Interstitiell cystitt

Hva er interstitiell cystitt?

Urografi av urinblæren

Interstitiell cystitt kalles også "smertefull blære syndrom" (painful bladder syndrome). Tilstanden er karakterisert ved smerter i blære og underliv og økt vannlatningstrang med hyppige vannlatninger både dag og natt. Det er typisk at smertene lindres ved vannlatning og øker når blæren fylles. Ofte føler man en unormal sterk og hurtig innsettende trang til vannlating. Plagene er langvarige, og de har en tendens til å komme og gå. Diagnosen forutsetter at man har utelukket en lang rekke andre sykdommer som kan gi liknende plager.

Det er beregnet at ca. 20 personer per 100.000 har tilstanden. Cirka 90 prosent er kvinner. Alder ved debut er vanligvis 30-50 år.

Årsak

Årsaken er ukjent. Muligens skyldes det økt følsomhet i nervetrådene i blæreslimhinnen. Symptomene ligner på vanlig blærekatarr, men ved interstitiell cystitt finner man ingen bakterier, og antibiotika hjelper ikke. Hos noen foreligger nedsatt funksjon i bekkenbunnsmuskulaturen. Enkelte kan ha sår i blæreslimhinnen. Tilstanden kan forekomme sammen med andre plager som allergi, irritabel tarm, fibromyalgi, betennelsessykdom i tarmen (Crohns sykdom, ulcerøs kolitt) og migrene.

Viktig å utelukke andre forklaringer

Diagnosen interstitiell cystitt forutsetter at andre tilstander er utelukket, f.eks. blærekatarr på grunn av bakterier, eller blæreirritasjon som følge av medikamenter, strålebehandling, tuberkulose. Det må ikke være tegn til sykdom i eller rundt skjeden (f.eks. herpesinfeksjon, skjedekatarr eller kjønnssykdommer), i livmoren, i urinrøret eller i blæren.

Diagnosen

Diagnosen baserer seg på de typiske symptomene og utelukkelse av ovennevnte tilstander og forhold. Symptomene er ofte så typiske at diagnosen kan stilles ut fra sykehistorien sammen med normale funn ved gynekologisk undersøkelse og urinundersøkelse. Det vil i noen tilfeller være aktuelt å gjøre cystoskopi for å utelukke tegn til annen sykdom i urinblæren.

Behandling

Det finnes ingen kur eller god behandling for tilstanden fordi årsaken er uklar, og det kan være mange ulike underliggende sykdommer. Det anbefales at behandlingen rettes mot symptomene: smerte, sterk trang til vannlating, hyppig vannlating. I første omgang vil legen anbefale at du prøver ulike livsstilsråd som stresshåndtering, atferdsterapi, bekkenbunnsøvelser og eventuelt kostholdsråd. Dersom plagene er så ille at du må ha behandling, finnes det forskjellige tiltak som kan forsøkes. Psykologisk støttebehandling kan også være nyttig for lettere å takle kroniske smerter.

Noen opplever at faktorer i kostholdet forverrer eller utløser plager. Eksempler er citrusfrukter, nøtter, alkohol. Det er store individuelle variasjoner, og det mangler vitenskapelig belegg for konkrete kostråd. Generelt anbefales det å unngå kostfaktorer som gjentatte ganger har forverret plagene dine.

Behandlingen er utfordrende både for pasienter og leger. For øyeblikket finnes ingen universelt akseptert diagnose, og ulike årsaker er blitt foreslått, noe som gjenspeiles i et stort utvalg av behandlinger, brukt alene eller i kombinasjon, og med begrenset dokumentasjon av effekt. 

Ofte prøves milde smertestillende midler som paracetamol eller ibuprofen først. Amitriptylin er et medikament som brukes mot depresjoner, men som også har en smertelindrende effekt. Et annet alternativ er pentosanpolysulfatnatrium som kan forsøkes av pasienter med moderate til sterke smerter og som har små blødninger fra sår i blæreveggen. Effekten av dette legemidlet er imidlertid usikker, resultatene fra ulike studier spriker. Andre medisiner som forsøkes, er allergimedisin, antikolinergika, gabapentin. Hos pasienter som ikke har effekt av tablettbehandling, forsøker legene noen ganger å installere medisin via et urinkateter inn i urinblæren (intravesikal behandling).

Felles for de mange ulike medisinene som forsøkes ved denne tilstanden, både som tabletter og intravesikal behandling, er at de som nevnt mangler en overbevisende vitenskapelig dokumentasjon av effekt.

Cirka 20-30 prosent opplever at det å "sprenge" ut blæren, dvs. fylle den med mer væske enn du tåler, mens du er i narkose, kan gi en forbigående bedring. Denne behandlingen har eventuelt kun kortvarig effekt. Hos noen har man sett effekt av å injisere botulinumtoksin (botox) i slimhinnen. 

Prognose

Dette er i utgangspunktet en ufarlig, men til tider svært plagsom sykdom. Studier har vist at opptil 50 prosent av pasientene kan oppleve at tilstanden forsvinner uten behandling i løpet av ett år. Men noen har plager i årevis. For mange kan beskjeden om at det ikke er påvist noen farlig sykdom, gjøre at de lettere klarer å leve med plagene.