Hoftebrudd

Hoften

Oversikt lår, hofte, bekken

Lårbeinet (femur) består av leddhodet, lårhalsen, trokanterområdet, skaftet og kondylene i kneleddet. Leddhodet (caput) er kuleformet og ligger inne i en halvmåneformet leddskål i hoftebeinet (hofteskålen eller acetabulum). Lårbeinet har en vinklet form. Fra hofteskålen i bekkenbeinet går lårbeinet skrått utover ca. 10 cm før det vinkles rett nedover. Partiet fra leddhodet og til der lårbeinet vinkles nedover, er lårhalsen. Vinkelområdet kalles lårbeinsknuten (trokanter).

Hoftebrudd

Halvparten av alle hoftebrudd utgjøres av brudd gjennom lårhalsen, brudd i lårbeinsknuten utgjør 45 prosent, og brudd rett under lårbeinsknuten utgjør 5%. Bruddene inndeles etter hvor lårbeinet brekker samt undertyper . Bildene under viser lårhalsbrudd og skillet mellom brudd med og uten feilstilling (dislosering).

Ikke alle brudd fører til knekkdannelse mellom de to bruddendene. Det hender også at bruddet fører til at de to beinendene stukes sammen (innkilte brudd) slik at bruddet er forholdsvis stabilt og ikke kommer ut av stilling. Slike brudd kan være vanskelige å se på røntgen.

Hvem får hoftebrudd?

Hoftebrudd rammer først og fremst eldre mennesker. Gjennomsnittsalder for de med hoftebrudd er 83 år og 70 prosent er kvinner. Hoftebrudd ses sjelden før 50-årsalderen. Bare ca. 4 prosent av pasientene er under 60 år, og de fleste av disse har en eller flere risikofaktorer som lav beintetthet og/eller falltendens. Antall nye hoftebrudd fordobles for hvert 5-års alderstrinn etter fylte 50 år.

Det forekommer omtrent 9000 hoftebrudd hvert år i Norge. 50 prosent av hoftebruddene er lårhalsbrudd, 45 prosent er brudd i lårbeinsknuten (trokanter) og hos 5 prosent er bruddflaten rett under hoftebeinsknuten. I industrialiserte land er risikoen for å få hoftebrudd i løpet av livet omtrent 23 prosent hos kvinner og 11 prosent hos menn.

Hos eldre oppstår de aller fleste brudd etter fall i hjemmet. Det er to viktige risikofaktorer som gjør eldre ekstra utsatte for å få hoftebrudd: de har lettere for å falle og de har beinskjørhet som gjør at bein oftere brekker. Kvinner har som regel mer uttalt beinskjørhet enn menn, og det synes å forklare hvorfor de er mer utsatte for å få hoftebrudd. Eldre som har slitasjegikt i hofta, får sjeldnere hoftebrudd, sannsynligvis fordi forkalkningene beskytter noe mot brudd.

Andre forhold som øker risikoen for hoftebrudd, er en inaktiv livsstil, røyking, bruk av medikamenttypen kortikosteroider, diabetes og opphopning av beinskjørhet i familien.

Tegn på hoftebrudd

Sykehistorien er ofte typisk. En eldre person har falt og har fått smerter i den ene hofta. Ved feilstilling i bruddet er det aktuelle beinet opprykket, forkortet og utadroteret, og ved bevegelse av beinet vil det være smerte i hofteregionen. Forsiktig banking under foten vil også kunne gi smerter i hofta. Noen ganger er bruddet stuket så godt sammen, at det er lite å finne utover smerter.

En del pasienter med hoftebrudd har vært alene og har kanskje ligget i flere timer før de er blitt funnet. De kan derfor være nokså forkomne, dehydrert og utsultet - enkelte har pådratt seg liggesår.

Diagnosen

Ved hjelp av røntgen stilles en sikker diagnose i 95 prosent av tilfellene. Om man mistenker bruddtyper som lett kan overses ved røntgen gjøres som regel CT eller MR. Bildeundersøkelser er avgjørende for å finne ut hvilken type brudd det er, og dermed hvordan bruddet best kan behandles. Siden de aller fleste må opereres, tas det før operasjonen også røntgenbilde av lunger og hjerte, hjertekardiogram (EKG) og enkle blodprøver. Disse undersøkelsene tas rutinemessig på alle eldre som skal opereres.

En operasjon er alltid en belastning på menneskekroppen, og det er viktig å forsikre seg om det ikke foreligger andre sykdommer som kan skape problemer under operasjonen.

Behandlingen

Hoftebrudd - korreksjon med skruer

Formålet med behandlingen er å få satt bruddet på plass og festet det slik at det er stabilt. Dette reduserer også smerten. Til dette kreves operasjon. Det ideelle tidspunktet for en slik operasjon er innen 24 timer etter uhellet.

Tidligere trodde man at en operasjon burde skje tidligst mulig. Kunnskapen nå tyder på at det ikke er noen grunn til å forsere inngrepet innen de første 24 timene. Snarere er det argumenter for å ta seg tid til å utrede og forbehandle pasienten, for eksempel korrigere væske- og elektrolyttforstyrrelser, for deretter å operere på dagtid med uthvilt og kompetent personale. En ventetid på over to døgn ser derimot ut til å være uheldig, og man forsøker å operere alle innen den tid.

Ulike former for bedøvelse brukes. Hos skrøpelige pasienter vil man ofte unngå narkose, fordi det kan utgjøre en ekstra belastning. Istedet kan man sprøyte inn bedøvelse i ryggen rundt ryggmargen - såkalt spinal- eller epiduralbedøvelse. Da er man våken under operasjonen, og belastningen på hjerte-kar systemet er mindre.

Hofteprotese (kunstig hofteledd)

Ved brudd uten feilstilling er det enighet om at behandlingen skal være skruer eller nagler uansett alder. For brudd med feilstilling, derimot, anbefales ulike former for kirurgi basert på alder, bruddtype og andre forhold. For noen er det best å sette inn en halvprotese (bare leddhodet skiftes), men for andre er det bedre å sette inn en totalprotese (skifter både leddhode og leddskål). Om det foreligger hofteleddsartrose (slitasjegikt), skal pasienten også ha totalprotese.

Unge, friske pasienter under 60-65 år bør behandles med skrue og/eller nagler (osteosyntese) uavhengig av grad av feilstilling.

Også innkilte brudd bør opereres for å stabilisere bruddspalten og sikre at pasienten kan komme seg raskt ut av sengen og starte rehabilitering. De viktigste komplikasjonene (blodpropp, lungebetennelse og død) øker raskt dersom pasienten ikke kommer seg raskt tilbake i aktivitet.

Brudd nær leddhodet til lårbeinet kan medføre at blodforsyningen til leddhodet skades. På sikt vil det føre til at leddhodet smuldrer opp (caputnekrose), noe som gjør det umulig å gå på dette beinet. Ut fra bruddtypen kan ortopeden forutsi en slik utvikling. Ortopeden vil i slike tilfeller fjerne leddhodet og deler av lårhalsen og sette inn en protese, en kunstig lårhals og leddhode i lettmetall.

Opptrening etter hoftebrudd

Det er svært viktig at eldre med hoftebrudd ikke blir liggende i dagevis etter operasjonen. Blir pasienten liggende eller sittende i ro, øker risikoen for å få blodpropp betydelig. Og blodpropp kan være en livstruende komplikasjon. Derfor skal pasienten opp og gå som regel dagen etter operasjonen. Belastning av beinet gjør dessuten at bruddet gror raskere.

Også etter utskrivingen fra sykehuset er det viktig at pasienten fortsetter å være i aktivitet. Da vil pasienten raskere gjenvinne sin tidligere førlighet og risikoen for komplikasjoner blir mindre.

Prognose

De aller fleste kommer seg greitt etter et hoftebrudd, men opptil 1 av 4 av tidligere selvhjulpne pasienter blir pleiepasienter og halvparten får redusert gangfunksjon. Det er også en del eldre mennesker som dør i forløpet av et hoftebrudd. Dels fordi de var skrøpelige i utgangspunktet, og dels på grunn av komplikasjoner knyttet til bruddet og operasjonen. For eldre med hoftebrudd er dødeligheten etter ett år ca. 25 prosent, men det blir stadig færre og mindre komplikasjoner og redusert dødelighet som følge av hoftebrudd i Norge. De som i utgangspunktet er friske og oppegående, har imidlertid ikke økt dødelighet sammenliknet med jevnaldrende uten brudd. Et hoftebrudd er uansett en dramatisk begivenhet for den som rammes og innebærer en risiko for tap av funksjon og økt avhengighet

Blodpropp og lungebetennelse er de vanligste årsakene til at eldre dør. En del blir akutt forvirret og desorienterte etter skaden, inngrepet og sykehusoppholdet. Dette er ikke noe som er spesielt for hoftebrudd, det er noe som kan skje ved enhver større hendelse hos et eldre menneske.

Prognosen er avhengig av hvor frisk pasienten var før uhellet skjedde, typen brudd og alder. Forvirring etter operasjonen som går over i en kronisk forvirring, kan også bety at leveutsiktene blir dårligere.

Det hender at hofteopererte over tid får problemer med plater, skruer, nagler eller protese som ble brukt til å reparere bruddet. Metallbitene kan løsne, de kan trenge dypere inn i vevet og de kan gi vedvarende smerter. I slike tilfeller kan det bli aktuelt å gjøre ny operasjon.

Forebyggende tiltak

Om man forebygger utvikling av osteoporose vil det kunne inntil halvere risikoen for et hoftebrudd. Egne medisiner er utviklet for dette formålet. Vitamin D og kalsium gis vanligvis i tillegg til medikamenter mot osteoporose, men de har lite eller ingen bruddforebyggende effekt om de gis alene.

Regelmessig mosjon, som å gå eller jogge, fremmer dannelsen av nytt beinvev og bedrer muskelmassen. All mosjon er nyttig. Det optimale er minst 30 minutter daglig 5 dager i uka.

Unngå røyking og større alkoholinntak.

Diskuter med legen din om det er behov for annen type medikamentell behandling.