Genital herpesinfeksjon

Hva er genital herpesinfeksjon?

Genital herpes er en infeksjon i underlivet med herpes simplex virus (HSV). Det skilles mellom to typer virus: HSV-1 og HSV-2.  HSV-2 overføres praktisk talt utelukkende seksuelt, mens HSV-1 overføres seksuelt eller ikke-seksuelt. 

Genital herpesinfeksjon er svært vanlig. Mellom 20 og 30 % av den voksne befolkningen har genital herpes.  Tradisjonelt har HSV-1 forårsaket 10-20 % av tilfellene og HSV-2 80-90 %.  Forekomsten av genital herpes forårsaket av HSV-1 er imidlertid sterkt økende. Årsaken til dette er endringer i seksualvanene (mer oralsex).

Symptomer og funn ved første utbrudd (primærinfeksjonen) varierer betydelig fra ingen til intense. Det anslås at hele 2/3 av pasienter som får genital herpesinfeksjon mangler symptomer eller funn. For de som får symptomer kan det første utbruddet være svært plagsomt. Ofte merkes smerte, prikking og brenning før utbruddet kan sees på huden/slimhinnene. De ytre kjønnsorganene blir rødlige, hovne og ømme, og det dannes smertefulle blemmer. Disse vil etter hvert briste og føre til dannelse av små sår. Utbruddet medfører ofte slapphet, hodepine og feber. Det er også vanlig med muskelsmerter. Vannlatingen kan være meget smertefull. Ubehandlet går tilstanden over etter to til fire uker. Tiden fra en person blir smittet til symptomer oppstår er oftest fire til syv dager, men det kan også gå lengre tid enn dette. 

Mange, men ikke alle, får nye herpesutbrudd. De nye utbruddene er mildere enn primærinfeksjonen, med færre blemmer og sår, og oftest fravær av allmennsymptomer. Over tid vil anfallene bli stadig mindre. Nye anfall er vanligere med HSV-2 enn HSV-1. I løpet av det første året etter primærutbrudd er frekvensen av symptomatisk tilbakefall av HSV-1 på 20-50 %, og 70-90 % for HSV-2.

Fødende med HSV-utbrudd kan smitte barnet ved fødsel.

Årsak

Genital herpes smitter først og fremst ved seksuell kontakt. Praktisering av munnsex medfører fare for smitte fra munn til kjønnsorganer og omvendt. Viruset vandrer langs nervebaner og går i hvilefase i såkalte nerveganglier. Når viruset er i hvilefasen, har man ingen symptomer. Viruset kan imidlertid våkne fra dvalen og forårsake gjentatte utbrudd med samme lokalisering. De senere utbruddene er som nevnt, vanligvis mildere enn den første episoden.

Smittefaren er størst når man har utbrudd, men smitte utenom utbrudd forekommer, spesielt ved HSV-2. Det er derfor mulig å overføre smitten uten at den smitteførende er klar over muligheten. Kondom beskytter til en viss grad mot smitte. Men viruset kan oppholde seg på huden utenfor kondomets dekningsområde, og på den måten smitte også ved kondombruk.

Animasjon av herpes

Diagnosen

Legen vil stille diagnosen på grunnlag av de typiske symptomene som foreligger, med smertefulle blemmedannelser etterfulgt av skorper. Diagnosen bekreftes ved påvisning av virus med PCR-teknikk. PCR, polymerasekjedereaksjon, en metode til å gjenkjenne DNA (arvestoff) og på den måten identifisere herpesviruset. Prøve tatt fra blemmer eller væskende sår stiller diagnosen i nær 100 prosent av tilfellene. Prøve tatt fra tørre sår eller kruster fanger ikke opp alle med herpesinfeksjon, men slik prøve er likevel klart bedre enn dyrkningsprøver.

Det er mye større sannsynlighet for å lykkes med viruspåvisning i tidlig sykdomsfase, både ved første episode og tilbakefall, derfor bør prøvetaking gjøres så snart som mulig ved et utbrudd.

Utenom utbrudd er viruset gjemt i nervetråder og kan ikke oppdages ved prøvetaking. Herpestest inngår derfor ikke som rutineprøve ved testing for kjønnssykdommer.

Behandling

Det finnes ingen medisiner som helbreder sykdommen. Imidlertid finnes det medisiner som hemmer virusets vekst og aktivitet, og som reduserer smitteoverføringen.  Medisinene som brukes er aciklovir eller valaciklovir.  Medisinen er i første rekke nyttig ved de kraftige primærutbruddene, men den brukes også med god virkning hos pasienter som opplever plagsomme tilbakefall.  

Ved førstegangsinfeksjon har behandlingen best virkning dersom den kan påbegynnes innen tre døgn etter symptomdebut. Vanligvis gis behandling i fem dager, men noen anbefales ti dager. 

Dersom behandling skal gis ved senere utbrudd, må behandlingen starte tidligere for å kunne ha effekt. Behandlingen bør igangsettes så snart som mulig etter symptomdebut, helst i forvarselsstadiet (smerter, prikking, brenning før synlig utbrudd).  Noen få har meget hyppige oppblussinger av infeksjon. Sykdommen er da en betydelig plage og gjør det vanskelig å opprettholde et normalt seksualliv. I slike tilfeller kan man behandle med de samme medisiner forebyggende i kortere eller lengre tid. Beslutninger om hvordan tilbakefall best kan håndteres tas i samråd med pasienten. Hvordan en persons seksuelle og sosiale liv påvirkes, er ofte uavhengig av hvor ofte symptomene oppstår.

Under utbrudd kan lokalbedøvende salve virke lindrende. Sårhygiene er viktig for å unngå tilleggsinfeksjon med bakterier. Sårene kan holdes rene ved å skylle dem skånsomt med kroppstemperert springvann (32-37 °C, drikkevannskvalitet). Alternativt kan fysiologisk (isotont) saltvann brukes (kjøpes på apoteket).  Urinering i dusjen eller med underlivet nedsenket i vann (for eksempel i et vaskevannsfat med lunkent vann), kan gi god lindring dersom vannlating er smertefullt. Det kan være lurt å unngå trange busker. 

Lokalbehandling med virusdrepende salve/krem anbefales ikke da dette har minimal effekt og det er fare for resistensutvikling.

Smitte

Viruset smitter ved direkte kontakt mellom hud eller slimhinner og virus, for eksempel ved vaginalt eller analt samleie og oralsex.

Medikamentell behandling erstatter ikke andre tiltak for å hindre spredningen av denne seksuelt overførte infeksjonen. Faren for å smitte partneren er størst i forbindelse med et utbrudd. Kondom bør brukes, og partneren bør informeres om den smittsomme infeksjonen. Gjennom medikamentell behandling og kondombruk elimineres ikke risikoen for å smitte andre, men sjansen for smitte blir mindre. Områder som kondomet ikke dekker, kan være smittet og kan da også overføre smitte.

Både HSV-1 og HSV-2-smittede utskiller ofte virus i korte perioder også i symptomfri fase. Dette er spesielt vanlig første året etter primærinfeksjonen, og er vanligere ved HSV-2 enn ved HSV-1. Derfor anbefales det alltid å bruke kondom. Personer som er i faste parforhold, kan imidlertid velge å leve med en viss risiko for smitteoverføring dersom de ikke ønsker å bruke kondom hele tiden.

Det antas at smitte i minst 70 % av tilfellene skjer ved virusutskillelse hos personer som ikke er klar over at de er infiserte.

Det er viktig å vaske hendene godt etter å ha vært i kontakt med blemmene/sårene, for å unngå å smitte seg selv andre steder på kroppen.

Prognose

Det tar vanligvis under en uke fra smitte til symptomer eventuelt oppstår, og det tar ofte fire til seks uker før primærutbruddet gror fullstendig. Over 50 prosent av pasientene får nye utbrudd, men disse utbruddene er som nevnt mindre plagsomme, og de varer i en til to uker. Det er færre og mildere senere utbrudd ved HSV-1 infeksjon enn ved HSV-2.

Sykdommen brenner vanligvis ut og avtar i intensitet. Noen opplever bare ett utbrudd, mens sykdommen hos andre kan holde seg aktiv over mange år. Det er ingenting som tyder på at sykdommen er farlig på lang sikt. Det er ingen overhyppighet av kreft eller barnløshet hos pasienter som har herpes-smitte.

Herpes kan smitte fosteret under fødsel. Dette kan medføre alvorlig sykdom hos den nyfødte. Sjansen for slik smitte er heldigvis meget liten, men man velger allikevel å foreta keisersnitt hos kvinner som får første utbrudd nær termin.