Artrose, oversikt

Hva er artrose ?

For at vi skal kunne røre oss er skjelettet oppdelt med ledd på strategiske plasser. En av leddenes viktigste bestanddeler er brusken, som utgjør leddets glideflate. Brusk gjør det mulig for de harde knoklene å bevege seg mot hverandre uten å skade hverandre.

Ved artrose skjer en gradvis endring der mengden brusk reduseres og i enkelte tilfeller forsvinner helt. Det fører til betennelse (inflammasjon) i leddet og forandringer i knokkelen under brusken. Vanligvis gir det symptomer i form av smerte og redusert bevegelighet i leddene. Andre strukturer, slik som menisken i kneleddet eller musklene rundt et ledd, kan også bli svakere i denne prosessen.

Forekomst

Artrose er blant de vanligste muskel- og skjelettlidelsene i Norge.¹Forekomsten øker kraftig etter 50 års alder. Det anslås at omkring én av ti menn og to av ti kvinner over 60 år har symptomgivende artrose. Tilstanden forekommer også hos yngre personer og skyldes da ofte overvekt, fedme eller en tidligere skade i leddet.

Overvekt øker risikoen for artrose. Ettersom forekomsten av overvekt og fedme øker, har også forekomsten av artrose økt. Personer som har hatt en skade i et kne, slik som meniskskade eller korsbåndsskade, har også høyere forekomst av kneartrose.

Årsak

De viktigste risikofaktorene for artrose er overvekt, skader i ledd, svak muskulatur og ugunstig belastning:

• Ved overvekt øker først og fremst risikoen for artrose i knær og hofter. Risiko øker med økende grad av overvekt. Hos personer med kroppsmasseindeks (KMI) over 30 er risikoen for artrose nesten ti ganger økt i forhold til hos personer med normal KMI.
• Får du en skade i menisken når du er ung, eller en skade som fører til at menisken må fjernes, har du en økt risiko for å utvikle artrose i samme ledd.
• Arbeid som innebærer at du står mye på huk eller på knær øker risiko for artrose i knær og hofter.
• Svak muskulator og dårlig koordinerte bevegelser øker risikoen for overbelastning på leddet og utvikling av artrose.

Arv har betydning og personer med slektninger som har artrose har større risiko for selv å utvikle artrose.

Symptomer og tegn

Det kan oppstå artrose i alle ledd, men knær, hofter og hender rammes hyppigst. Symptomene avhenger av hvor artrosen er og kommer gjerne gradvis, med økende tilstivning og belastningssmerter som første symptom. Av og til kan symptomene oppstå plutselig, gjerne i forbindelse med en mindre skade eller vridning.

• Artrose i fingerledd kan gi stive, ømme og fortykkede ledd. Noen får kuler/knuter i relasjon til fingerleddene. Leddet ved basis av tommelen mot håndleddet, er et av håndleddene som hyppigst rammes av artrose.
• Ryggplager hos middelaldrende personer kan skyldes artrose i de mange små leddene mellom ryggvirvlene -fasettleddene.
• Artrose i stortåens grunnledd kan føre til at tåen bli stiv og øm.
• Kneleddsartrose kan gi stivhet, smerte og hevelse i kneet.
• Hofteleddsartrose gir ofte stivhet og smerte.

Symptomene kan variere over tid, dårlige perioder avløses av bedre perioder med mindre plager. Varigheten av gode og dårlige perioder kan variere fra dager til måneder og fra person til person.

Diagnostikk

Artrose kan påvises på flere måter. Hos de fleste er symptomer og funn så tydelige at det er tilstrekkelig for å stille diagnosen. I noen tilfeller kan ytterligere undersøkelser være nødvendig.

Artrose kan være synlig på vanlig røntgen av leddet, men ikke alle har forandringer på røntgen på tidspunktet symptomene debuterer. Det er sett at personer med større artroseforandringer på røntgen kan ha lette symptomer eller ingen symptomer i det hele tatt, mens personer med lite eller ingen artrose på røntgenbildet kan ha mye symptomer. Røntgen av leddet har derfor begrenset verdi og er ikke nødvendig for å stille diagnosen. Røntgen tas gjerne i forbindelse med planlegging av en operasjon eller når det er mistanke om at annen tilstand eller sykdom kan være årsak til plagene.

En MR-undersøkelse kan med stor presisjon påvise forandringer i ledd. Slike forandringer kan ofte være uspesifikke uten sikker sammenheng med graden av symptomer. Det anbefales derfor at MR i utgangspunktet ikke benyttes i utredning av atrose for å unngå forsinket eller unødvendig behandling. Undersøkelsen er derimot nyttig for å kartlegge andre årsaker, slik som skader i leddbånd eller menisker og leddbetennelser.  

Behandling

Første og viktigste steg i behandlingen består av god informasjon og opplæring om tilstanden, trening, vektnedgang og bruk av reseptfrie legemidler ved behov.

Informasjon og opplæring kan være skriftlig slik som denne teksten, eller foregå som undervisning, eksempelvis på artroseskole.

Vektreduksjon og trening kan bidra til at videre brusktap i hofte og kne bremses:

• Trening er en svært viktig del av behandlingen ved artrose og kan bestå av kondisjonstrening, styrketrening og muskelspesifik trening. Det er funnet at veiledet trening, det vil si trening med veiledning av helsepersonell, kan ha noe bedre effekt enn egentrening. En fysioterapeut kan gi god informasjon om hvordan en best trener musklene. Hvilken trening som er best, avhenger av hvor artrosen er. Effekten av trening er først og fremst studert ved kne- og hofteleddsartrose.
• I begynnelsen kan trening gi mer vondt i leddene. En del synes også det er vanskelig å finne motivasjon til eller komme i gang med trening. Det er imidlertid ikke farlig å trene med artrose. På sikt kan treningen redusere smerte og bedre bevegeligheten. I noen tilfeller kan trening bidra til å utsette behovet for annen behandling som legemiddelbehandling eller operasjon.
• Vektreduksjon anbefales som del av behandlingen dersom du er overvektig. Kombinasjonen av trening og kostholdsendringer kan gi gode resultater. Ved sykelig overvekt og fedme kan overvektskirurgi være aktuelt.

Smertestillende og betennelsesdempende legemidler, eksempelvis ibuprofen og naproksen, kan redusere plagene, men har ingen effekt på selve artrosen. Slike betennelsesdempende midler egner seg ikke for alle, særlig ikke for eldre på grunn av risikoen for blødning i magesekk eller tarm eller negativ påvirkning av nyrefunksjonen. Lokale betennelsesdempende midler, slik som krem/gel eller innsprøyting av kortison kan ha effekt ved for eksempel kneleddsartrose. Effekten av paracetamol har vist seg å være begrenset, men siden bivirkningene av paracetamol er mindre enn for betennelsesdempende midler, kan det lønne seg å gjøre et forsøk.

Hjelpemidler kan være av nytte ved artrose. Det kan være en stokk eller en krykke ved smerter i hofte eller kne, en skinne ved smerter i tommelens rotledd eller et skoinnlegg. TENS, smertebehandling med elektrisk stimulering, kan også hjelpe noen.

Kirurgi kan noen ganger være nødvendig når annen behandling ikke gir ønsket effekt.

Andre behandlinger kan hjelpe, men har begrenset vitenskapelige dokumentasjonen og skal ikke brukes rutinemessig. Det kan være akupunktur, manuell terapi eller PRP (PlateRikt Plasma). PRP innebærer at det lages et konsentrat av personens egne hvite blodceller og blodplater som så blir injisert inn i leddet. Resultatene har ikke vært overbevisende, og denne behandlingen gis foreløpig kun i forskningssammenheng i den offentlige helsetjenesten. 

Behandling av annen samtidig sykdom. Det er sett at forkomsten av annen sykdom er høyere hos personer med artrose. Det kan være hjertesykdom, sykdommer i øre-nese-hals området og sykdommer i urinveiene. Det er viktig å identifisere og behandle slik samtidig sykdom.  

Forløp og prognose

Artrose vil som regel gradvis forverres over flere år. Hos noen kan forverringen gå raskere og da behøves gjerne mer behandling.

Noen opplever ingen lindring av plager tross optimal behandling. Hos disse vil operasjon være aktuelt. Operasjon kan innebære innsetting av kunstig ledd -en protese. Vanligst er proteseoperasjoner i hofter og knær. En protese har gjerne god effekt på plagene, men varer ikke evig. Noen trenger ny operasjon, men det er vanligvis mange år etter første proteseoperasjon.

Avstivning av ledd kan være aktuelt hos noen, da festes de aktuelle knoklene sammen for å forhindre bevegelse i det aktuelle leddet. Effekten på plagene kan være god, men bevegeligheten i området reduseres.

Risikoen i forbindelse med operasjoner i ledd er lav, men eventuelle uønskede hendelser kan være svært alvorlige. Risikoen i forbindelse med et inngrep vurderes i hvert tilfelle.

Pasientforening

• Norsk Revmatikerforbund