Generalisert angstlidelse

Hva er generalisert angstlidelse?

Generalisert angstlidelse defineres som uttalt bekymring, angst, nervøsitet og anspenthet de fleste dager i minst seks måneder, sammen med følgende symptomer og tegn:

• Økt kroppslig spenning som fører til trettbarhet, skjelving, uro, muskelspenninger
• Autonom hyperaktivitet som fører til svetting, kortpusthet, hjertebank, tørr munn, kalde hender, ørhet, svimmelhet, mageplager.
• Økt overvåkning av omgivelsene. Er på tå hev, skvetten og har svekket konsentrasjonsevne

Plagene er ikke relatert til spesielle situasjoner. Det er en såkalt "frittflytende angst". Angsten kan også innbefatte katastrofetanker om at pasienten eller pårørende skal rammes av sykdom eller ulykke.

Sykdomsdebuten skjer ofte i 20-årsalderen, men tilstanden kan opptre i alle aldre. Livstidsrisikoen for å få generalisert angstlidelse er cirka to til fem prosent. Mer enn dobbelt så mange kvinner som menn får tilstanden. Mange har samtidig forekomst av andre angsttilstander og depresjon.

Årsak

Man kan ikke peke på noen enkelt årsak til tilstanden. Både arvelige og miljømessige forhold spiller inn. Også fysisk sykdom (særlig forhøyet stoffskifte) og alvorlige eller kroniske påkjenninger kan disponere for utvikling av generalisert angst.

Diagnosen

Depresjon, panikklidelse og sosial angst (frykt for å bli bragt i forlegenhet ved å havne i fokus eller bli negativt vurdert av andre) må utelukkes. De karakteristiske symptomene må være tilstede, og man må avklare om det foreligger en vedvarende nervøs legning.

Klargjøring av en del andre livsstilsvaner kan ha betydning både for diagnostikk og behandling -  søvn, døgnrytme, alkoholbruk, røyking, inntak av vanedannende medikamenter, familie- og arbeidssituasjon. Tidlig i sykdomsforløpet vil legen utføre en generell kroppsundersøkelse for å utelukke underliggende sykdom. Såfremt ikke sykdomsbildet endrer seg påfallende, er det liten grunn til stadig å gjenta slike undersøkelser ved senere oppblussinger av angsten.

Behandling

Hensikten med behandlingen er at pasienten skal få bedre innsikt i tilstanden, samt å bidra til å få bedre kontroll over angsten.

Psykoterapi er førstevalg, og mange ulike tilnærminger viser seg å ha god effekt. Kognitiv atferdsterapi kan ha god effekt på angst, men generalisert angst er den av de ulike angstformene hvor denne fremgangsmåten er minst egnet. Samtaleterapi og psykoedukasjon (læren om egne tanker) foretrekkes framfor medikamentell behandling, da medikamentell behandling i liten grad fører til varige endringer. Avslapningsøvelser og fysisk aktivitet kan virke positivt, og psykomotorisk fysioterapi kan hjelpe. Slik behandling innebærer øvelser i å bli klar over egne spenninger. I samarbeid med lege kan pasienten hjelpes til å utvikle mestringsstrategier for ulike situasjoner.

Selvhjelpsterapi, basert på kognitive prinsipper, er et alternativ eller supplement til tradisjonell behandling. Det finnes også dataprogrammer der man kan øve inn kognitive atferdsteknikker.

I noen situasjoner er det aktuelt å prøve medikamentell behandling. Blant medikamentene er antidepressiver (SSRI, SNRI) førstevalg. Pregabalin kan ha effekt, men anbefales bare dersom antidepressiver ikke har en tilfredsstillende effekt. Benzodiazepiner bør unngås på grunn av stor fare for avhengighet. Antidepressiver virker først etter 2-4 uker.

Prognose

Uten behandling har generalisert angstlidelse vanligvis et kronisk forløp. Pasienter med andre samtidige psykiatriske lidelser er mer plaget, søker oftere hjelp og har dårligere respons på behandling. Spontan bedring er sjelden.

Pasientorganisasjoner

• Mental Helse Norge
• Angstringen