Flokkimmunitet

Flokkimmunitet dreier seg om å oppnå kontroll over en truende infeksjonssykdom i samfunnet. Flokkimmunitet oppstår når en betydelig andel av befolkningen blir immun mot en infeksjonssykdom, noe som nedsetter spredningen av sykdommen. Det betyr at sannsynligheten for at en infisert person kommer i kontakt med en person som ikke har hatt infeksjonen, er redusert til under det nivået som behøves for å opprettholde smitten (at reproduksjonstallet, R-tallet, er under 1). Risikoen for smitte fra person til person avtar. De som ikke er immune, blir indirekte beskyttet fordi det er mindre virus i omløp³.

Andelen av befolkningen som må være immun for å oppnå flokkimmunitet, varierer fra sykdom til sykdom. En sykdom som er svært smittsom, som for eksempel meslinger, krever at mer enn 95 prosent av befolkningen er immun for å stanse spredningen av sykdommen og oppnå flokkimmunitet. Når andelen i befolkningen som er immune mot en infeksjonssykdom, er høyere enn denne terskelen⁴, vil spredningen av viruset avta. Det kalles terskelnivået for å oppnå flokkimmunitet. Usikre estimater tyder på at terskelnivået for covid-19 er 60 til 70 prosent.

Flokkimmunitet kan oppnås etter gjennomgått infeksjon hos en stor nok andel av befolkningen eller ved vaksinasjon. Vaksinasjon skaper immunitet uten at man får sykdommen. Vaksiner har ført til flokkimmunitet mot smittsomme sykdommer som kopper, polio, difteri, røde hunder og andre smittsomme sykdommer.

Selv om forekomsten av viruset i befolkningen er lav når det er oppnådd flokkimmunitet, så kan fortsatt de som ikke er immune, få sykdommen. Flokkimmunitet reduserer risikoen for å få en sykdom, men forhindrer ikke at sykdommen kan oppstå hos ikke-immune personer.