Rottebittfeber

Hva er rottebittfeber?

Rottebittfeber er en infeksjonssykdom som kan smitte ved rottebitt, men også ved klor fra rotte eller kontakt med sekreter (som urin og avføring). I tillegg kan rottebittfeber smitte gjennom mat eller drikke som er forurenset av rotteekskrementer. 

To ulike bakterier med to ulike sykdomsbilder regnes som rottebittfeber. Bakterien Streptobacillus moniliformisgir streptobasillose, også kalt Haverhill-feber. Bakterien Spririllum minus gir spirillose, også kalt Sodoku (japansk for rottegift). Sistnevnte forekommer særlig i Asia, mens Streptobacillus moniliformis står for de aller fleste tilfellene i Europa.

Streptobasillose gir et sykdomsbilde preget av feber, muskel- og leddsmerter og utslett. Spirillose gir hevelse på bittstedet, lokal kjertelhevelse, utslett og muskel- og leddsmerter. Sykdommen kan gå raskt over, men den kan komme tilbake flere ganger senere. 

Begge typer av rottebittfeber er i dag svært uvanlig i Europa på grunn av effektiv kontroll av rottebestanden. Tilstanden ble første gang beskrevet i 1914. I 1926 var det et stort utbrudd i Haverhill, USA, derav navnet. Smitten var upasteurisert melk. I 1987 var det et stort utbrudd på en engelsk kostskole etter smitte via drikkevann. 

Bakteriene forekommer naturlig i munnen til rotter og andre gnagere. Bakteriene forekommer også hos friske kjæledyr og laboratorierotter. 

I Norge har det vært noen få tilfeller av streptobasillose, men ingen tilfeller av spirillose. 

Årsak

Infeksjon overføres oftest fra rotte til menneske ved bitt. Som nevnt innledningsvis kan smitte også forekomme ved klor fra rotte eller kontakt med sekreter. Smitte gjennom munnkontakt, f.eks. kyssing på rotter holdt som kjælredyr, er derfor også mulig. Smitteoverføring kan også forekomme indirekte til mennesker som arbeider eller bor i rottebefengte bygninger uten direkte kontakt med rotter. Overføring kan også skje ved inntak av mat eller drikke som er forurenset med rotteavføring eller -urin (gjelder kun streptobasillose). Rottebittfeber smitter ikke fra person til person. Risiko for infeksjon etter et rottebitt er anslått til cirka 10 prosent. 

Symptomer

Utgangspunktet er rottebitt eller bitt av annen gnager, ev. annen smittemulighet som nevnt over. Tid fra bitt til sykdom, inkubasjonstiden, er fra 3 til 10 dager ved streptobasillose, og 7-21 dager ved spirillose. 

Streptobasillose er karakterisert ved relativt plutselig innsettende feber, hodepine, brekninger og muskel/leddsmerter tre til ti dager etter rottebittet. Disse symptomene etterfølges vanligvis av et utslett. Ett eller flere ledd kan hos cirka 50 % bli hovne, ømme og røde.

Ved spirillose tilheler ofte rottebittet etter få dager. Men etter én til flere uker senere blir bittstedet hovent, betent og smertefullt, og det kan danne seg et sår. Utslett, feber og leddsmerter er også vanlig. 

Begge infeksjonene kan, dersom de blir ubehandlet, komme tilbake som gjentatte feberepisoder. 

Diagnostikk

Sykehistorien med opplysning om bitt/klor av rotte eller gnager er den mest avgjørende informasjonen. Dyrkningsprøve fra puss eller ev. blod brukes til å påvise den aktuelle bakterien. Bruk av mikroskop kan også være aktuelt.

Behandling

Målet med behandlingen er å fjerne infeksjonen og helbrede pasienten. Behandlingen er antibiotika. Vanlig penicillin er førstevalg. Anbefalt behandlingslengden ved ukompliserte tilfeller er 14 dager, vanligvis med 5–7 dagers intravenøs behandling og deretter behandling med tabletter.

Prognose

Med tidlig antibiotikabehanding er prognosen god. 

Ubehandlet kan infeksjonen avta og helbredes spontant, eller komme tilbake uker eller måneder senere med feberperioder på 3-4 dager innimellom feberfrie perioder. 

Det kan også oppstå komplikasjoner med blant annet lungebetennelse, betennelse i hjertet eller hjernehinnebetennelse.

De aller fleste blir spontant bra, eller de blir friske etter behandling. Tilstanden kan være dødelig, særlig hos spedbarn.