Marburgvirus-sykdom

Sykdommen har mye til felles med Ebolavirus-sykdom. Selv om Marburg og Ebola er forårsaket av to forskjellige virus, er de to sykdommene klinisk like. Begge er sjeldne og kan forårsake utbrudd, lokale epidemier, med høy dødelighet.

Utbredelse

Marburgvirus sykdom ble første gang beskrevet i 1967 i Marburg i Tyskland og i Beograd i Jugoslavia. Syv personer døde etter kontakt med forsøksaper pluss to døde i nærmiljøet. Siden da har alle senere utbrudd forekommet i Afrika. Det største marburgvirusutbruddet tok livet av 300 personer i Angola i 2005. I den Demokratiske republikken Kongo død 100 personer like før år 2000.

I juli 2022 er det et utbrudd i Ghana. Så langt er to mennesker døde. Nødvendige tiltak er satt i verk for å hindre spredning av infeksjonen.

Dødelighet av sykdommen kan være så høy som 80-90 prosent, men den kan også være vesentlig lavere (20 prosent) - det avhenger av virusvarianten og hvordan lokale myndigheter håndterer utbruddet. I afrikanske land har dødeligheten vært over 80 prosent, mens den ved et utbrudd i Europa var 24 prosent. Den store forskjellen forklares med at virusvarianten i Afrika synes å ha større evne til å fremkalle sykdom, den har høyere virulens.

Marburgvirus er et såkalt filovirus og finnes i tropisk Afrika og Sør-Amerika. Det er ikke påvist hvor dette viruset lever, det vil si hvem som er naturlig vert for viruset. Men det er påvist at smitteoverføring kan skje fra aper og sannsynligvis fra flaggermus (fruktflaggermus). Vi vet ikke hvordan smitten overføres fra flaggermus til mennesker.

Når det først har oppstått sykdom hos et menneske, skjer videre smitte mellom mennesker.

Filovirus kan overleve i flytende eller tørket materiale i mange dager. De inaktiveres ved gammabestråling, oppvarming i 60-75 minutter ved 60°C eller koking i fem minutter, og er følsomme for lipidløsningsmidler, natriumhypokloritt og andre desinfeksjonsmidler.

Smitte

Smitte mellom mennesker skjer først og fremst ved kontakt med kroppsvæsker som blod, slim eller spytt. Det antas at smitte også kan overføres som dråpesmitte via spytt eller aerosol fra oppkast, samt fra overflater, klær, sengetøy og medisinsk utstyr. Begravelsessermonier med direkte kontakt med avdøde kan resultere i smitte, virus vil da også være utenpå kroppen. Det kreves med andre ord nær kontakt med den syke/avdøde. Det er derfor først og fremst familiemedlemmer og helsepersonell som steller den syke, som er utsatt for smitte.

Hvis riktig infeksjonsforebygging og -kontroll følges strengt, anses risikoen for spredning av infeksjon som liten.

Diagnostikk

Diagnosen kan være vanskelig å stille tidlig i sykdomsforløpet. Symptomer og tegn er ganske like de en finner ved malaria, tyfoidfeber og dengufeber, samt andre virale blødningsfeber sykdommer som Lassafeber og Ebola.

Diagnostiske prosedyrer er isolasjon av viruset, PCR-test, påvisning av antigen eller antistoff og immunhistokjemisk undersøkelse. Foretrukket metode er PCR-test som er vist å ha høy nøyaktighet.

Forløp

Marburgvirusinfeksjon gir en blødningsfeber med et forløp som ligner på Ebola-infeksjon. 

Inkubasjonstiden, tid fra smitte til første tegn til sykdom, er på 3-9 dager, men den kan være opptil 21 dager. Tiden det tar før infeksjonen bryter ut, er sannsynligvis avhengig av virusdosen og hvordan infeksjonen har smittet. Smitte skjer ikke i inkubasjonstiden.

Sykdommen starter brått med uspesifikke influensaliknende symptomer som høy feber (vanligvis 39–40°C), muskelsmerter, hodepine og slapphet i 2-3 dager. Fra 3. dag kommer det også magesmerter, kvalme, oppkast og diaré. Fra ca. 5.-7. dag oppstår indre blødninger. Dette viser seg som blod i avføringen, blodig oppkast og neseblødninger. Man kan også blø i huden og fra slimhinner. Dødeligheten er høy på grunn av blodtap og svikt av mange organer.

I noen heldige tilfeller er forløpet mildere og pasienten blir frisk. Det er også sett at noen kan bli smittet uten å utvikle sykdom.

Hva skjer i kroppen?

Kroppens blødningskontroll blir forstyrret og gjør at infeksjonen blir livstruende. Det oppstår ukontrollerte blodpropper og blødninger i hele kroppen, noe som på fagspråket betegnes som disseminert intravaskulær koagulasjon. Desssuten oppstår en alvorlig reduksjon i antallet lymfocytter og blodplater. Dette kan skje innen en uke etter sykdomsdebut. Pasienter blir enten friske med støttebehandling eller de dør av dehydrering, indre blødninger og multiorgansvikt 8–16 dager etter symptomdebut. Tidlig støttende omsorg forbedrer overlevelsen.

I etterforløpet kan overlevende oppleve ulike følgetilstander, som utmattelse, muskelsmerter, ekstrem svetting, hudavskalling og hårtap.

Behandling

Det finnes ingen behandling mot selve viruset. Man forsøker livreddende behandling med intravenøs væske- og elektrolyttilførsel og eventuelt blodoverføringer, dersom slike ressurser er tilgjengelige.

Det er foreløpig ingen godkjent vaksine eller antiviral behandling tilgjengelig for å behandle Marburgvirus. Den eneste effektive beskyttelsen er å unngå kontakt med smittede personer. Av den grunn fraråder norske helsemyndigheter innreise til områder i perioder med lokale epidemier.

Mulige behandlinger blir for tiden testet i fase 1-studier, inkludert blodprodukter, immun- og medikamentbehandlinger og kandidatvaksiner. Siden man ikke har kommet lenger enn til fase 1-studier, er det således et godt stykke frem til man har godkjente og effektive behandlinger.

Befolkningstiltak

Hovedmålet ved et utbrudd er å forhindre smitte mellom mennesker. Tidlig påvisning av viruset, hurtig isolasjon av sykdomstilfeller, smitteoppsporing og tett oppfølging av mulig smittede personer, bruk av personlig beskyttelsesutstyr for de som tar seg av de syke, trygg gjennomføring av begravelser og informasjon til befolkningen om risikofaktorer, er alle nødvendige tiltak.