Prostatakreft

Hva er kreft?

Alt kroppsvev går gjennom fornyelsesprosesser hvor gamle celler dør, og nye celler vokser frem gjennom en prosess som kalles celledeling. Av og til hender det at vekstmønsteret endrer seg slik at celledelingen overstiger behovet. Resultatet er dannelse av en svulst. Ofte er slike svulster godartet, men i noen tilfeller svikter kroppens kontroll med celledelingen, slik at umodne celler vokser raskt og uhemmet. Dette er kreftceller, og de har evnen til å vokse inn i nabovev og spre seg til andre deler av kroppen via blodbanen, lymfesystemet eller kroppshulrom. Her kan de få feste og gir opphav til dattersvulster (metastaser).

Hva er prostatakreft?

Prostata heter blærehalskjertelen på norsk. Som navnet tilsier, ligger kjertelen under urinblæren og første del av urinrøret går gjennom kjertelen. Kjertelens hovedoppgave er å bidra med blandevæske slik at sæden holder seg flytende. Kjertelen vokser gjennom hele livet, og etter hvert som du blir eldre, kan du begynne å merke symptomer fra denne veksten. Vannlatingsplager er ganske vanlig hos menn over cirka 55 år, både hos de med godartet forstørret prostata og hos de med prostatakreft. En god måte for å systematisk kartlegge vannlatingsplager, er å anvende et standardisert internasjonalt spørreskjema som Internasjonal prostata symptomskår (I-PSS). Blod i urinen eller sædvæsken kan være både et tidlig og sent tegn, men sees også ved andre sykdommer i urinveiene eller infeksjon. Dersom en kreftsvulst fra prostata vokser inn i nærliggende vev, kan det oppstå smerter i bekkenet og rundt endetarmen. Uttalt og langvarig utmattelse og utilsiktet vekttap er sene symptomer. Hos noen kan de første symptomene komme som følge av spredning av sykdommen. Symptomene vil da vanligst komme fra skjelettet i form av bensmerter.

Kreftknute i prostata

Dersom en kreftknute oppstår i prostatakjertelen, dreier det seg om prostatakreft. Prostatakreft er den hyppigste kreftformen hos menn i Norge. Det oppdages over 5000 nye tilfeller årlig i Norge. Omtrent hver åttende mann vil få en prostatakreft-diagnose før fylte 75 år.

Årsakene til prostatakreft er ikke kjent, men det er funnet noe sammenheng med arv og opprinnelse. Man går ut ifra at prostatakreften er knyttet til arv hos omtrent én til to av ti personer som får sykdommen. Det kan sies at jo flere nære slektninger med prostatakreft en mann har, og jo yngre slektningen eller slektningene var da de fikk påvist sykdommen, jo høyere risiko har vedkommende selv å få sykdommen. Når man ser på ulike folkegrupper, finner man at personer av afrikansk og afroamerikansk opprinnelse har høyere risiko for å få prostatakreft enn menn fra andre folkegrupper. 

I mange tilfeller er prostatakreft en ufarlig tilstand, og i noen tilfeller er aktiv behandling ikke nødvendig - pasienten følges kun med jevnlige kontroller. I andre tilfeller kan prostatakreft være en aggressiv kreftsykdom som sprer seg raskt og forårsaker en rekke ulike komplikasjoner/plager. Det finnes ulike behandlinger med mål om enten helbredelse eller lindring, avhengig av svulstens art og utbredelse. 

Diagnosen

Undersøkelse av prostata

Ved mistanke om prostatakreft vil legen gjennomføre følgende undersøkelser:

• Kjenne på prostata. Dette er en undersøkelse der legen fører en finger inn gjennom analåpningen. Legen kan da kjenne på bakre del av prostata og få et inntrykk av størrelse og form på kjertelen. Svulster kan noen ganger kjennes som harde knuter i kjertelen.
• PSA (prostata spesifikt antigen). Dette er et stoff som måles i en blodprøve. Mengden av PSA i blodet øker i de fleste tilfeller av prostatakreft, men øker også ved godartet prostataforstørrelse og ved infeksjoner i prostata og urinveier. Vedvarende høye verdier uten samtidig infeksjon eller rask stigning av PSA øker kreftmistanken, og svært høye verdier gir sterk kreftmistanke.
• PSA-prøven bør brukes når menn søker hjelp og har symptomer som kan gi mistanke om prostatakreft. 
  • Rutinemessige kontroller av PSA som screeningundersøkelse for prostatakreft hos pasienter uten symptomer og uten forhøyet risiko, er ikke innført i Norge. Dersom du likevel ønsker å ta testen, bør du informere deg og diskutere dette med lege.
• Urinundersøkelse for å se etter blod eller tegn på infeksjon.

Dersom PSA er forhøyet, og det er mistanke om kreft, er neste steg henvisning til urolog. Urologen vil vurdere behov for bildeundersøkelser (særlig MR) og eventuelt vevsprøver (biopsier) fra prostata. Vevsprøver tas med en hulnål som stikkes inn i kjertelen. Forandringene i kjertelen er som regel flekkvis, slik at man stikker åtte til ti forskjellige steder i kjertelen i håp om å få med representativt materiale. Tradisjonelt føres nålen inn via endetarmen, og det brukes ultralyd for å sikre at man treffer kjertelen. En nyere metode som har vist seg å gi færre infeksjoner som bivirkning, er biopsier via mellomkjøttet (perineum), altså området mellom endetarmsåpningen og pungen (transperineal biopsi).  

MR-undersøkelse av prostata som ledd i utredningen bidrar til mer nøyaktig lokalisering av svulstvev og høyere treffsikkerhet når det tas vevsprøver. Spesialvarianter av MR er kommet til, og disse skiller aggressive svulstvekster fra mer godartede svulster. Et samarbeid mellom MR-eksperter og kirurger gjør behandlingen mer målrettet og minsker faren for overbehandling.

Etter at biopsiene er tatt, behandles alle vevsprøvene med spesielle fargemetoder og undersøkes i mikroskop. Finnes kreftforandringer i en eller flere av prøvene, lages en gradering på bakgrunn av svulstvevets utseende og oppbygging. De fleste kreftsvulstene i prostata utgår fra kjertelvev (adenokarsinomer) og graderes i henhold til såkalt "Gleason" gradering 2-10. Gradene 2-6 regnes som forholdsvis lavgradig aggressiv, Gleason grad 7 som middels aggressiv og gradene 8-10 som aggressiv. 

Behandling

I tillegg til gradering av vevsprøvene, tar klinisk inndeling av prostatakreft også hensyn til nivå av PSA og sykdommens utbredelse/omfang (TNM-klassifisering). Det er denne helhetsvurdering som ligger til grunn for bedømming av svulstens aggressivitet og valg av behandling.

Viktige moment er mulige bivirkninger veid opp mot forventet helsegevinst. Tendensen går mot å velge mulig helbredende behandling for de som har forventet levetid av minst 10 år. Men innenfor denne gruppen finnes en rekke andre momenter som legen må ta hensyn til. I mange tilfeller bedømmes risiko for farlig sykdomsutvikling som så liten at man kan leve livet ut med sykdommen uten å få plager eller for tidlig død. Det beste er derfor å vurdere og diskutere valg av behandling grundig i hvert enkelt tilfelle. 

Dilemmaet er at det finnes mange forskjellige former for prostatakreft. Noen utvikler seg svært langsomt og gir få eller ingen plager. Andre vokser utenfor prostata og skader nærliggende vev. Så finnes det aggressive former som vokser raskt og sprer seg til andre steder i kroppen, for eksempel skjelettet. Det kan være en utfordring å skille mellom disse kreftformene tidlig i forløpet. Det kan bety at noen pasienter overbehandles. De får fjernet prostatakjertelen og får ytterligere behandling uten at det hadde vært nødvendig. På den annen side, blant dem med aggressiv sykdom er dette riktig behandling.

De behandlingsmulighetene som foreligger, er:

• Aktiv overvåkning
• Kirurgi
• Strålebehandling
• Hormonbehandling
• Symptomstyrt behandling

Prognose

I Norge er risikoen for å dø av prostatakreft før 75-årsalder på rundt 1 %. Andelen av personer som har fått diagnosen prostatakreft og som overlever de første fem årene etter at diagnosen ble stilt, er 19 av 20 menn. Prognosen er i stor grad avhengig av type kreft, lokal utbredelse av svulsten, og om det foreligger spredning eller ikke. Spredning av sykdommen rammer som oftest lymfeknuter i bekkenområdet, men også skjelettet, lever og lunger.

Ti år etter at diagnosen prostatakreft ble stilt, lever fortsatt tre av fire nordmenn dersom kreften er begrenset til prostatakjertelen alene.  Dersom svulsten har vokt ut inn i nærliggende vev uten videre spredning, lever halvparten etter ti år. Rundt én av sju menn med påvist spredning på diagnosetidspunktet, lever fortsatt etter ti år. 

Livskvaliteten til pasienter med prostatakreft varierer avhengig av hvilken behandling som er gitt.

Prostatakreftpasienter som har fjernet prostata eller følges med aktiv overvåkning rapporterer om like god helse- og livskvalitet og samme grad av utmattelse som menn på samme alder som aldri har hatt prostatakreft. Noen av de som har fjernet prostata, opplever problemer med urinlekkasje og nedsatt seksualfunksjon.

Pasientene som blir strålebehandlet, melder om noe dårligere helse- og livskvalitet og noe mer utmattelse  sammenlignet med menn på samme alder som aldri har hatt prostatakreft. Noe av endringen kan skyldes at en del av pasientene også får hormonbehandling. Det rapporteres også om noe dårligere seksualfunksjon og tarmfunksjon etter behandlingen.