Gonoré: Diagnostikk

Cirka ni av ti menn med gonoré har symptomer i form av svie ved vannlating og gulgrønn utflod. Blant kvinner har bare rundt halvparten symptomer, ofte i form av ubehag i nedre mage, gulgrønn utflod fra skjeden og eventuelt smerte ved samleie. Det er avgjørende å la seg teste dersom slike symptomer oppstår. Også personer med risikoatferd som ikke har symptomer, bør vurdere testing. De som får plager, får vanligvis dette to til syv dager etter smitte. 

Test for gonoré (PCR-test) gjøres enklest i en urinprøve hos menn. Det er viktig å kun få med den første porsjonen av vannlatingen, det vil si ca. 15–20 ml førstestråleurin tatt minst én time etter forrige vannlating. Hos kvinner tas prøven med en bomullspinne som strykes mot skjedeveggen. Som regel testes også for klamydia i den samme prøven. Det er ikke uvanlig at en del personer med gonoré også har klamydiainfeksjon (cirka én av sju).

Ved sterk mistanke om gonoré tas det også dyrkningsprøve for å kunne teste om det foreligger antibiotikaresistens. Det tas prøver fra urinrørsåpningen, og eventuelt endetarm og hals, for dyrkning og påvisning av gonokokkbakterien. Hos kvinner tas også prøve fra livmorhals og skjede.

Mikroskopi av utflod. Viser hvite blodlegemer med gonokokker. Foto: US Centers for Disease Control and Prevention

Leger er pålagt å drive smitteoppsporing ved denne tilstanden, jf. smittevernloven § 3-6. Det er viktig å oppspore smittekilden for å unngå komplikasjoner og videre spredning av smitten. I tillegg må smitte med gonokokkbakterier alltid meldes til Folkehelseinstituttets meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS).

Klamydiabakterien, som også overføres seksuelt, er en mye vanligere årsak til urinrørsbetennelse hos menn og underlivsbetennelse hos kvinner enn gonoré.