn med diabetes type 1 blir den delen av bukspyttkjertelen som produserer insulin, gradvis ødelagt. Det oppstår da en mangel på insulin, og følgelig sviktende opptak av sukker i cellene. Sukkeret (glukose - druesukker) hoper seg opp i blodet, og blodsukkeret blir forhøyet (hyperglykemi). Når cellene ikke får tilgang på sukker, må de benytte seg av andre næringsstoffer. Dette går ut over omsetningen av fettstoff og protein i kroppen.

Type 1- og type 2-diabetes

I grove trekk kan vi skille mellom to typer diabetes. Den ene typen er kjennetegnet ved at produksjonen av insulin i bukspyttkjertelen avtar og etter hvert opphører. Kroppen reagerer normalt på insulinet når det tilføres utenfra, men bukspyttkjertelen klarer altså ikke å produsere dette selv. Denne typen diabetes kalles type 1 eller insulinavhengig diabetes, og det er den vanlige formen hos barn.

Diabetes type 2 er kjennetegnet av at kroppens celler ikke reagerer normalt på insulinet som er tilstede, det må mer enn normal insulinmengde til for å få ønsket effekt. Cellene i kroppen utvikler en slags motstand mot insulin - dette kalles insulinresistens. Diabetes type 2 kalles også aldersdiabetes, og tilstanden knyttes i de fleste tilfeller til overvekt. I takt med økende forekomst av overvekt og fedme helt ned i barnealder har det de senere årene vært en økende forekomst av diabetes type 2 hos yngre voksne, hos ungdommer og i sjeldne tilfeller også hos barn. 

I tillegg til disse formene finnes det en tredje variant som kalles MODY -  Maturity Onset Diabetes of the Young. MODY er en arvelig tilstand som videreføres ved såkalt autosomal dominant arv - det vil si at dersom en av foreldrene har sykdommen, er det ca. 50 prosent sjanse for at barn får tilstanden. MODY skyldes at det har oppstått en endring av et gen, i dette tilfellet et gen som medfører nedsatt insulinproduksjon, og derved forhøyet blodsukker. Totalt er det funnet ca. 15 ulike genvarianter som kan føre til MODY. De ulike MODY-variantene fører til litt ulike sykdomsforløp, det anbefales derfor gentesting dersom det er mistanke om MODY.  

Forekomst

I Norge får cirka 39 av 100.000 barn i aldersgruppen 0-14 år diabetes hvert år. Det er nå (2025) mer enn 30 000 barn med type 1 diabetes i Norge. Sykdommen kan starte i alle aldre, men den er sjelden i første leveåret. Vi finner flest nyoppståtte tilfeller av diabetes i 8-12 års alderen, og nesten alle har diabetes type 1. MODY utgjør kun ca. 1-3% av alle tilfeller av diabetes. 

Egenbehandling

Egenbehandlingen er meget viktig. Både barnet og foreldrene må få opplæring om sykdommen og hvordan den skal takles. Egenbehandlingen består i kostregulering, fysisk aktivitet og egenkontroll av blodsukker. Følgende retningslinjer anbefales:

Kostregulering

Barnet skal spise mest mulig normalt, men karbohydratene (sukker) bør helst bestå av såkalt fiberholdige matvarer, og minst mulig raffinert sukker (f.eks. sukkerholdig drikke). Fiber gir et langsommere opptak av sukker i blodet, slik at barnet unngår store svingninger i blodsukkeret.

Faste tidspunkt for måltidene er å foretrekke. Hos de fleste er det gunstig med flere og mindre måltider, slik at tre hovedmåltider og 2-3 mindre mellommåltider kan anbefales.

Tidspunkt for måltid og insulinsetting må tilpasses. Blodsukkermålinger er til stor hjelp og gjøres mange ganger om dagen.

Fysisk aktivitet

Barnet bør delta i fysisk aktivitet på linje med andre barn. Barnet må lære å justere kostinntak og insulinsetting i forbindelse med fysisk aktivitet. Fysisk aktivitet øker følsomheten for insulin, slik at barnet behøver mindre tilført dose.

Egenkontroll

Før stakk man seg i fingeren for å måle blodsukkeret, men i dag benytter de fleste barn såkalt kontinuerlig blodsukkermåling (CGM - Continuous Glucose Monitoring).  En sensor festet på huden måler blodsukkeret i vevet hvert femte minutt og sender målingen til en mottaker - f.eks. smarttelefon eller insulinpumpe. Det er likevel viktig å bli vant til å stikke seg i fingeren og måle blodsukkeret på "gamlemåten'", dette er som en sikkerhet skulle man ha behov for en reserveløsning. 

Medikamentell behandling

Den medikamentelle behandlingen av diabetes type 1 består utelukkende av tilførsel av insulin. Insulinet settes i huden ved hjelp av en sprøyte. Insulin finnes i mange varianter. Det viktigste skillet er hvor raskt og hvor lenge insulinet virker, og vi skiller derfor mellom langsomtvirkende og hurtigvirkende insulin. Dosen og typen insulin som gis, vil variere fra barn til barn og etter barnets tilstand. 

• Blodsukkeret skal alltid måles før et måltid, og man må vurdere mengden insulin som skal settes avhengig av størrelsen på måltidet. 
• Noen med diabetes bruker insulinpenner - tynnålede sprøter som brukes til å innføre insulin i vevet. Det er da vanlig å gi en kombinasjon av hurtigvirkende og langsomtvirkende insulin før frokost og kveldsmat, mens barnet kun får hurtigvirkende insulin før de øvrige måltidene.

En tid etter at insulinbehandling er startet, er det vanlig at det kommer en periode hvor barnets egen insulinproduksjon bedres. Denne perioden kalles "remisjonsfasen", og den kan vare i ½-2 år. I denne fasen vil behovet for kunstig tilført insulin være mindre. Det er også vanlig at barnet får behov for høyere doser insulin i puberteten.

Insulinpumpe og kontinuerlig glukose overvåking

De fleste barn med diabetes type 1 bruker insulinpumpe. Den sørger for at det skjer en kontinuerlig innsprøyting av insulin til underhuden (subkutant). Behandling med insulinpumpe gir et bedre langtidsblodsukker, bedre livskvalitet og færre langtidskomplikasjoner for de med type 1-diabetes. Pumpen leverer kun hurtigvirkende insulin

Det finnes også et system som kalles kunstig bukspyttkjertel, artificial pancreas. Det er et halvautomatisk system som kombinerer insulinpumpe med kontinuerlige glukosemålinger (CGM). Denne kombinasjonspumpen frigjør automatisk insulin for å korrigere blodsukkeret når det stiger, men du må selv bestemme mengden insulin som skal settes ved måltider.

Du kan lese mer om kunstig bukspyttkjertel her. 

Justeringer av insulindosen

Insulindosen må justeres under spesielle forhold. Generelle retningslinjer er:

Insulindosen må økes ved

• Feber
• Høyt urin- eller blodsukker
• Mindre aktivitet
• Mer mat

Insulindosen må reduseres ved

• Tilbøyelighet til føling (se neste avsnitt)
• Stor aktivitet
• I varmere klima eller høyere temperaturer
• Mindre mat
• Omgangssyke med brekninger og kraftig diaré

Akutte komplikasjoner

Hypoglykemi

For lavt blodsukker (hypoglykemi) er ikke uvanlig når barnet bruker insulin. Symptomene kalles ofte "føling". Typiske tegn er svetting, sultfølelse, hjertebank og irritabilitet. Etter hvert kan det oppstå bevisstløshet og kramper dersom barnet ikke får tilført sukker. Vanlige årsaker til hypoglykemi/føling er for stor insulindose i forhold til aktivitetsnivå og matinntak. Andre årsaker kan være feil sprøyteteknikk eller manglende reduksjon av insulindosen i den såkalte remisjonsfasen. Blant eldre barn bør man være klar over at alkoholinntak kan disponere for utvikling av lavt blodsukker.

I tilfeller hvor barnet begynner å vise symptomer på føling, bør man straks kontrollere blodsukker. Ved lette symptomer er det som oftest nok å gi sukker. Barna bør alltid ha sukkerkilder med seg - f. eks. kjeks.

I tilfeller hvor barnet viser tegn på nedsatt bevissthet, kan det gis en dose av et hormon som kalles glukagon. Dette er et hormon som øker blodsukkeret. Glukagon finnes som nesespray. Glukagon kan også settes ved hjelp av sprøyte, noe foreldre (eller andre aktuelle personer) kan få opplæring i hvordan skal settes. 

Dersom denne akuttbehandlingen ikke er tilstrekkelig, må det tilføres sukker (glukose) direkte i blodet, noe som gjøres på sykehus, av ambulansepersonell eller av lege. 

Hyperglykemi

Blodsukkeret kan også bli for høyt. Oftest skjer dette ved at barnet bruker for lite insulin ved febersykdommer, eller etter inntak av store mengder søt mat og drikke. Dette kan utvikle seg til å bli en alvorlig tilstand, og det er viktig å lære seg symptomene. Som nevnt tidligere er det kvalme og oppkast, hyppig vannlating, magesmerter, acetonlukt av ånden, rask og dyp pust og nedsatt bevissthet. I motsetning til følingen, utvikles symptomer på for høyt blodsukker langsomt, alt fra noen timer til et par dager. I alvorlige tilfeller er det nødvendig med behandling i sykehus. Det viktigste dere kan gjøre i hjemmet, er å gi insulin i lettere tilfeller, og i tillegg sørge for tilstrekkelig væskeinntak.

Så lenge har god oversikt over blodsukkeret og vet å tilpasse insulindosen til blodsukker, matinntak og aktivitet er det sjelden man utvikler slike komplikasjoner. Feber og andre faktorer kan noen ganger gjøre det vanskeligere å opprettholde slik kontroll. 

Senkomplikasjoner

Et konstant forhøyet blodsukker vil over tid kunne medføre skader i små blodårer (aterosklerose), og det kan derved skade flere av kroppens organer. Som oftest er dette skader som det tar flere tiår å utvikle.

Skader på netthinnen i øyet kalles retinopati. Etter fem år med diabetes har 10 prosent av pasientene forandringer på netthinnen. Barn med type 1-diabetes anbefales derfor kontroll hos øyelege for å sjekke netthinnen med regelmessige intervaller.

På lengre sikt kan også nyrer, nervesystem og hud skades. Som en generell regel gjelder at jo bedre reguleringen av blodsukkeret er, desto mindre er sjansen for slike senkomplikasjoner. Egenkontroll av blodsukker og regulering av insulindose etter behov kan derfor ikke vektlegges nok.