Hepatitt C: Årsaker

Hovedsmittekilden for hepatitt C er infisert blod. Yrkesmessig eller seksuell smitte forekommer sjeldnere. Enkelte faktorer øker risiko for smitte:

• Felles bruk av sprøyter gjør at sprøytenarkomane er ekstra utsatt. Levende virus har blitt påvist i sprøytespisser i opptil 2 måneder etter bruk
• Helsepersonell kan være utsatt ved stikkuhell. Sannsynligheten er cirka tre til fem prosent for å bli smittet dersom man stikker seg på en sprøyte som er brukt på en pasient som har hepatitt C
• I forbindelse med graviditet og fødsel kan barn smittes av mor med hepatitt C. Smitterisiko er beregnet til under ti prosent. Hepatitt C-viruset overføres ikke ved amming
• Personer som fikk blodtransfusjoner før 1994 kan ha blitt utsatt for smitte på grunn av manglende kontroll av blodgivere og liten kjennskap til viruset. Dette skjer imidlertid ikke i dag på grunn av streng kontroll av blod fra blodgivere.
• Seksuell smitte er mulig. Heteroseksuell smitte skjer svært sjelden, det er særlig menn som har sex med menn som er utsatt. Smitterisikoen i stabile monogame forhold der den ene parten er smittet, er lav. Mange partnere og andre seksuelt overførbare infeksjoner øker smitterisikoen.

Hepatitt C-viruset finnes i flere ulike varianter, såkalte genotyper. Hittil er syv ulike genotyper er registrert, og disse kan igjen ha ulike undergrupper. Ulike genotyper dominerer i ulike deler av verden. Genotype 1, 2 og 3 dominerer i Norge og Europa. Genotype er med å bestemme hvilke medisiner den enkelte skal behandles med. 

Diagnosen stilles vanligvis på grunnlag av blodprøver, sjeldnere på grunn av symptomer. Det tar 4 til 12 uker fra du smittes til sykdommen bryter ut, men viruset kan påvises i blod allerede 1-2 uker etter smitte.