Skade på peroneusnerven
Peroneusnerven skades som regel på utsiden av leggen like nedenfor kneleddet. Skade på nerven gir nedsatt kraft til å bøye opp foten. Resultatet blir det som kalles droppfot.

Sist oppdatert:
25. feb. 2026
Innhold i artikkelen
Hva er peroneusparese?
Nervens forsyningsområdePeroneusnerven, som også kalles fibularisnerven, er en nerve som leder nerveimpulser til muskulaturen på forsiden av leggen og som transporterer sanseinntrykk fra fotryggen. Ved skade på nerven vil musklene som løfter fotbladet opp mot leggen, bli svekket, samtidig som følesansene på ytre del av fotryggen blir svekket.
Nerven snor seg rundt utsiden av hodet til det tynne skinnbeinet (fibula) på utsiden av leggen like nedenfor kneet. I sitt forløp er nerven utsatt for trykk eller skade med påfølgende hemmet nervefunksjon og svekket kraft i muskulaturen. Lammelsen gjør at tilstanden kalles peroneusparese eller peroneuslammelse.
Årsak
Skade eller trykk mot nerven kan skyldes mange ting som for eksempel stramme støvler eller bånd som klemmer nerven like under kneet. Skade kan også forekomme etter langvarig huksitting. Nerven kan også skades ved leggbrudd, spark eller støt mot utsiden av leggens øvre del.
Symptomer
Peroneusparese resulterer i et bilde som også kalles droppfot. Kraften i muskulaturen på forsiden/utsiden av leggen er svekket slik at man har vansker med å løfte fotbladet opp, noe som kan føre til at fotbladet blir hengende ned når foten løftes opp – derav navnet droppfot. Man får problemer med gangfunksjonen, man kan snuble lett, dra foten etter seg eller løfte den høyt under gange så den ikke subber nedi underlaget. I tillegg vil et tap av følelsen på ytre del av fotryggen også oppleves som plagsomt. Smerter er forholdsvis uvanlig.
Diagnosen
Diagnosen er lett å stille ut fra sykehistorien. I tillegg vil det ved legeundersøkelsen påvises svekket muskelkraft og nedsatt følelse over fotryggen. Andre undersøkelser er sjelden påkrevd, men noen ganger gjøres elektriske målinger i muskulaturen, som nevrografi og EMG.
Behandling
Aktiv behandling har som regel liten effekt. Hvis medisinske tiltak skal settes i verk, vil disse rettes mot en eventuell utløsende årsak som bør behandles. Dersom det ikke foreligger noen ytre skade som må repareres, viser det seg at tilstanden i de fleste tilfeller går over av seg selv i løpet av noen uker eller måneder. I denne perioden er det svært viktig at nerven ikke utsettes for nye påkjenninger.
Peroneus parese og tilhørende droppfot som følge av skader har dårligere prognose. De mest brukte behandlingsmetodene, bl.a. fotskinne, minimerer symptomene, men løser ikke problemet.
Seneforflytning gir de beste resultatene for å gjenopprette gangfunksjonen uten behov for ytre støtte (ekstern ortose), men valg av type behandling avhenger av en individuell vurdering.
Prognose
Spontan bedring inntrer i de aller fleste tilfeller spontant innen 12 uker der droppfot skyldes en trykkskade. Derimot er prognosen dårlig for dem som har en totalskade på nerven, for eksempel en avrivning av nerven.
Vil du vite mer
Dette dokumentet er basert på det profesjonelle dokumentet Peroneuslesjon . Referanselisten for dette dokumentet vises nedenfor
- Stevens F, Weerkamp NJ, Cals JW. Foot drop. BMJ. 2015 Apr 27;350:h1736. doi: 10.1136/bmj.h1736. PMID: 25918354 PubMed
- Poage C, Roth C, Scott B. Peroneal nerve palsy: evaluation and management. J Am Acad Orthop Surg 2016;24:1-10. PubMed
- Rutkove SB. Overview of lower extremity peripheral nerve syndromes. UpToDate, last updated Dec 13, 2021. UpToDate
- Olsen MH, Fugleholm K, Andersen GR. Seneflytning som behandlingsmulighed ved isoleret peroneusparese med dropfod. Ugeskr Laeger. 2020;182(2):V02190109. ugeskriftet.dk